Karen-Marie Ellefsens tilbakeblikk
Karen-Marie Ellefsen: – Dette er mine beste OL-minner
NRK-legenden har vært til stede i ti sommer-OL og deler sine favorittøyeblikk fra lekene over hele verden.
NRK-veteranen Karen-Marie Ellefsen (70) har gjennom flere tiår formidlet mange av de største øyeblikkene fra sommer-OL til det norske folk.
– Det er litt vanskelig å trekke fram de beste øyeblikkene, men det må bli de gangene jeg har vært så heldig å få lov til å oppleve norske OL-gull. Jeg har vært på alle sommer-OL helt siden det ble arrangert i Moskva i 1980. De kommende lekene i Tokyo er det første sommer-OL jeg ikke er på siden da, forteller hun.
– Jeg ble veldig lei meg da NRK ikke hadde rettighetene til Rio-OL i 2016, for jeg tenkte at det var min sjanse her i livet til å komme til Sør-Amerika. NRK hadde radiorettigheter, men jeg trodde ikke at jeg fikk lov til å dra. Men så ringte sjefen min, Janne Fredriksen, på lille julaften i 2015 og sa: «Vi har bestemt at du og Jann Post skal reise til Rio og kommentere friidrett». Da ble jeg så glad. Det er det lykkeligste øyeblikket jeg har hatt i jobben de siste årene, smiler hun.
Sommer-OL er det største
For Karen-Marie har høydepunktene i NRK-jobben har vært å få reise verden rundt for å kommentere friidrett under OL.
– Sommer-OL har vært det største for meg. Det mest fantastiske av alle sommer-OL, både med atmosfæren, stemningen og klimaet, var OL i Barcelona, forteller hun og avslutter med følgende betraktninger rundt årets leker i Tokyo.
– Jeg følger med på resultater, og kommer sikkert til å se litt på TV. I hvert fall når de beste norske skal i gang i friidrett. Og siden friidrett var «min» idrett, må jeg trekke fram Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen som de to jeg har de største forhåpningene til. Warholm er dobbelt verdensmester på 400 meter hekk, og yngstebror Ingebrigtsen har allerede vist i sommer at han er blitt enda bedre enn før. Og så er det alltid spennende med håndballjentene. De er en naturlig medaljekandidat.
På oppdrag fra Her og Nå har NRK-legenden listet opp sine aller sterkeste -OL-minner:
Trine Hattestads OL-gull i spyd i Sydney i 2000:
– Vi kjente henne veldig godt, for vi reiste veldig mye sammen med henne. I en periode var det bare hun, Lars Lystad og jeg fra Norge som dro rundt på andre store stevner enn mesterskap om sommeren. Dermed møtte jeg Trine på flyplasser og overalt. Hun hadde vært favoritt flere ganger før, men det hadde gått gærent. Jeg husker at det gikk helt skeis for henne i Barcelona-OL, der det endte med en 5. plass og gråt og tenners gnissel. Dette var den absolutt siste sjansen hennes til å få OL-gull. Vinnerkastet kom i første omgang og målte 68.91, og det var jo deilig. Det var et stort øyeblikk.
Kvinnelandslaget i håndball vant OL-gull i Beijing i 2008:
– Jeg satt og forberedte meg på kommentatorplass i friidrett da jentene tok håndball-gull i 2008. Det hadde ligget i kortene. De hadde slitt for det veldig lenge, helt siden gjennombruddet i 86 med bronsen i VM. Da det endelig ble gull så var det veldig stort. Men det var jo ikke noen nervepirrende finale, for de ledet med ti mål over Russland etter et kvarter og vant til slutt med sifrene 34–27. Da satt vi på friidrettsarenaen og så det på monitoren der, og da var det vanskelig å få forberedt seg i seiersrusen.
Andreas Thorkildsens OL-gull i spyd i Athen-OL, 2004:
– Det var veldig overraskende. Vi fikk litt hakeslepp, for det lå liksom ikke i kortene. Det var et veldig stort øyeblikk da Andreas vant gullet etter et kast på 86,50 meter.
Andreas Thorkhildsens OL-gull i spyd, Beijing-OL i 2008:
– Andreas vant igjen i Kina. Da var det ikke så overraskende, for da var han favoritt. Da var det helt klart at det ville stå mellom Andreas Thorkildsen og Tero Pitkämäki fra Finland. Jeg husker at jeg snakket med de finske kommentatorene om at vi gledet oss til konkurransen. Andreas satte olympisk rekord med 90,57, og finnen som satt to plasser bortenfor meg sa: «Det är kört nu». Og det var det jo. Et fint OL-minne.
Vebjørn Rodals OL-gull på 800 meter i Atlanta i 1996:
– Et løpsgull i friidrett henger høyt. Jeg var ikke veldig optimistisk etter semifinalen, for det var bare så vidt han kom med videre. Han var ikke direktekvalifisert videre, men kom med på tid. I ettertid har han selv sagt at han bommet litt på at han var dehydrert. Han hadde drukket for lite fordi han hadde feilberegnet temperatur og luftfuktighet. Det var for varmt. Det var selvfølgelig stort da han gikk hen og vant gullet med tiden 1.42.59.
