Sangeren Kari Svendsen
– Når jeg går bort, da er det ikke noe igjen av Svendsen-slekta. Det er en litt rar tanke
Kari Svendsen har nådd en alder der omsorgsrollene snus om. – Det skulle bare mangle. Mamma har vært der for meg hele livet. Det er min tur å gi tilbake til henne nå, sier hun.
Et kjent fjes stikker ut av døråpningen i femte etasje i bygården på St. Hanshaugen midt i Oslo.
– Jeg så i dørkameraet at du hadde med blomster. Så koselig! Det er aldri noen som har med blomster lenger, så dette føles nesten som i gamle dager.
Plateaktuelle Kari Svendsen (74) smiler fra øre til øre.
Hun har nettopp lagt bak seg en annen «tidsreise». Da Norsk Ukeblad ringte og avtalte intervjuet noen dager i forveien, sto hun nemlig i barndomshjemmet i Bjerregaards gate ikke langt unna og pakket ned de siste tingene etter moren, Erna. I august flyttet 94-åringen inn i omsorgsbolig på Lovisenberg.
Barndomshjemmet i Bjerregaards gate
Kari var fem år gammel da hun rykket inn i leiligheten som nå er tømt, sammen med Erna og faren, Knut. Leiligheten har vært morens hjem i hele 69 år. For Kari selv et hjem med mange gode minner.
– Jeg har vært heldig. Det er mulig jeg skjønnmaler det noe, men jeg kan ikke huske at foreldrene mine kranglet en eneste gang.
Det var ingen luksus, men de hadde det de trengte. Kari minnes en trygg, god oppvekst på to rom og kjøkken. Da foreldrene ønsket mer plass og hadde funnet en leilighet på Storo, nord i byen, protesterte jentungen.
«Jeg flytter ikke herfra», sa hun og trampet foten i stuegulvet.
– Det hjalp ikke at de lokket med eget pikerom. Jeg sov heller på sofaen i stua for å kunne bli værende i Bjerregaards gate. Jeg fikk viljen min, sier Kari.
Hun har brukt den siste måneden på å pakke ned morens leilighet, der også faren bodde inntil sin død i 2012.
– Hvordan har det vært emosjonelt å pakke ned et hjem som rommer så mye, også av ditt eget liv?
– Du må ikke begynne å se på alt. Mamma og pappa fotograferte alt. Det ble gjerne tre album fra én bursdag, sier hun og slipper ut en lavmælt latter.
– Jeg har tatt vare på det jeg synes har noe for seg, bilder og album hovedsakelig. Møbler, kopper og kar jeg ikke bruk for. Noe har mamma tatt med seg videre, noe har jeg gitt til venner og kjente, noe til Fretex, og noe har gått til Gud. Da mener jeg på dynga, altså!
Kari forsvinner inn i tankene i noen sekunder.
– Jeg gråter ikke ofte, og når jeg gjør det, gråter jeg ferdig mens jeg er alene. Jeg kan bli melankolsk og rørt av mye; tekster, musikk, kunst, folk jeg ser på gata, men ikke i samme grad av eget liv. Jeg berøres av det allmenne i tilværelsen. Du kan godt si jeg har et mer sentimentalt blikk på andre enn meg selv. Jeg dveler ikke for mye ved det som har vært. Jeg ser fremover. Der er jeg ganske brutal.
Kari løfter blikket og fremfører dagens første leveregel.
– Man sorterer når man sover.
Les også: Ekskona Kari Svendsen åpner opp: – Dødsfallet kom ikke uventet
Glad hun aldri fikk barn
I likhet med de fleste som når en viss alder, har Kari opplevd at omsorgsrollene snus.
– Om jeg har! Særlig de siste årene. Jeg var bekymret for hvordan det ville gå med moder´n da pappa gikk bort. De hadde gått og holdt hverandre i hendene hele livet. Hun klarte seg overraskende bra lenge, selv om jeg tror hun har savnet ham hver dag. Det har jeg også, forresten. «Det er et nytt liv, et annet liv», konstaterte hun.
I senere tid har Kari tatt ansvar for det meste hva gjelder moren; omsorgen i det daglige, regninger og nå sist flyttingen.
– Det tenker jeg er helt greit. Hun har passet på meg et helt liv. Nå er det min tur. Det er helt rettferdig, og det skulle bare mangle. Ikke har jeg mann eller barn som krever av tida mi heller.
Apropos barn. Kari har tidligere uttalt at hun er glad hun aldri fikk barn. Tenker hun det samme i dag, når hun selv står på terskelen til alderdommen?
– Du har ingen barn som kan hjelpe deg slik du nå hjelper din mor?
– Nei, det kan jeg takke meg selv for, men jeg angrer ikke på det valget, sier Kari bestemt.
– Jeg har aldri hatt lyst på unger, har hatt nok med meg sjæl. Tenk så mye ansvar det er da! Jeg hadde gått rundt og vært konstant bekymra.
Hun synes ikke det er det minste vemodig å vende hjem til tom leilighet.
– Når jeg kommer tilbake fra spillejobber og turneer, er det godt å låse døra og være alene. Ikke være nødt til å forholde meg til mennesker som krever, også på hjemmebane. Mange artister har erfart at det ikke er lett å kombinere og balansere livet på veien med familieliv, sier 74-åringen.
Les også: Randi Rosenqvist: – Jeg har savnet barn
Svendsen-slekta forsvinner
Hva gjelder morens nye bosituasjon ser Kari flere fordeler.
– Nå slipper jeg å tenke på at noe skal skje mens hun er alene. Selv om hun har hatt trygghetsalarm, kan jeg slappe mer av nå som hun har folk tett på seg hele tiden. Det er tryggere både for henne og meg. Jeg håper hun får noen gode år der, før det går i svart.
Kari nipper til kaffen.
– Heldigvis er hun fortsatt oppegående, også mentalt. Vi kan snakke og le sammen. Det er deilig. Men hun er tross alt blitt 94 år. Det er en god alder det. Jeg mener, hvor lenge skal et menneske leve, da?
– Tenker du på hvordan det vil bli når hun ikke er her lenger, og du er eldst?
– Å ja, det gjør jeg, men jeg er ikke redd for å bli ensom. Jeg er velsignet med mange, gode venner, også yngre. Dessuten trives jeg som sagt i eget selskap. Det har jeg alltid gjort.
Kari løfter en tannpirker fra asjetten og kjører den inn mellom tennene.
– Når jeg går bort, da er det ikke noe igjen av Svendsen-slekta. Det er en litt rar tanke, innrømmer Kari før tankene renner flere tiår bakover i tid.
– Mamma var så takknemlig over å ha blitt en del av pappas familie. Selv kom hun fra en utfordrende oppvekst i Sandefjord. «Livet mitt forandret seg da jeg kom inn i Svendsen-familien. De var så snille med meg», har hun sagt.
Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen
God natt, kjære Lillebjørn
I disse dager er Kari aktuell med ny plate: «Kari Svendsen Spesial!», hennes første utgivelse siden 1991. På plata synger hun blant annet Lillebjørn Nilsens klassiker «God Natt Oslo» i sin egen drakt. Opphavsmannen, Karis tidligere ektemann og nære venn gjennom nesten et helt liv, medvirker på sangen.
– Det var produsent Rolf-Erik Nystrøm sin idé å la ham få høre sangen, så da ringte jeg Bjørn og spurte om vi kunne komme på besøk. «Bare å komme det», sa han. «Når da?» spurte jeg. «I mårra?» svarte han.
Dagen etter dro Kari, produsenten og en båndopptager hjem til Lillebjørn i Maridalsveien.
– Kona hans Mairead hadde ordna så fint. Bjørn selv satt i stolen med pledd over bena og lyttet – med øreklokkene på. Han syntes det var kjempefint.
«Du må gjerne si noe, eller synge med hvis du vil», oppfordret Nystrøm.
– Plutselig begynte han å synge. Han sang hele det siste verset med sin da litt rustne røst. Helt til slutt sa han «takk for vuggesangen, Kari».
74-åringen smiler varmt.
– Da vi gikk, sa han «bruk opptaket hvis dere vil, det er bare hyggelig det».
To dager senere fikk Kari telefon fra Lillebjørn sin kone. Han var blitt veldig dårlig. Dagen etter, 27. januar, døde han, 73 år gammel.
Musikken hans lever videre.
Les også: Kari Svendsen: – Har grått så mye at jeg må hjem for å skifte trøye
Sammen som 15-åringer
Kari og Lillebjørn ble kjærester i 1965, begge bare femten år gamle. De var sammen i tretten år, gift de tre siste, før de skilte lag i 1978.
Selv om Kari hadde spilt siden 15-årsalderen, måtte hun bli skilt før hun våget å satse for fullt på musikken.
– Jeg hadde straight jobb som kontordame i åra med Lillebjørn.
– Du har uttalt at han ikke var veldig støttende i forhold til dine musikalske prosjekter mens dere var sammen?
Hun nikker.
– Det var nok med en musikant i familien, og jeg så jo hvor talentfull han var, så da ga jeg plass, sier Kari.
Etter skilsmissen tok hun sats. Kari ville gjøre ett ordentlig forsøk på å leve av musikken. Resten er historie.
– Bjørn var veldig stolt av meg, og det jeg har fått til, tilføyer hun.
Hva er hele Norges «Banjo-Kari» selv mest stolt over i en innholdsrik karriere som blant annet rommer bejublede plateutgivelser, salgssuksesser, et tiår spekket med revy, TV, filmer og ærespriser – ikke minst St. Hallvard-medaljen, Oslo bys høyeste utmerkelse?
– St. Hallvard-medaljen i 2011 henger høyt. Jeg er glad pappa fikk være der og oppleve det, sier Kari. I tillegg trekker hun frem utholdenheten som noe hun er stolt over.
– Og så Josefine Visescene da med 30-årsjubileum neste vår. Faen døtte meg, det er jeg stolt over!
Les også: Karin Krog fikk muligheten til å synge med Frank Sinatra. Da tok hun et livsvalg
Takknemlig
Hva har drivkraften hennes vært i alle disse årene som visesanger, formidler, musiker og artist?
– Å få lov til å formidle, det vet jeg at jeg er flink til. Se at man klarer å engasjere; se gleden i ansiktene til folk, vite at det jeg gjør faktisk betyr noe for mange. Samt å oppleve at de kanskje ser noe fra egne liv med nye øyne via en gammel tekst. Gjenoppdager. Det er det som skjer når man blir eldre, vet du. Man gjenopplever og gjenoppdager. Innimellom får man plutselig disse aha-opplevelsene.
Igjen fylles ansiktet hennes med smil.
– Jeg er takknemlig, rett og slett. Aldri har jeg kost meg mer med musikken enn jeg gjør nå. Det tror jeg vises. Jeg har mer erfaring og er en bedre sanger og artist i dag.
Hun tar en liten pause og fyller den med kaffe.
– Jeg har større glede av å ha holde på med dette enn noen gang før. Jeg har akkurat passe mengde med oppdrag, og jeg klarer å nyte dem til fulle. Jeg kjenner et større nærvær, er mer til stede i øyeblikket, forklarer hun.
Straks skal hun løfte banjoen opp fra gulvet, og stua skal fylles av toner og sang med en innlevelse som om hun sto foran en full sal, selv om det bare er én tilhører her. En gang artist, alltid artist.
Arven etter far
Artisteriet og gjøgleriet har hun arvet fra faren, forteller Kari.
– Han var et muntrasjonsråd og en morsom type. Alle vennene mine elsket ham.
Da Knut fikk prostatakreft, tok både familien og han selv det med fatning. Den første beskjeden lød at han skulle komme til å leve i mange år til. Sjokket var derfor stort da legene oppdaget en ny svulst og spredning til flere vitale organer våren 2012.
– Han orket ikke å være så syk, det var ikke noe liv. Han sluttet å spise, og alt gikk veldig fort.
Kari hadde akkurat landet på Gardermoen etter en tur med Riksteatret da moren ringte henne 7. mai. «Nå døde han nettopp,» sa Erna.
Da Kari ankom med taxi ikke lenge etter, lå faren der fin og stelt allerede.
– Mamma satt med pappas hånd i sin. «Jeg tror han blunka til meg da han dro», sa hun.
Selv har Kari aldri funnet den store kjærligheten igjen etter ungdomskjæresten og eksmannen, Lillebjørn.
– Den første kjærligheten var spennende og gøy, den er jeg glad for å ha fått oppleve. Men nei. Jeg har trivdes veldig godt som singel. Det gjør jeg fortsatt.
– Du vet det, sier Kari og retter seg i ryggen. Jeg har et motto til i livet:
– En får være glad for alt en slipper!
