liker ikek pensjonistlivet:
Karen-Marie Ellefsen fikk en brutal overgang til den nye hverdagen: – Orker ikke se sportssendinger på TV
Etter å ha levd og åndet for jobben, ble det en brutal overgang til den nye hverdagen som pensjonist i pandemitiden. – Jeg savner jobben veldig, sier en åpenhjertig Karen-Marie Ellefsen til Her og Nå.
En deilig sommerdag ved idylliske Sognsvann i utkanten av Oslomarka ligger badegjestene spredt utover gressplenen i solsteken. Det er en varm sommerdag, men Karen-Marie Ellefsen (70) er relativt godt påkledd likevel.
– Jann Post ertet meg da vi var og dekket friidrett og sa: «Det blir bare 25 grader, så du må ta på deg boblejakka». Jeg er en skikkelig frysepinn. Det skal ikke så veldig mye trekk til før jeg synes det er for kaldt å sitte ute. Det blir ikke for varmt for meg, ler den legendariske sportsjournalisten.
Kjedelig pensjonistliv: – Lager mat og rydder hele dagen
Det har gått noen måneder siden sist vi så Karen-Marie på skjermen. Etter 47 år i NRK gikk hun av med pensjon i fjor høst, for slik er reglene i statskanalen etter fylte 70. Den siste sendingen med sporten hadde hun 31. oktober, og fra november startet en helt ny hverdag.
– Nyter du pensjonisttilværelsen?
– Nei, jeg gjør jo ikke det. Det er klart at det ble spesielt kjipt på grunn av pandemien. Ikke kan du reise, ikke kan du gå på kafé når du vil, ikke kan du treffe hvem du vil, ikke gå i butikker, utstillinger eller teater. Du kan ikke gjøre noen ting. Så det har blitt mye Netflix og strikking. Tidligere spiste jeg nesten alle måltidene mine i kantina på NRK, fordi jeg hater å lage mat. Nå føler jeg at jeg lager mat og rydder hele dagen, forteller Karen-Marie.
Les også: Slik var Ellefsens utrolige karriere
Av frykt for koronasmitte har 70-åringen nesten ikke gått utenfor døren til leiligheten hjemme på Majorstua i Oslo. Dermed har pensjonisttilværelsen så langt vært relativt stillestående.
– Når du ikke har barn og barnebarn og alt dette, så blir det litt ensomt. For meg var jobben en veldig stor del av det sosiale livet mitt. Siden jeg bor alene ble det viktig. Når du ikke jobber lenger, kjennes det veldig rart. Jeg er akkurat den samme som da jeg var 35 eller 50 år. Det er en begynnelse og slutt på alt, men jeg føler meg litt kastet ut av samfunnet på en måte. Som om jeg er kastet på søpla. Jeg savner jobben veldig, medgir hun.
Brutalt punktum i NRK: – Da kommer tårene
NRK-kollegene ber henne ofte på en kopp kaffe på Marienlyst, men som pensjonist er det ikke bare-bare å besøke TV-bygget. På sin siste arbeidsdag jobbet hun på «Kveldsnytt», og ved midnatt var Karen-Maries tid i NRK over.
Da sluttet nøkkelkortet å fungere med umiddelbar virkning.
– To minutter over midnatt prøvde vi, og da funka det ikke. Det opplevdes veldig brutalt. Hvis det ikke hadde vært noen andre der hadde jeg ikke fått låst meg inn i garderoben for å få skiftet til sitt vanlige tøy. Da måtte jeg ha gått ut i høstkulda høyhælte sko og tynn kjole, ler hun.
– Jeg har gått inn og ut av dørene hos NRK i 47 år. Nå føler jeg meg nesten som en kriminell når jeg går inn der. Jeg må fylle ut et skjema og ha en besøkslapp på jakka. Det er utrolig ubehagelig, og derfor har jeg ikke vært der så mange ganger, forteller Karen-Marie som røper at det kommer noen tårer når hun er tilbake i NRK.
– Særlig de første gangene, men senest også for bare to dager siden. Jeg traff noen av kollegene mine. Så spør de: «Hvordan har du det?». Da kommer tårene, forteller TV-legenden åpenhjertig.
Warholm hyller familien: – Mamma gir meg trygghet
Kongelig hyllest
I august i fjor ble Karen-Marie tildelt Kongens fortjenstmedalje som takk for at hun har banet vei for kvinnelige sportsjournalister. Siden hun ble den første fast ansatte kvinnen i NRK-sporten i 1979, har hun formidlet uforglemmelige sportsøyeblikk til det norske folk – og det ville Kongen vise at vi som nasjon verdsetter høyt.
Statsminister Erna Solberg og NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen overrasket henne med medaljen da hun var midt i innspillingen av et OL-program.
– Hvordan ser du tilbake på årene dine i NRK nå som du har fått det litt på avstand?
– Jeg har fått lov til å jobbe med det jeg absolutt hadde mest lyst til å jobbe med – som jeg drømte om helt fra jeg var ni år gammel. Jeg har hatt mange fine opplevelser. Bevare meg vel, jeg har jo vært privilegert. Det er ikke noe tvil om det. Jeg vil ikke gå så langt som Arne Scheie som sier at han er heldig som fikk betalt for hobbyen sin. Jeg har jo jobbet for å få litt penger også, men det er klart at det har vært en fin tid.
Les også (+) OL-vennskapet Hitler hatet
Orker ikke se sportssendinger på TV
– Hvordan er det å følge mesterskapene hjemme fra stua?
– Jeg orker ikke å se sportssendinger på TV. Jeg kjenner på det særlig nå om sommeren hvor det er friidrettssesong, for det er det jeg savner aller mest. Det er faktisk litt hardt. Jeg så på Nyttårshopprennet og alle hopprenn i VM, men det er det. Friidretten orker jeg i hvert fall ikke å se. Jeg prøver å fortrenge det. Prøver å tenke på andre ting, medgir hun.
Når Karen-Marie virkelig skal finne roen, reiser hun til barndomshjemmet i Begnadalen i Valdres. Etter at foreldrene gikk bort har hun og søsteren bevart huset som et feriested – og i sommer skal hun tilbringe mye tid der.
– Vi prøver å være så mye som mulig der om sommeren. Det var liksom aldri noe spørsmål om at vi ikke skulle ta vare på huset. Tomta der er veldig fin. Da sitter jeg gjerne der med strikketøyet, og det er jo ikke feil med et godt glass hvitvin heller, smiler hun.
– Hvordan var dine barndoms somre hjemme i Begnadalen?
– Jeg husker dem som veldig fine. Vi plukket mye markjordbær, som vokste rett utenfor eiendommen. Vi rørte bærene og inviterte nabodamene på kaffe, vafler og nyrørt syltetøy i vår utendørs dukkestue. Vi slo mye badminton. To og to for å se hvor lenge vi kunne holde ballen i lufta før den falt ned på bakken. Jeg tror rekorden jeg var delaktig i, var over 1000 slag, forteller hun.
– Midt på sommeren badet vi mest i elva – uansett hvor kaldt det var. Det kan jeg love deg at jeg ikke gjør nå. Det er tvilsomt om det blir varmt nok vann til at jeg væter noe mer enn leggene. Nå må jeg ha over 20 grader i vannet hvis jeg skal orke å bade, sier Karen-Marie med et smil.
