– «Se på den rumpa der», sa Per i det jeg passerte. «Ja, det er datteren min, svarte far!»
I en alder av 90 har Kari Skavlan omsider blitt innkjøpt av Nasjonalmuseet, og barna hennes mener at det nå er på tide at hun kaller seg «kunstner». Men hun har alltid kviet seg for å bruke det ordet om seg selv.
– Stig på!
Kari Skavlan kommer oss smilende i møte i entreen hjemme på Blindern i Oslo, dust antrukket i hvit bluse og en brun strikkejakke.
– Gratulerer da, med at broderiet «Høst» nå har havnet i landets nasjonale kunstsamling, trygt bevart for kommende generasjoner!
– Takk for det. Du kan tro jeg plutselig har blitt høy på pæra, sier hun og smiler bredt.
Så rister hun på hodet.
– Men «kunstner»? Nei, det blir for dumt.
Bor i generasjonsbolig
Kari Skavlan har alltid foretrukket andre uttrykk for sin profesjon. Som «billedveverske», for eksempel. Og det til tross for at hun i flere tiår har vært oppført i «Norsk kunstnerleksikon» hvor man blant annet kan lese at hun arbeider med tepper i forskjellige teknikker, både i store og små formater, og at gjennomgangsmotivene i hennes arbeider er trær, fugler og langstrakte kvinneskikkelser.
– Er det fremdeles motivkretsen?
– Ja, mer fantasifull er jeg ikke. He-he.
Hun tenker seg om et øyeblikk.
– Men for tiden er jeg faktisk veldig fornøyd med meg selv. For det slo meg at jeg aldri før har vevet noe i gult, men det gjør jeg nå. Og jeg har begynt å veve på frihånd, noe jeg heller ikke har gjort så mye av. Og når man har fylt nitti, må det være lov å skryte litt av at det fremdeles er mulig å hente noe nytt her oppe.
Hun slår pekefingeren mot tinningen.
– Det har lett for å bli mye av det samme, men nå er jeg virkelig spent på hvordan dette vil ta seg ut.
Klokken er elleve om formiddagen, og Skavlan byr på kaffe og nybakt quiche i hjemmet sitt, hvor hun har bodd siden hun og ektemannen fikk bygget en enebolig her tidlig på 60-tallet. For 25 år siden ble det imidlertid oppført et tilbygg, som i dag rommer Skavlans leilighet og atelier, mens eldstesønnen Petter og hans familie bor i hovedhuset.
– Det er en fantastisk løsning som jeg anbefaler på det varmeste. Hvis man får en generasjonsbolig til å fungere, så er det ikke noen bedre måte å bli gammel på, sier hun.
Å ha rundet nitti og fremdeles være i full vigør, sprek og vital, er ikke alle forunt. Så har da også Kari Skavlan for lengst innsett at det å bli gammel er en jobb som må tas på alvor.
– Det er ingenting som gjør seg selv, pleier jeg å si. Heller ikke det å bli gammel. Mye er opp til deg, men den siste biten handler om flaks. Jeg kunne hatt gener som hadde gitt meg hjerteinfarkt i en alder av 42, for det opplevde min far. Men min mor var bedre utrustet. Jeg setter kolossalt pris på å bli gammel. Det er kjempegøy, sier hun. Og gjentar med trykk: – Ja, kjempegøy.
Les også: Thomas Gullestad og Jenny Skavlan: – Jeg var en fyr som aldri skulle gifte seg
Håndfast krigsminne
Hun ble født i Oslo en sommerdag i 1934. Hennes foreldre var fra Steinkjer, og da hun var to år gammel flyttet de til Trondheim, hvor hennes far, teatermaleren Kaare Hegle, begynte å jobbe ved Trøndelag Teater.
I 1939 ble han tilbudt jobb ved Det Nye Teater i Oslo, og den lille familien hadde så vidt rukket å komme i orden i leiligheten i Bogstadveien da de tyske okkupantene inntok byens gater, noe Skavlan, som da var fem og et halvt, husker godt.
– Far vekket meg ved å kile meg under føttene, og så løp vi til Valkyrie Plass, hvor vi gikk ned i undergrunnsstasjonen. Der var det allerede tjukt av folk, og dagen etter gjorde vi som så mange andre: dro ut av byen i panikk for at Oslo ville bli bombet.
Hun forteller at de endte opp i Aurdal i Valdres, hvor de først tok inn hos en bonde ved navn Ola Dahl, deretter hos en bonde ved navn Ola Mo, før flukten endte hos Ola Fjell. Hun husker dramatiske episoder hvor gårder ble brent av tyskerne, men den enkelthendelsen som har festet seg i henne, er da faren måtte slå til en dame.
– Det gjorde et veldig inntrykk. Hun var budeie og hadde melket kuer da tyskerne satte fyr på gården. Så kom hun løpende opp til oss, og var så hysterisk at far måtte gi henne en ørefik for at hun skulle komme til seg selv. Det glemmer jeg aldri. Men så ble hun stelt veldig godt med etterpå.
Etter en drøy uke anså familien det som trygt å returnere til hovedstaden. Skavlan husker at de tok opp en tysk soldat som haiket, og som sa at han trodde det hele ville være over i løpet av en uke.
– Men … den gang ei, sier hun og rister på hodet.
Rumpe-kompliment
Med en far som var teatermaler, ble det mye teater også på Kari Skavlan i oppveksten, og i perioder jobbet hun selv på Malersalen på det som er Oslo Nye Teater i dag. Etter hvert snuste hun på å bli interiørarkitekt, men var dårlig i matte, og tenkte at hun i så fall måtte lære seg geometri, noe som ikke var lystbetont.
– Så var det vel min far som sa: Hvorfor ikke kostymer? Jeg hadde alltid laget dukker og dukkeklær, og så ble det til jeg søkte på mote- og kostymelinja på Kunst- og håndverksskolen. Og kom inn.
Hun tar en kort pause, rynker pannen.
– Men det var jo egentlig bare tull.
– Du mener at fire år på Kunst- og håndverksskolen var bortkastet?
– Jeg lærte veldig lite av det, og jeg skjønner ikke at jeg gadd å gå der i fire år. For jeg er egentlig totalt uinteressert i klær. Men så begynte jeg å jobbe for Ivo Caprino, og det var veldig min genre. Å lage dukkeklær for hans dukker var moro.
Skavlans far jobbet også som filmscenograf, og tidlig på femtitallet var han involvert i produksjonen av «Ukjent mann», en film med Alfred Maurstad i hovedrollen. En ung mann ved navn Per Skavlan var regiassistent på filmen, og satt og drakk kaffe med Kaare Hegle i Filmatelieret på Jar da hans datter en dag kom forbi.
– «Se på den rumpa der», sa Per i det jeg passerte. «Ja, det er datteren min, svarte far!»
Skavlan ler godt, og legger til at hun nok ikke tok seg så verst ut siden hun hadde fått sydd seg noe veldig kule – og iøynefallende – bukser i rutete stoff.
– Og da var det gjort?
– Nei, men vi ble fort venner. Per hadde studert film i Amerika og skulle nå reise tilbake for å gjøre sin lykke. Så han forsvant, men etter ett års tid fikk jeg ham hjem igjen.
– Hvordan klarte du det?
– Det var juletider, og jeg sendte ham rett og slett et lite juletre med norske flagg. Og så skrev jeg at jeg syns det ville vært en veldig god idé om han kom hjem igjen.
Hun smiler.
– Og det gjorde han.
Les også: (+) Jeg ble forlatt etter 20 års samliv. Men så begynte det å dukke opp rosebuketter
Ektemannen Per Skavlan
Kort tid etter at Kari og Per giftet seg i 1955, la han karrieren som skuespiller og filmarbeider på hyllen, overtok et av sin fars agenturer, og ble forretningsmann.
– Den gangen var det jo slik at far skulle arbeide, og mor skulle stå på kjøkkenet. Far skulle lese avisen, mor skulle vaske opp. Men det holdt ikke helt i vårt tilfelle. Jeg hadde også fred og ro til å sitte og veve tepper.
– Hvordan var din vei inn i tekstilkunstens verden?
– Mor hadde en flatvev og vevde filleryer. Da jeg gikk gravid med Petter gikk det langt over tiden, så jeg måtte finne på noe å gjøre. Og da begynte mor og jeg å veve sammen, noe jeg i grunnen syntes var ganske gøy. Så overtok jeg en oppstadvev etter min mormor, og da dukket min mor gjerne opp hjemme hos meg ved nitiden om morgenen, slik at vi hadde hele arbeidsdager sammen.
Det er fremdeles denne veven Kari Skavlan bruker når hun fremstiller sine kunstferdige tepper i dag. Hvordan arter så en «arbeidsdag» seg for en 90 år gammel tekstilkunstner?
Skavlan forteller at hun hver morgen ved halvsju-tida tusler ut i bilen – i slåbrok og tøfler – og kjører opp til Athletica Domus for å svømme. Mandag til fredag, uten unntak, iblant også på lørdager. Året rundt.
– Det er en fantastisk start på dagen, og jeg har fått mange gode venner i svømmehallen, sier hun.
Når hun er hjemme igjen, fyrer hun opp i peisen, setter på kaffe, lager frokost, leser avisen og hører på «Politisk kvarter», før hun rigger seg til ved veven.
– Som regel kommer også Petter innom før han drar på jobb. Vi tar en kopp kaffe sammen og diskuterer hvordan vi skal løse verdens problemer, sier hun.
Og som på stikkord, kommer sønnen Petter travende inn, hilser, unnskylder forstyrrelsen, og sørger for å gi sin mor et indirekte kompliment.
– Blir hun ikke bare vakrere og vakrere?
Kari Skavlan ser en smule brydd ut, men Hjemmets utsendte gir ham rett. Noen mennesker blir bare vakrere og vakrere med årene. Wenche Foss var et eksempel på det.
Petter samtykker, men legger til at Wenche Foss med årene også ble mer og mer «Wenche Foss», slik Kari Skavlan er blitt mer og mer «Kari Skavlan».
– Det blir man med årene, skyter hun inn. – Ikke minst når man har fire barn som gir deg nok motgang. He-he.
– Men hvordan er det å bo så tett på sin egen mor?
– Teknisk sett er hun jo min leieboer, og jeg må si at jeg er litt misfornøyd med både gressklipping og snømåking, noe man gjerne forventer at en leieboer tar på seg, ikke sant? Men når det er sagt, er mor virkelig hele familiens ungdomskilde.
Les også: (+) Fredrik Skavlan åpner opp: – Foreldrene mine mente at jeg burde utredes
Elleve barnebarn og ni oldebarn
Når Kari Skavlan – etter svømmetur, peiskos, frokost, kaffe og en passiar med Petter – omsider vier seg til veven, blir hun gjerne sittende der fem-seks timer, og som oftest akkompagnert av lydbøker og podkaster. Hun har ikke tall på hvor mange bilder hun har vevet eller brodert. En del har hun solgt, men mange av dem pryder også veggene i hjemmene til den stadig voksende familien.
Selv fikk hun fire barn: Petter livnærer seg som manusforfatter, Jørgen er lege og samfunnsdebattant, Guri er prosjektleder i NRK, og attpåklatten Fredrik er journalist, programleder og tegner. Og etter sigende er det han som ligner mest på sin mor.
– Hva har kjørereglene vært når det gjelder barneoppdragelse?
Svaret kommer kontant.
– Ikke mas på dem, sier Skavlan og forteller at hun selv hadde en mor som aldri maste.
– Det var faktisk opp til meg om jeg skulle rekke bussen om morgenen. Opp til meg å huske å ta på meg luen når det var kaldt ute. Og hvis jeg ikke pusset tennene, var det jo verst for meg. Og så var det herlig å slippe det jævla gnålet som mange holder på med. Så når det handler om barneoppdragelse har jeg bare videreført den linja.
Elleve barnebarn og ni oldebarn er det blitt. Og Skavlan forteller at hun har jevnlig kontakt med hver eneste en av dem. At de stadig kommer innom og at det gleder henne å se dem vokse og utvikle seg.
– Selv er jeg enebarn, så kom ikke her og si at jeg ikke har gjort meg gjeldende. He-he.
– Savnet du søsken under oppveksten?
– Nei, og det tror jeg skyldes at jeg hadde veldig all righte foreldre. Men da mor døde, og jeg skulle gå gjennom det hun etterlot seg av brev, bilder og mye annet rart, da følte jeg meg veldig alene. Da kjente jeg virkelig på det å være enebarn, det å ikke ha noen å dele alle minnene med.
«Skavlan-dynastiet»
Et drøyt år før moren gikk bort, hadde Kari Skavlan også mistet sin ektemann Per. Han ble bare 65 år gammel.
– Hvordan opplevde du det?
– Det var selvfølgelig helt fryktelig, men jeg var forberedt, sier hun, og forteller at ektemannen fikk en blodsykdom, som det ikke var noe å gjøre med.
– Det tok ett år. Hyppige blodoverføringer. Inn og ut av sykehuset. Og jeg lå hele tiden langt over madrassen. Redd for å være der, redd for ikke å være der. Og da kan man ikke la være å føle en viss lettelse når det hele er over.
– Din sønn, Fredrik, fortalte i et intervju med Hjemmet før jul at det å miste en far som bare ble 65, har ført til en viss stressfaktor fordi vår tid på jorda kan være veldig begrenset. Hvordan forholder du deg til tiden som går?
– Jeg forstår hva han mener, men jeg er ikke helt der. Jeg bruker å si at jeg «carper diem», at jeg bruker tiden, altså. Fredrik sier at han har så mye han skulle ha gjort. Det har jeg også. Men jeg har en tålmodighet som 25 engler når jeg sitter med arbeidet mitt. Får jeg rødt lys på toppen av Kirkeveien derimot, ja, da banner jeg.
I dag troner Kari Skavlan på toppen av det noen har kalt «Skavlan-dynastiet», og barn, barnebarn og barnebarns barn flokker til hennes spisebord, som har blitt et samlingspunkt for hele familien. Gjerne over vafler eller en gryterett.
Ifølge Petter Skavlan innebærer dette også at kjærester som dukker opp, må gjennom «Kari Skavlan-mølla».
– Ligger lista veldig høyt for å få innpass i familien?
– Veldig, veldig høyt, sier Petter.
– Du skal selvfølgelig ha rent rulleblad, man må sette pris på mat – og man må kunne konversere rundt bordet.
Kari Skavlan nikker ettertrykkelig.
– Og så har mor et kontrollspørsmål som alle kjærester får: Er du glad i familien din? Og hvis svaret da er: Nei, jeg hater foreldrene mine, da er det ingen fremtid her.
– Stemmer det?
Kari Skavlan hever øyenbrynene.
– Ingen kommentar.
