Ingebjørg Bratland holder samboeren hemmelig: – Han er litt eldre enn meg, og jeg tror det er en fordel

Ingebjørg Bratland (32) har nettopp bestilt et reke­smørbrød til et bord innerst i Theatercaféen, «intervju­bordet», som betjeningen kaller det. Det er noen mil unna og noen kulturelle forskjeller på oppveksten hennes i trygge, kulturrike, natur­vakre Vinje og det pulserende storbylivet og hverdagen hennes i Oslo.

– Vinje er en stor kom­mune, ja, nesten like stort som hele Vestfold fylke. Eller tid­ligere Vestfold fylke, har de blitt delt igjen? Uansett – en stor kommune i areal, men veldig få innbyggere, sier hun og smiler.

– Når du vokser opp i ei lita bygd, så er det det som er normalen. Du går ikke rundt og tenker at ‘Her er det små forhold’. Men allerede fra jeg var barn reiste jeg mye utenfor kommunegrensa på turné. Så sånn sett fikk jeg opplevd en del, og det tror jeg var bra for meg. Det kan hende jeg hadde blitt litt smågæren om jeg ikke hadde gjort det, sier Ingebjørg.

Hun har så lenge hun kan huske likt at det skjer noe. Men artisten er rask til å si at hun er veldig stolt av røttene sine i Vinje, og at hun ikke hadde vært den hun er i dag eller hatt den karrieren hun har uten barndommen sin der.

– Jeg bærer veldig preg av det jordsmonnet jeg har vokst opp i, og er veldig glad i dialekta mi. Og ikke minst glad i folkemusikkrøttene mine. Du kan drive med folkemusikk i Oslo også, men i Vinje er det så mange som gjør det. Det er en kulturkommune, sier hun, og ramser med stolthet i stemmen opp Tarjei og Halldis Vesaas, Aasmund Olavsson Vinje, Dyre Vaa, Nordstoga-familien og Sondre Bratland. For å nevne noen.

Bestevenn med Ellen Nordstoga

Ingebjørg vokste opp i en enebolig på et byggefelt med sin ambulanse- og taxikjørende far, sykepleiermor og lillesøster. Da søstrene var fire og tre år gamle bestemte foreldrene seg for å være fosterforeldre for to små brødre. Artisten beskriver hverdagen hjemme som kaotisk, men veldig fin med mye som skjedde på en gang.

– Vi var fire barn under fire år, og etter hvert kom femtemann. Så vi fikk en au pair som flyttet inn i kjelleren siden mor og far plutselig måtte fyke av gårde på jobb i ambulansen. Walkie-talkien sto alltid og spraka, og de to var et godt team. Det var aldri sånn at jeg var alene hjemme under oppveksten. Det var tjo og hei, sier hun og ler.

Det var nok også en av grunnene til at hun ble så tett og god venn med Ellen Nordstoga, moren til Odd Nordstoga. Hun var sanglæreren hennes fra Ingebjørg var fem år, og allerede fra hun var seks år dro de to ut på spillejobber.

Ellen ble bestevennen hennes, de to tilbrakte mye tid sammen på turneer. Det ble mange timer i bil, med sangen som et felles språk hun ikke kunne dele med sine jevnaldrende på samme måte. I bilen var det bare de to, Ingebjørg beskriver det som å være enebarn – ingen kaos og leven, og ingen å dele oppmerksomheten med.

– Jeg har alltid vært mye sammen med voksne. Jeg hadde selvsagt jevnaldrende venner som jeg var sammen med på skolen. Jeg ble aldri mobbet fordi jeg dreiv med folkemusikk, og følte meg aldri som et utskudd eller utenfor på noen måte. Jeg bare hang ikke noe særlig sammen med klassevennene mine på fritiden, forklarer hun.

Les også: (+) Anne var bare åtte år da hun måtte ta seg av økonomien hjemme: – Mamma hadde ikke peiling på penger

Musikklinje på videregående skole

De var en liten gjeng på skolen hennes, kun åtte stykker i klassen på ungdomsskolen. Totalt på hele ungdomstrinnet var de like mange som en vanlig skoleklasse. I noen trinn ble flere årstall slått sammen.

– Vi var så få, og vi var sammen hver hverdag helt fra første klasse på barneskolen og ut ungdomsskolen. Så det var fint å tilbringe tid med andre utenfor skolen.

Gjennom musikken ble hun kjent med mye eldre folk, i folkemusikkmiljøet var de alt fra 25 til over 60 år. I tenårene viste moren henne tillit ved å la henne farte rundt på konsertscener og klubber rundt
omkring, men var samtidig streng og sa at hun ikke fikk lov til å reise ut om hun misbrukte tilliten og ikke fulgte reglene.

– Jeg hadde ikke noe ungdomsopprør før i begynnelsen av 20-årene. Den eneste gangen jeg kan huske at
mamma ble skikkelig forbanna i tenårene var da jeg hadde vært og handlet sammen med noen klassevenninner, og ble kjørt hjem i en rød BMW.

– Han som kjørte bilen var en lokal i bygda som nettopp fått lappen. Da fikk jeg høre det, og jeg tenkte at jeg dropper det ungdomsopprøret. Det var bare ikke verdt det, sier hun og ler.

Det tok ikke lang tid før hun flyttet ut – allerede som 16-åring flyttet hun til Skien for å gå på musikklinja på videregående skole.

– Det var helt vilt å komme til Skien. Jeg bodde på hybel, og der var vi jo 30 stykker bare i en klasse. Det var helt fantastisk, sier hun.

Les også: (+) Sandra Lyng om den store forvandlingen: – Jeg tenkte: «Hæ? Er det mulig?»

Bodde i brakke

På grunn av mye turnévirksomhet hadde Ingebjørg for høyt fravær og sto i fare for å stryke i flere fag – til tross for at hun fikk gode karakterer. Hun måtte derfor søke om å få komme inn på en annen musikklinje, og endte opp på Foss videregående skole i Oslo.

– Ei litt eldre venninne av meg skulle begynne på Blindern, og foreslo at jeg skulle bli med henne og flytte inn på Blindern studenthjem. Men der var det helt ellevilt med masse festing og eksklusive klubber med uniformer og opptakskrav. Det var fascinerende, men jeg hadde ikke tid til å ta del i det. Jeg var veldig ordentlig og var vant til å tenke på musikkjobbing først og fremst, forteller hun.

De to venninnene endte opp i en brakke på utsiden fordi det ikke var plass til dem inne på selve studenthjemmet. Det var en skikkelig stusselig arbeidsbrakke, hvor de hørte rottene krafse i veggene, men Ingebjørg valgte likevel å bli boende i den da de fikk rom inne. Det var for mye festing og støy for henne.

– Til slutt skulle brakkene rives, og da fant jeg ved en tilfeldighet vite om en fløy ved et eldrehjem som skulle pusses opp. Det var derfor flere tomme rom, så jeg fikk lov til å leie et rom i et halvt års tid. Det var helt perfekt, sier hun.

Med eldre på alle kanter med dårlig hørsel kunne artisten øve til langt på natt, og hun stortrivdes i beboernes selskap. Av og til sang hun for dem, og det skapte glede på hjemmet.

Hun syntes det var flaut å fortelle klassekameratene sine om hvor hun bodde, og det var bare faren hennes som fikk besøke henne.

– Jeg hadde både dostol og en sånn snor å dra i ved siden av sengen, så det var uaktuelt med besøk. Jeg husker at faren min løp ned på Joker og kjøpte to cidere og en halvliter pils til meg etter å ha installert meg på rommet. ‘Du er jo så ung, du skal jo leve livet!’ sa han før han kjørte tilbake til Vinje. Det skulle jo ha vært omvendt, at det var han som skulle flytte inn på eldrehjem og jeg som hjalp ham, forteller hun.

Les også: (+) «Hvorfor er ikke jeg bedt på fest? Sandra er moren til mine fremtidige barn», tekstet Lasse Joachim. Resten er historie ...

Glad for Hver gang vi møtes

Karrieremessig ble det blant annet innspillinger og turneer med Odd Nordstoga, som var både sambygding og venn. Hun har rørt mange hjerter med de kjente sangene sine, blant annet kong Harald i forbindelse med hans 70-årsfeiring, og hun deltok også under minnekonserten i Oslo domkirke den 30. juli 2011.

I vinterens Hver gang vi møtes på TV 2 ble vi bedre kjent med henne og musikken hennes, og så hvordan dynamikken mellom henne og de andre deltagerne utviklet seg.

– Jeg hadde aldri reist på tur eller ferie med den gjengen der om det ikke var for programmet, men nå hadde jeg gjort det. Vi er veldig forskjellige, både som mennesker og musikalsk, men vi kom likevel veldig godt overens. Jeg tenker at det er sunt å være så tett på folk som er så ulik deg selv, man møter både sine egne fordommer og de andres og lærer mye av det, sier hun.

Opplevelsen ble mye bedre enn hun hadde trodd. Hun grudde seg skikkelig, dagen før gråt hun ustoppelig, og trengte å få forsikringer fra både Odd Nordstoga og andre tidligere deltagere om at det kom til å bli bra. Hun var sliten etter en lang og travel sommersesong. Det var intense dager, med filming fra klokken åtte-ni hver morgen helt til elleve på kvelden.

– Jeg var spent på hva forventningene kom til å være om åpenhet om private ting, og jeg var også stresset for dynamikken med de andre og om så basale ting som om jeg hadde med nok klær. Men så viste det seg å bli en veldig fin erfaring – som det ofte gjør hver gang jeg gruer meg til ting, sier hun.

Les også: (+) Stemningen var på topp – så kom spørsmålet som Silya var helt uforberedt på: – Hun ødela hele kvelden min

Ingebjørgs samboer

Da det var hennes tur til å være midtpunkt, åpnet hun opp om at hun har en samboer – de har vært sammen i flere år. Hun har holdt ham skjult for offentligheten for å holde fokus på musikken og ikke på privatlivet i media. Hun kan fortelle at han har en «vanlig jobb», noe som betyr at de har ganske forskjellige hverdager.

– Jeg har en veldig rar hverdag, du kan si at jeg på mange måter lever en pensjonisttil­værelse. Bortsett fra at det i perioder er veldig travelt og helt Texas. Men når jeg ikke er på turné, så kan jeg ligge i senga helt til klokken elleve før jeg står opp. Jeg kan ikke vente på inspirasjon til å skrive musikk, da hadde jeg ikke fått gjort stort. Man må bare sette av tid og gjøre det.

– En mandag kan være som en lørdag, og en lørdag kan være som en mandag. Jeg jobber ofte når andre har fri, som sagt – det er et veldig rart liv. Men heldigvis har samboeren min en jobb som gjør at han kan ha mye hjemmekontor. Han har et hus i Frankrike, og dit drar vi ofte når jeg har rolige perioder, forteller hun.

Ingebjørg trenger å finne roen mellom slagene, selv om hun liker Texas-livet. Aller helst skulle hun ha gått på ski innover vidda på Haukeli i Vinje.

– Jeg er veldig glad i å gå på ski, men det er noe helt annet å gå på ski i Nordmarka i Oslo. Det er så tett med trær der, så sola slipper ikke igjennom. Jeg får nesten klaus, fordi jeg er vant til et åpent landskap og et helt annet føre. På sikt ønsker jeg å kjøpe en bolig nummer to, ei koselig hytte i Vinje, sier Ingebjørg.

Les også: (+) Christel Alsos hadde kjærlighetssorg og ingen planer om å finne en kjæreste. Så møtte hun Finn-Erik

Å finne balansen

Det å dra hjem til røttene er en lang reise, og da er det også mange å besøke. Det er det ikke i Frankrike sammen med kjæresten. Der vet ingen hvem hun er, og hun rekker å få hvilepuls før rastløsheten og uroen kommer.

– Jeg liker veldig godt å være på turné og spille for folk sammen med bandet mitt, og liker ikke like godt å skrive musikk og være i studio. Samtidig kan jeg grue meg til å reise ut fordi jeg ikke vil dra fra kjæresten min. Heldigvis er han ikke sjalu når jeg er borte, det hadde nok ikke fungert om han hadde vært det.

– Han er litt eldre enn meg, og jeg tror det er en fordel. Hadde jeg vært sammen med en på samme alder som meg, som var klar for familielivet nå, så hadde det nok vært større utfordringer. Det hadde kanskje blitt sårt. ‘Du reiser og reiser, hva med oss, skal ikke vi lage noe eget her hjemme?’, sier hun og tenker seg om.

– Jeg blir 33 år i mai, men jeg føler at jeg fortsatt har litt tid. Jeg synes det er gøy å spille ute fortsatt. Men jeg tror at det kommer en dag hvor jeg tenker at: ‘Nå kan jeg godt ta en pause.’ For det er intenst når det står på.

Sendte melding til Odd Nordstoga og Jarle Bernhoft: «Jeg trekker meg. Hjelp!»

– Skjønte at jeg måtte ta grep