DE BLÅ SIDENE
Pappa gjorde min bror omtrent arveløs. Det var min 24 år gamle datter som sa sannheten
Broren min var min fars hakkekylling, og ble avspist med smuler da arven ble delt ut.
– Livet er ikke rettferdig, og du kan likeså godt venne deg til det med en gang!
Jeg husker at min strenge og alltid korrekte pappa sa dette til meg og de to brødrene mine.
Det gjaldt å gjøre hva foreldrene våre ønsket av oss til enhver tid. For en liten flink pike som meg var ikke dette et stort problem, for jeg hadde hverken kraften eller styrken til å opponere eller gjøre noe galt. Kanskje ble jeg født from.
Med broren min Frode var det annerledes. Han hadde en tendens til både selvforskyldt og uforskyldt å havne i de situasjonene som påkalte vår fars irritasjon og sinne.
Da han var liten, vanket det straffereaksjoner. Jeg syntes synd på ham, men fikk klar beskjed om at han fikk som fortjent, og slett ikke måtte få min sympati.
Den andre broren min, Stig, var smart og visste hva som lønte seg. Hva mamma og pappa ikke visste, var at han ble utspekulert og lurte dem trill rundt. Han var den av brødrene mine som kunne være slem og infam, men i likhet med far, hadde han en slags autoritet knyttet til sin personlighet.
Fordi han var eldre enn meg, våget jeg ikke å sladre eller fortelle sannheten.
I vår familie ble Frode det sorte fåret. Han følte seg tidlig veldig urettferdig behandlet, og det med rette.
Pappa sjikanerte og rakket ned på ham i alle sammenhenger, både foran andre og foran oss. Med hånden på hjertet tror jeg ikke at jeg en eneste gang hørte at han fikk ros eller gode ord.
Jeg tror at mamma syntes synd på ham, men heller ikke hun hadde styrke og mot nok til å stå opp mot pappa.
Mens jeg og min eldste bror klarte oss faglig bra på skolen, slet Frode med dysleksi og gjorde det ikke så bra. Dette la stein til byrden. Jeg glemmer ikke at pappa sa: Hadde det ikke vært for at jeg visste bedre, kunne jeg ikke ha trodd at du er min sønn!
Jeg syntes fryktelig synd på lillebroren min og kjente at jeg var veldig glad i ham, men det kunne jeg bare vise når vi var alene.
Det jeg elsket ved ham, var at han sang så vakkert og spilte gitar, og dessuten tegnet han de vakreste tegninger. Far var en militærmann og så ikke på det å være kunstner som en levevei.
Så fort han fikk lov, reiste Frode hjemmefra. Han fikk seg jobb på båt, men kom hjem av og til.
Les også (+) Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien
Måtte klare seg selv
Da Frode etter noen år sa at han ville til Frankrike for å male, fikk han beskjed om å klare seg selv.
Mens jeg ble sykepleier og den eldste broren vår tok befalsskole og utdannet seg innen Forsvaret, bodde Frode sammen med tre andre kunstnere i en kunstnerbolig som holdt på å ramle sammen, på landsbygda i Sør-Frankrike.
Frode fikk to barn med en annen kunstner, og pappa fnøs av det ansvarsløse livet de levde.
Han nektet å ha dem på besøk og ville ikke reise for å hilse på de to barnebarna. Jeg vet at mamma hadde kontakt med dem i det skjulte, bak pappas rygg, og at hun drømte om å få være bestemor på ordentlig.
Frode var stolt og ville vise at han klarte seg alene. Da jeg som voksen dro til ham på besøk, gjorde han det klart at han hadde avskrevet vår far som pappa. Den mannen har aldri gjort meg noe godt, sa han, og jeg kunne ikke annet enn å være enig.
Heldigvis for min egen skyld, sto jeg på egne ben da jeg endelig ble voksen. Jeg var glad i Frode og ble glad i samboeren og barna deres. Derfor dro jeg ned på besøk hver sommer.
Ukene hos dem var det mest fantastiske jeg hadde opplevd.
Da jeg ble mor selv, dro jeg og mine barn ned til dem. De var så avslappet i forhold til ting, og vi kunne nyte dagene og være 100 prosent oss selv.
Arven
Gjennom mange år hørte jeg pappa snakke om at Frode aldri kom til å arve noe etter ham og mor. Han mente at han hadde rotet bort livet sitt og ikke fått til noen ting, og derfor skulle han heller ikke få noe som helst av verdier, utover det lovpålagte.
Det var jeg og Stig, som hadde skikket oss og levde ordentlige liv, som skulle få. Jeg orket ikke å gå inn i dette og brukte ikke mye tid på å tenke over hva som kom til å skje.
Mamma døde først, og da pappa døde, ble 90 prosent av verdiene gitt meg og Stig, og med skam å melde tenkte jeg i den første tiden at det var rett og rimelig at det var slik, for jeg hadde jo passet de gamle.
Økonomien min var ikke fantastisk, og det føltes deilig å vite at jeg ikke kom til å få økonomiske problemer resten av livet.
Dobbeltmoralsk
Det ble min datter som fikk meg til å våkne. Hun mente at onkel Frode fortjente å få det samme som den andre onkelen og meg.
Jeg ble skamfull da hun satte meg til veggs og kalte meg dobbeltmoralistisk.
Ja, men dette har ikke jeg bestemt. Det var dine besteforeldre som ville ha det slik, unnskyldte jeg meg.
Den som har vettet, må bruke det, repliserte Rebekka, som da var 24 år og nesten ferdig utdannet sosionom.
Ja, den som har vettet, må bruke det. Etter å ha tenkt og sovet på ting et par netter, forsto jeg at noe måtte gjøres.
Jeg kontaktet advokaten som min far hadde brukt og sa at jeg var imot skjevdelingen som hadde funnet sted.
Jeg hadde håpet at dere skulle se dette, sa han og gjorde det klart at Stig og jeg som to voksne mennesker sto fritt til å dele med vår yngste bror.
Å sørge for rettferdighet gir en fantastisk følelse, det vet jeg i dag. Det vet også min bror, Stig, som overraskende gikk med på å gi av sin arv for at Frode skulle få det samme som oss to.
Nå er det ett år siden vi møttes, vi tre, og fikk snakket ut om oppveksten vår og fars urimelighet. Der og da kjente vi alle på denne sterke følelsen av søskensamhørighet. Frode gråt gledestårer da han forsto at vi ikke fant oss i forfordelingen.
Les mer (+) Jeg tok med barna og flyttet inn hos Dagfinn. Det skulle jeg komme til å angre på
Gjorde det riktige
Til sommeren skal både jeg og min familie, og Stig og hans kone og barn, til Frankrike for å være hos Frode.
Han har brukt arven på et galleri og gjør det bra, og vi er stolt og glad på hans vegne. Det var mer enn nok midler og ting til oss alle. Å dele likt var det eneste riktige.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
