Vi var på hytta da jeg merket at noe var alvorlig galt med mannen min

Da jeg gikk ut av døren på sykehjemmet, min arbeidsplass gjennom 15 år, var jeg forventningsfull og glad.

Endelig skulle jeg gjøre som jeg selv ville. Jeg hadde bestemt meg for å slutte i jobben som hjelpepleier da jeg i fjor vant en stor tippepremie.

Men på grunn av sykdom blant mine kolleger hadde jeg jobbet mer enn noen gang de siste månedene. Nå var det slutt. Heretter skulle jeg bare nyte livet.

Mikkel, mannen min, og jeg hadde planlagt å være mye på hytta. Han var bilmekaniker og hadde verkstedet sitt hjemme.

Nå skulle han også trappe ned. De siste ukene hadde vi sett lite til hverandre, for jeg hadde hatt svært mange nattevakter. Nå skulle vi ta igjen alt det forsømte.

Våre to sønner bodde i England. Vi hadde nettopp fått høre at eldstemann, Martin, skulle bli far om få måneder.

Da var det befriende å vite at vi endelig kunne besøke dem så ofte vi selv ville, uten å måtte ta hensyn til hverken vakter på sykehjemmet eller til økonomien.

Det gikk noen dager da jeg sov mye og slappet av etter slitsomme år på et underbemannet sykehjem.

– Nå skal jeg ikke hit før Mikkel og jeg blir så gamle at det gror mose på oss, hadde jeg spøkt da jeg sa farvel til kollegene, og visste det var det svært lenge til.

Vi var midt i 50-årene, og skulle snart få tid til alt vi hadde ventet med å gjøre.

Dagene gikk. Det var mye å ta igjen. Jobben hadde tatt det meste av kreftene mine, nå føltes det godt å få røsket skikkelig opp i huset. Jeg ryddet, kastet og vasket mens jeg trallet og sang.

Det var så deilig å ha god tid. Da jeg var ferdig med huset, ville vi dra på hytta noen dager.

Vi satt ved frokostbordet og snakket om dette da telefonen ringte. Mikkel tok den. Av det som ble sagt, skjønte jeg at han hadde en misfornøyd kunde på tråden. Han hadde et fortvilet uttrykk i ansiktet da han la på.

– Jeg skjønner ikke… Jeg skulle skifte fra vinterdekk til sommerdekk på en bil, og i stedet har jeg satt på vinterdekkene igjen, sa han.

– Men se da ikke så fortvilet ut for det, lo jeg. – Du er stresset og sliten. Nå skal vi bare kose oss på hytta så lenge vi har lyst.

– Håper det vil hjelpe, sa Mikkel. – Jeg har gjort så mye rart i det siste.

Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet

Sannheten

Vi dro av sted utpå ettermiddagen. Det var alltid deilig å komme til hytta, den lå så fint til i skogkanten med utsikt over fjorden.

Men Mikkel virket rastløs og fjern. Da jeg ba ham om å hente hagemøblene i uthuset, så han forvirret på meg.

– Hva skal vi med hagemøbler nå, det er jo snart høst, sa han.

Jeg stusset over det alvorlige uttrykket i ansiktet hans. Men da jeg smilte, smilte han også. – Først får vi vel ta våren og sommeren, sa jeg.

– Jeg skulle bare prøve å være litt morsom, sa Mikkel, og så lo vi begge to.

Dagene gikk. Endelig hadde jeg tid til å lese bøker, og jeg koste meg med å løse kryssord. Men Mikkel sov mye. Sliten som han var etter måneder med mye jobbing, lot jeg ham sove.

Inne i meg et sted var det nok en varselklokke, men jeg ville ikke høre på den.

Når Mikkel var våken, var han urolig og virket trist. Jeg la merke til at han ofte satt og så på meg med sørgmodige øyne. En dag skulle han dra inn til nærmeste tettsted og kjøpe vimpel til flaggstangen.

– Kjøp med deg en flaske rødvin, så koser vi oss med biff og rødvin i kveldingen, sa jeg.

Timene gikk, og Mikkel kom ikke tilbake. Jeg forsøkte å ringe ham på mobiltelefonen, men fikk ikke svar.

Langt utpå ettermiddagen kom han. Uten vimpel, og med en flaske hvitvin. I tillegg hadde han kjøpt en nydelig, langstilket rose til meg.

– Men vimpelen, da? spurte jeg og kjente at jeg var på grensen til å bli irritert.

Her hadde jeg gått rundt og vært redd i flere timer, og så kom han tilbake uten vimpel og med feil vin. Men jeg behersket meg og takket for den vakre rosen.

– Vimpel, ja, det var det jeg skulle ha, svarte han. – Jeg travet rundt i alle butikkene for å se om jeg kom på hva jeg skulle kjøpe, men uten hell.

– Alle glemmer av og til. Men du kunne jo ringt meg, sa jeg.

– Jeg la igjen telefonen et eller annet sted og måtte ta en ny runde for å lete etter den, men jeg fant den ikke, sa han, og nå lyste fortvilelsen ut av øynene hans.

– Målfrid, sa han stille. – Jeg er så redd. Jeg glemmer så mye og føler meg så rar i hodet. Jeg er redd for at jeg er i ferd med å få Alzheimer, som far fikk.

Det gikk kaldt nedover ryggen min. Mikkels far hadde hatt denne fryktede sykdommen. Men ingen hadde merket noe før han var over 70.

– Nei, sa jeg bestemt. – Det nekter jeg å godta. Du er bare sliten og stresset. Bare du får hvilt ut, så ordner alt seg. Nå skal vi jo leve livet, la jeg til. Jeg gikk bort og la armene rundt ham. Da gråt han som et lite barn.

– Gid det var så vel, hvisket han. – Men jeg kjenner det jeg kjenner… Og du husker vel far.

Om jeg gjorde! Det hadde vært et slit for svigermor, ja for oss alle. Men alt gikk svært fort med svigerfar. Fra de første symptomene meldte seg og til han ikke visste hvem han var, gikk det bare ett år.

Svigermor var fullstendig utslitt før hun gikk med på å ha ham på sykehjem. Det var svigermor som døde først av dem.

Mens svigerfar ble liggende der, uten å vite hvem han var eller hvor han var. Skulle min kjære Mikkel bli sånn? Og så ung?

Dette orket jeg ikke å godta. Nå som vi skulle bli besteforeldre og alt lå til rette for at vi kunne nyte livet og hverandre! Nei, alt skulle nok bli bedre, bare Mikkel fant igjen roen og kjempekreftene sine.

Jeg vet ikke om jeg innerst inne trodde på det, men jeg lot i alle fall som. Jeg lukket øynene for alt Mikkel glemte, nektet å se tegnene. Og forsøkte å skjule Mikkels glemsomhet for både venner og familie.

Les også (+): Jeg hadde aldri savnet en pappa. Da mamma døde, fant jeg et bilde av en mann, og det sto et navn der

Jeg elsker ham

Men da Mads, yngste sønnen vår, kom hjem på en lynvisitt, lot det seg ikke skjule lenger. Og etter det gikk alt svært fort.

Mikkel begynte å trave rundt i huset. Sov bare små stunder om gangen. Flyttet på alt og ingenting. Ble sint på menneskene på fjernsynet, som bare var ute etter å ta oss.

Han måtte ha meg i nærheten hele tiden, ellers ble han redd og begynte å gråte. I det hele tatt gråt han mye. Og han klamret seg til meg. Det var bare jeg som ga ham trygghet, så det ut til.

Da Martin og hans søte kone Liss fikk en datter, skjønte ikke Mikkel hva jeg snakket om. De tok med seg vårt nyfødte barnebarn og kom fra England for å vise henne frem.

Vi kunne jo ikke dra dit. Det vesle nurket lå der og pludret fornøyd mot oss. Mikkel snudde seg bort, likte ikke at hun ga lyd fra seg. Jeg fikk henne i armene.

Et stort øyeblikk for en nybakt bestemor. Likevel klarte jeg ikke å være glad, Mikkels sykdom hadde tatt vekk den evnen.

Plutselig ble jeg helt vissen i kroppen. Det suste for ørene mine, og jeg merket at gulvet gynget under meg. Martin så at jeg ble uvel, og tok fra meg den lille. Så segnet jeg om.

Jeg våknet opp på sykehuset. Martin satt ved sengen min og så bekymret på meg.

– Far må inn et eller annet sted, sa han. Jeg protesterte, men Martin var bestemt. Jeg måtte tenke på meg selv også, mente han.

Mikkel fikk plass på det samme sykehjemmet som hadde vært min arbeidsplass. Det var en sår og vond følelse å følge ham dit.

Da var det godt å ha gamle, gode kolleger rundt meg. De kjente meg og ga både meg og Mikkel utrolig mye omsorg, men det tok lang tid å venne seg til å være der som pårørende.

Gradvis har jeg kommet frem til at det er til alles beste at Mikkel er på sykehjemmet. Nå besøker jeg ham hver dag, og jeg har overskudd til å stelle godt med ham de timene jeg er der.

Hadde jeg hatt ansvaret hele døgnet, tør jeg ikke tenke på hvordan jeg hadde vært. Jeg vet ikke lenger om han kjenner meg.

Men jeg innbiller meg når han klemmer hånden min at han forsøker å vise at han vet hvem jeg er. Vise at han fortsatt er mannen min og at han elsker meg.

For selv elsker jeg Mikkel like høyt som før, selv om han ikke lenger er den samme.

Nå har jeg overskudd til både å ta vare på meg selv og å være der for Mikkel. Jeg har slått meg til ro med at slik er det. Og jeg er ikke lenger bitter på at skjebnen slo oss over ende da vi liksom skulle leve livet.

Det nytter ikke å planlegge fremtiden for godt. Det skjer så fort noe som velter planene likevel. Men livet mitt skal leves. Og i England venter Mads sitt første barn. En gutt, viser ultralyden.

– Så blir det en ny Mikkel, sa hans kone.

Lille Mia, mitt første barnebarn, går omkring i stuen her akkurat nå. For Martin og hans lille familie har flyttet tilbake til hjembyen og kjøpt hus i nabolaget.

Det er godt å ha dem så nær. Jeg elsker å være barnevakt for Mia.

– Fammo, sier Mia og strekker de lubne armene opp mot meg.

Jeg knuger henne inntil meg.

– Skal vi besøke faffa i dag? sier jeg.

Hun nikker og smiler, er vant til å være med dit. Det er ikke fritt for at hun sikler litt. Det gjør faffa også. Men jeg er like glad i dem for det. Og snart får jeg en ny liten Mikkel å bli glad i.

Er jeg ikke heldig, tross alt? Selv om tilværelsen tok en vond vending, greier jeg faktisk å nyte livet likevel.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Vi var besteforeldre, hadde hus og hytte. Plutselig ville han ha skilsmisse

Datteren min skulle bli mamma. Jeg vet at svaret mitt såret henne