Artist Karoline Krüger
Karoline Krüger: – Å være syk var skremmende og tungt
Etter 35 år som artist, står Karoline Krüger på scenen i sitt livs aller største roller. Det hadde hun aldri turt om hun ikke hadde blitt syk.
I min bransje er det ofte slik at man plutselig får et momentum. Jeg kjenner at det skjer nå. Det er som en snøball som har funnet en bakke og fått fart, og jeg bruker mye tid på å glede meg over det. Det er utfordrende og fantastisk!
Karoline Krüger (53) smiler og legger den svarte kåpa over stolryggen på Café Skansen i Oslo. Kafeen minner om en fransk bistro med flislagte gulv, mørke trebord og art deco-lysekroner i taket.
Yrke: Artist, komponist og skuespiller, aktuell med en ny runde av «Mamma Mia» på Folketeateret i Oslo.
Ektefelle: Gift med Sigvart Dagsland.
Barn: Sammen har de to voksne døtre, Sophie og Emma.
Bosted: Bor i Bergen og har en leilighet i Oslo.
Karoline sklir rett inn i omgivelsene. Håret er samlet i en hestehale og blikket er blått og klart bak sotete brilleglass. Hun er overraskende pigg med tanke på at gårsdagen ble tilbrakt på middag med deltakerne i Hver gang vi møtes. Det har ikke blitt så mange slike kvelder de siste årene.
Karoline, som bor i Bergen og har hatt store roller i musikalene Chess og Mamma Mia i Oslo, har vært det hun selv omtaler som «sosialt impotent».
– Jeg har alltid vært glad i sene kvelder, men de siste årene har jeg levd som en toppidrettsutøver. Årene har vært ekstremt preget av jobb, og når jeg kommer hjem, er jeg helt ferdig. Jeg tør ikke å sitte oppe til langt på natt og snakke intenst, i frykt for at stemmen skal få slitasje.
– Er det noe som er slitsomt ved å være artist, så er det nemlig den alltid tilstedeværende frykten for at noe skal skje med stemmen. Så da blir jeg hun gøye som alltid skal hjem klokka 22. Man blir litt selvopptatt og sosialt impotent av dette her.
Vant Grand Prix
Artistkarrieren til Karoline Krüger startet for mange år siden. Hun debuterte i det legendariske (og über-kule!) barne- og ungdomsprogrammet Halvsju på NRK som 11-åring, og slo skikkelig gjennom da hun vant den norske Grand Prix-finalen med sangen For vår jord sju år senere. Det ble femteplass i den internasjonale finalen, og Karoline ble ikke bare stor i Norge, hun ble også popstjerne i Frankrike.
– Å vinne Gand Prix var nesten som et sjokk. Fra å være «verdenskjent» i nabolaget i Bergen, ble jeg et kjent ansikt over natten. Det var voldsomt. Dette var i en tid da alle så på én tv-kanal og absolutt alle så på Grand Prix. Da jeg ble spurt om å delta, ble jeg med fordi jeg regnet det som helt usannsynlig at jeg kom til å vinne. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gikk inn med rumpa først, for jeg var egentlig ambisiøs, men jeg var absolutt ikke innstilt på seier. Det var overveldende å vinne, og jeg brukte noen måneder på å fordøye det, forteller hun.
Karoline snakker klingende bergensk, og det er lett å tenke seg at hun er født og oppvokst i Bergen. Det er hun ikke. Familien bodde i Mo i Rana til Karoline var seks år.
– Foreldrene mine jobbet som lærere i Mo i Rana, og stedet har fortsatt en tydelig plass i hjertet mitt. Jeg kjenner det når jeg kommer til nord, den dype følelsen av hjemme. Da vi flyttet til Knøsesmauet i Bergen sentrum, tok det lang tid før jeg sluttet å se på meg selv som en innflytter. Jeg var vant til den ærlige og litt langsomme nordnorske formen, mens den bergenske familien min er litt «italiensk i tilsnittet». De er munnrappe, og jeg skjønte ikke alltid vitsene deres i starten. Da de sa: «Ta deg et tebrød», så lette jeg etter ... ja, et tebrød. Jeg skjønte jo ikke at det betydde: «Slapp av!»
Etter noen år, ble gata med de gamle trehusene byttet ut med en blokk i bydelen Landås.
– Faren min ble kalt for Beethoven fordi han alltid sang i oppgangen. Hver gang han kom til et sted der det var god akustikk, måtte han teste. Foreldrene mine er del av 68-generasjonen, og vi hadde huskonserter hjemme i stua. Da kom det venner og familie på besøk, og det var et kriterium at alle måtte spille på noe, om det så bare var å holde takten med en saltbøsse, forteller Karoline.
Les også: (+) Marion Ravn traff samboeren på Tinder: – Jeg følte at det ble for vanskelig å holde ham hemmelig nå som plata er ute
30 års bryllupsdag
Da Karoline var mellom ti og 14 år, reiste hun og faren rundt i bergensområdet og spilte og sang på firma-arrangementer og diverse tilstelninger. Faren var lektor i musikk på høyskolen, Karoline var en gryende sangstjerne, og duoen sang gjerne svenske viser.
– Pappa spilte gitar og jeg sang. Vi fikk betalt i naturalia, gjerne i skinke og spekemat, så etterpå dro vi hjem og spiste, sier hun og ler.
På den tiden var Karoline sjenert. Ikke for å synge, men for å spille piano. Hun ble så nervøs av å spille for publikum at hun vurderte å slutte.
– Jeg spilte klassisk piano, og vi hadde ofte elevaftener der vi spilte for publikum. Jeg kunne være kvalmnervøs i mange dager i forkant. Det var et mareritt. Noen ganger kunne jeg ikke se tangentene fordi alt svømte foran meg. Teknikken min ble å lukke øyene, for hvis fingrene og kroppen mine gjorde jobben, så gikk det greit. På et punkt fikk jeg foreldrene mine til å avtale med piano-læreren at jeg kunne fortsette å ta pianotimer så lenge jeg slapp å opptre. Jeg ble aldri så nervøs når jeg skulle synge. Jeg tror det kommer av at stemmen er så integrert i kroppen.
Stemmen hadde Karoline definitivt kontroll på, og i år feirer hun 35 år som artist. 2023 er også året da ektemannen Sigvart Dagsland fyller 60 år og de to feirer 30 års bryllupsdag.
Karoline snakket med den kjekke fyren fra Stavanger for første gang på trappa utenfor universitetet i Bergen. Han studerte juss og Karoline tok ex. phil. To uker senere var de kjærester.
– Sigvart er en klok og vittig fyr. Livet med Sigvart er veldig underholdende, og vi ler mye. Han er også min fremste kritiker. Mange er så opptatt av at komplimenter skal generere vekst, men jeg mener at relevant og vennlig kritikk får deg framover og gjør at du vokser. Det er en stor glede at vi har en felles lidenskap for musikk.
–I år har vi vært sammen i 34 år og gift i 30. Jeg føler ikke at vi bare har levd ett, men mange liv. Vi levde ett liv da vi bodde i Bergen og fløy av gårde hver for oss på oppdrag hit og dit. Det var som en nomadetilværelse der vi var i én by en liten stund før vi reiste videre til neste. Så kom jentene. Først Sophie og så Emma, og familien ble en organisasjon med en nådeløs to do-liste på kjøleskapet. Det var dugnader på skolen, vi var med i FAU og jobbet på loppemarkeder i helgene. Det var en utmattende, men også veldig givende tid.
Aldri kjent på bedragersyndromet
Noen er veldig gode på stressmestring. Karoline er ikke en av dem.
– Jeg har aldri vært god på å stressmestring. Jeg blir kvalm og forbannet, og kroppen reagerer fort og fysisk på høyt stress. Jeg skjønte tidlig at jeg måtte ligge litt lavere i tempo da jeg fikk barn, så da jentene var små, jobbet jeg mye hjemme i Bergen. Min største oppgave var jo først og fremst å være en stødig og stabil mor for jentene.
– Det var noen gamle, vennlige damer som stoppet meg på gaten og lurte på hvor jeg hadde blitt av. «Nå må du synge igjen», sa de. Det var jo ikke sånn at jeg ikke sang eller jobbet, men de årene komponerte jeg egen musikk og jobbet mye med teater på bergenske scener, sier hun og legger til:
– Det ble på mange måter min skole, og jeg lærte mye om skuespill og teater. Fra å ha ett bein i musikken, fikk jeg også ett i teateret. Plutselig danset de to beina sammen og jeg fant en rytme som jeg har hatt stor glede av senere i livet.
– Føler du deg trygg?
– Ja, med tanke på å formidle, føler jeg meg trygg. Jeg har aldri kjent på bedragersyndromet. Med mye svette, tårer og tid har jeg ervervet et håndverk og kunnskap om metoder. Det er en god følelse, men det har tatt lang tid å få de to beina til å danse sammen.
Småbarnslivet
Småbarnslivet kan være vanskelig å sjonglere for de fleste, og særlig for to kreative sjeler som jobber sene kvelder og er på lange turneer.
– Hvordan var det å være hjemme med barna når den andre var ute og gjorde suksess?
– Jeg husker en vinter da jentene var små. Sigvart var på juleturné med prinsesse Märtha Louise og holdt konserter for tusenvis av mennesker. Det var en kjempesuksess. Jeg satt innesnødd i Bergen med to små barn. Sigvart og jeg snakket i telefonen en av kveldene, og han måtte avslutte fordi han skulle ut og spise. Det var nok en litt syrlig klang i stemmen min da jeg sa: «Kos deg med biffen i kveld, da!», sier Karoline og ler før hun fortsetter:
– Når man har barn, må den ene være hjemme og passe på barna når den andre jobber. Sånn er det bare. Det må jo være et regnskap, både i bokstavelig og overført betydning, og det tror jeg at man er tjent med å snakke om. Det er greit å ha en plan på kjøleskapet som synliggjør at: «Nå har jeg gitt den. Da har jeg litt i pluss i regnskapet, og neste gang er det min tur.» Når dette er synlig, er det greit å sitte innesnødd en gang iblant.
Livet er ikke for pyser. De aller fleste av oss opplever sykdom, kriser og vendepunkter. Vi får uventete beskjeder og anrop fra ukjente numre, og plutselig blir en helt vanlig tirsdag en dag som skal definere et før og et etter.
Les også: (+) I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Påvist tykktarmskreft
For Karoline er det to episoder som har satt livet på pause. Da Karoline fikk påvist tykktarmskreft som 40-åring, og da Sigvart frontkolliderte på vei hjem fra en konsert i 2018.
– Det var to veldig dannende episoder der jeg kjente at livet tok en annen retning. Jeg tenkte ikke så mye, men kroppen ga beskjed: I stedet for at dramaet i livet mitt skulle utspille seg på alle disse store områdene, var plutselig feltet trukket så langt inn, sier Karoline og legger håndflatene helt inntil hverandre.
– Det er som med en rosebusk som klippes helt ned. Kraften må benyttes på et mye mindre felt. Slik var det både med sykdommen min og Sigvarts ulykke. Det var utmattende på mange vis, men det var også en påminnelse om at vi kan anvende livskraften vår på en sunn måte hvis vi skjærer ned på antallet elementer og avgjørelser vi velger å gi oppmerksomhet.
Karoline måtte lære seg å ta en liten ting om gangen.
– Å være syk var skremmende og tungt, men jeg tenkte: «Jeg klarer jo å puste når jeg prøver å leve livet mitt innenfor disse små avgjørelsene.» Jeg måtte velge mellom å drikke kaffe eller lese bok, for jeg klarte ikke å gjøre begge deler samtidig. Det å ha vært så syk, førte til at jeg tok en del valg som jeg aldri ville ha tatt ellers, og det er nok fordi jeg skjønte at: 1) Tiden er kort – jeg må få gjort greiene mine. Og 2) Det å oppleve noe så katastrofalt, har også en verdi.
– Det ligger en verdi i plutselig å måtte omstille livet, og det gjør at du ikke trenger å være så redd for alt. Livet er ikke så avskrekkende. Generelt er det ikke så mye å være redd for, man kan like gjerne gjøre det man drømmer om.
Karoline forteller at hun har opparbeidet seg noen ressurser som viktige for henne – og ikke minst nyttige i møte med andre.
– Når jeg møter andre mennesker som står i en livskrise, vet jeg at det ikke er nødvendig å lete etter de forløsende ordene som skal ordne alt. Det jeg må gjøre, er å si: «Jeg skjønner, og jeg anerkjenner at du står i en krise som er skikkelig heavy». Selv ble jeg takknemlig for ting jeg ikke hadde tenkt på før, og jeg satte stor pris på venninner som bare rykket inn, ryddet kjøkkenet og satte en grønnsaksuppe på benken.
– Hva gjorde sykdommen din og Sigvarts ulykke med dere som par?
– Når man har gått et lite stykke i underverdenen sammen, gir det en styrke og et felles referansegrunnlag. Da Sigvart ble bra etter ulykken, snek vi oss vennlig og stille tilbake til normalen. Vi har nok blitt flinkere til å være tydelige på hva vi kan være med på, og vi er ikke villige til å strekke strikken like langt som før. Jeg har heller ikke krefter til det. Kanskje det er alderen? Nå er jeg jo 52 år. Nei, det er jeg ikke, jeg er 53, sier Karoline og ler.
Til bursdagen fikk hun blant annet en Fitbit-klokke.
– Jeg trodde ikke at det var mulig å bli så hektet. Forleden gikk jeg rundt huset flere ganger for å få opp antallet skritt, haha! Jeg har kommet i en alder hvor det er et poeng å være i bevegelse, og akkurat den delen av det å bli eldre er noe dritt. Jeg synes vi skal gi alderen verdig og vennlig motstand, så får vi holde på med smartklokker og lesebriller. Lesebriller er forresten mitt beste tips til voksne damer som vil føle seg fine! Det er gøy med briller, og jeg forsøker å ha dem på når jeg blir tatt bilder av. Du kan for eksempel ha litt «shade» i glasset, det er veldig kult.
Les også: (+) Lilli Bendriss: – Det er veldig sjelden jeg ser engler, skyter hun forbauset inn
Mediterer hver dag
Etter hvert som hun har blitt eldre, føler Karoline at hun har fått prosentvis mer glede i livet.
– Det er fordi valgene jeg tar nå er helere. For noen år siden begynte jeg også å meditere. Meditasjonen er en lakmustest på hvordan jeg har det, og jeg kjenner status med én gang jeg setter meg ned. Ti minutter morgen og kveld chanter jeg frasen: «Nam myoho renge kyo». Den korte betydningen av det er: «Jeg ærer livets forandrende kraft.» Jeg tenker at det er en av våre viktigste oppgaver – å tillate forandring, hos oss selv og i livet ellers, sier Karoline og legger til:
– Jeg opplever at chantingen har en effekt og gjør at all verdens omstendigheter, enten det er sorg, smerte eller overstadig glede, kleber litt mindre. Følelsene setter seg liksom ikke så fast, og jeg klarer lettere å gå videre. Det vi øver på, blir vi gode på. Øver vi på holde roen, blir vi roligere.
– Er du en urolig person?
– Ja, jeg blir preget av omstendighetene, og jeg er høysensitiv, på godt og vondt. Jeg begynte med meditasjon på et punkt i livet hvor det var mye støy, og etter å ha holdt på med dette i noen år, synes jeg at det gjør meg roligere.
Nå skrives det et nytt kapittel livet til Karoline. Tiden som småbarnsmor er over, begge døtrene har flyttet ut og friheten fra fortiden er tilbake. Når det blir stille i huset i Bergen, kan hun og Sigvart alltids dra til leiligheten i Oslo.
– Jeg kjenner små blaff av vemodighet. Tiden da man hørte lyden av barnetrinn eller alltid hadde en ekstra til middag, er forbi, men samtidig er det et enormt privilegium å eie sin egen tid. Både Sigvart og jeg driver i et virke som er avhengig av fordypning, og det var ganske krevende å være i det da vi hadde små barn. I 18 år har jeg fortet meg hjem og løpt som en strikk mellom Oslo og Bergen. Nå er vi i en fase der ettermiddagene er ledige, og jeg kan være borte i en uke uten at noen lurer på når jeg kommer hjem.
Les også: (+) Da Ingrid så Jakob, sa det «pang»: – Problemet var bare at jeg var opptatt
Leilighet på Majorstuen
To uker før landet ble stengt ned under pandemien, kjøpte Karoline og Sigvart en leilighet på Majorstua i Oslo.
– Snakk om dårlig timing! Det var absurd komikk, sier Karoline og ler.
– Vi bruker leiligheten når vi jobber og har avtaler i Oslo. I kveld kommer for eksempel Emma for å spise middag med oss. Hun har bestilt innbakt kylling i sursøt saus. Jeg er veldig glad i god mat, og jeg elsker å stå med et glass vin, høre på Caro Emerald og forberede meg på å få flokken inn døren.
– Er du redd for noe?
– Det å få barn er jo et endeløst kjærlighetsprosjekt, der den mørke siden er å være redd for miste. Men det er kjærlighetens pris. Jeg bekymrer meg lite i livet generelt. Jeg tror det kommer som en følge av disse voldsomme opplevelsene, at jeg har en tiltro til at ting løses. Det er bare to utganger, enten er det slutt, eller så går livet videre på ett eller annet vis, i en aller annen form, sier hun.
For Karoline skulle kreftsykdommen forme alle valg hun tok etterpå, og hun tror det var nettopp det som førte til at hun i dag spiller i de aller største musikalene.
– Jeg kunne ikke gjort store musikalroller før. Det hadde jeg aldri turt, og kroppen min hadde nok ikke tålt stresset. Nå har jeg ikke tid til å tenke sånn. Det verste som kan skje, er at det går skikkelig ad undas, og selv det vil jeg reise meg fra. Jeg gleder meg enormt over arbeidet mitt, hver dag. Over aldersblindhet blant kolleger, mye latter og morsomme roller, sier Karoline og smiler.
– Dette er en tid hvor jeg høster, og det er fantastisk.
Styling: Karen Elieson/Style Management. Makeup og hår: Sissel Fylling/Style Management. Assistent/student: Maria Grimstad. Location: Takk til Folketeateret.
