– Da kamera ble slått av, måtte jeg gå og gråte for meg selv

– Det sterkeste er nok alle de menneskelige lidelser og død. Det har blitt en del gjennom årene. En del er i utlandet, noen hjemme, sier Kadafi Zaman i podkasten Summa Summarum.

I 20 år har han reist verden rundt og dekket naturkatastrofer, gjengkriminalitet, krig og opptøyer. Han har lett etter gjengmedlemmer i Brasil og skrevet om en rekke alvorlige terrorhandlinger og drap. Han har vært tett på krig, katastrofer og død.

Kadafis foreldre er fra Pakistan, og familien pleide å reise til hjemlandet med jevne mellomrom. For han hadde vært Pakistan synonymt med ferie, familiebesøk, turer på museum og besøk i dyrehager. Noen dager etter 11. september sendte den daværende arbeidsgiveren, Stavanger Aftenblad, ham til Peshawar for å dekke situasjonen i landet etter terrorhandlingene. Byen var beryktet for heroinsmugling, kidnappinger og Taliban.

– På vei ned fløy vi via Dubai, og der husker jeg at jeg kjøpte jeg sånn vest som journalister ofte har på tv, med masse lommer, et skjerf og Ray ban-briller. Skulle se tøff ut. Da jeg kom ned og så de andre krigsreporterne med firedagersskjegg, mens jeg var glattbarbert, tenkte jeg at «nå må jeg også spare». Jeg lærte masse over natten, sier han til programleder Kjersti Kvam og psykolog Ragnhild Bang Nes i podkasten.

Glad for sjansen

Kadafi ble en måned i Pakistan. Her fikk han smake pakistansk øl for første gang, og kom hjem rik på opplevelser fra felten.

– Jeg er takknemlig for at sjefene i Stavanger Aftenblad ga meg tilliten, jeg var jo en ung fersking. Jeg var jo bare vikar da jeg ble sendt for å dekke det største terrorangrepet i vår tid.

– Jeg var ikke redd, men tenkte «nå må du levere, nå som du har fått sjansen».

Disse reportasjene la grunnlaget for Kadafis karriere videre. Ikke lenge etter fikk han telefon fra VG, med spørsmål om han ville jobbe der.

Den neste store hendelsen Kadafi ble sendt ut på, var tsunamien i desember 2004. Han dro til Banda Aceh i Indonesia, stedet som led de aller største tapene under naturkatastrofen.

– De hadde det største tapet av både liv og materielle ødeleggelser. Da vi kom fram dit, var det lik så langt øyet kunne se. Det er ting du ikke glemmer, sier den erfarne reporteren.

Les også: Kjendisen har rundet 50: – Ler meg i hjel når jeg ser bildene fra den tiden

Ble nært 22. juli

Kadafi Zaman har også opplevd terrorangrep på kloss hold. Da han skulle rapportere om tidligere statsminister Benazir Bhuttos retur i 2007, for å bli Pakistans statsminister en tredje gang, ble det dramatisk. Kadafi dekket denne returen for TV 2. Da det var tid for direkterapportering på hovedsendingen klokken 21, slo selvmordsbombere slo til der Kadafi og fotografen nettopp hadde stått.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

– 150 mennesker ble sprengt i filler akkurat der vi nettopp hadde stått. Hvis hovedsendingen hadde vært klokken 22 hadde vi jo vært der. Og da hadde jeg ikke vært her i dag. Det er jo sånt man ikke glemmer.

Når katastrofen rammer i utlandet, er det sterkt, men fremdeles opplever han en viss distanse til ofrene. Da terroren rammet Norge 22. juli 2011, ble det nært for krigsreporteren.

– Jeg sto på Sollihøgda og rapporterte mens terroristen skjøt. En tidligere sjef av meg hadde datteren sin på Utøya, og en annen jeg kjenner hadde kjæresten sin der. Det blir veldig personlig med slike hendelser, sier Kadafi, og innrømmer at slike opplevelser er med ham for alltid.

– Jeg fikk en reaksjon i dagene etterpå. Det var så sterkt å skulle snakke med pårørende, båtheltene og overlevende mellom rapporteringene. Da kamera ble slått av, måtte jeg gå og gråte for meg selv, få det ut. Så kom jeg tilbake igjen og gikk live på lufta, og da kunne jo ingen se at jeg hadde grått, selv om jeg hadde litt blanke og røde øyne.

Det er slik Kadafi avreagerer. Han går til siden, får det ut med tårer eller banner.

– Det er så jævla urettferdig. Det er viktig for meg å snakke om det. Og jeg kjenner igjen på takknemligheten.

Trodde han skulle dø

Det merket han også i 2018, under arrestasjonen i Pakistan.

– Først var jeg forbanna. Men så tenkte jeg på journalistene og redaktørene som bor der, og som står i dette hele tida, de kan ikke bare sette seg på et fly og reise tilbake igjen. Det ble mekanisme. Jeg tenkte «du er ganske heldig». Sånn sett måtte jeg godta det som skjedde. Jeg sammenligner hele tida at det kunne vært så mye verre.

Det var da Kadafi rapporterte fra opptøyer i forbindelse med valget i Pakistan, at han ble overfalt, slått og arrestert av det lokale politiet. Dette var ikke første gang han ble fengslet, det var heller ikke første gang han var redd, men det var første gang han trodde han skulle dø.

– Det som var spesielt med den episoden var volden. Jeg har fremdeles arr, det var så brutalt. Da politiet slo, tenkte jeg på et tidspunkt «nå dør du». Vi ble slått med bambusstokker med nagler, det lå folk rundt meg på bakken og blødde mens det frådet skum ut fra munnen deres. Jeg har sett mye rart gjennom årenes løp, men det er én ting å rapportere og dekke andre som blir slått, men når det går utover deg selv, føler du det bokstavelig talt på kroppen, har han tidligere uttalt til Her og nå.

På det gjørmete underlaget forsøkte han å rømme fra politiet, men da han snudde seg og så politiet med ladde automatvåpen, stoppet han opp. Frykten for å bli skutt ble for stor. Med blodet silende fra ryggen, i 45 varmegrader, ble han plassert i en fengselscelle.

– Mens volden pågikk kjente jeg på en dødsfrykt. På cellen kom en annen frykt. Hvor lenge skulle jeg bli sittende inne? Jeg har dekket saker hvor nordmenn har blitt sittende i ulike «hull» rundt om i verden i lang tid, fortalte Kadafi i artikkelen.

Takknemlig for å bo i Norge

Da sjokket hadde lagt seg, kjente han både på sinne og takknemlighet. Sinne fordi de ble mishandlet for å rapportere om sannheten, takknemligheten over pressefriheten vi har i Norge.

– Vi kan skrive hva vi vil, vi kan kritisere statsministeren, vi kan granske rikinger og det er ingen som slår deg, knebler eller sensurerer deg, sa Kadafi tidligere i år.

Vet hvor grensa går

48-åringen tror årene han jobbet deltid på Blakstad psykiatriske sykehus har gjort ham tøffere.

– Jeg fikk se livets skyggeside, og hvor ille det kan gå. Det er kanskje derfor jeg er en takknemlig type. Jeg er veldig takknemlig for hvor godt vi har det i Norge og at vi kanskje ikke bør syte så mye. Det å jobbe på en lukket og skjermet akuttavdeling har gjort meg tøffere og tryggere på meg selv. Jeg vet hvor grensa går. Hvor mye jeg tåler før jeg bryter sammen.

Det må være noe mer alvorlig enn sjikane og trakassering før Kadafi lar seg stoppe. Han har blitt kastet stein etter da han rapporterte direkte utenfor Mulla Krekar sitt hus, men fortsatte sendingen.

– Jeg bestemte meg for å ikke dukke. De vil sikkert ha klipp hvor reporteren dukker, så de kunne legge ut en video og skrive «se hvor redde media er». Det var ikke en logisk reaksjon. Men der og da var det viktig å ikke vise frykt. «Takk gud for at den steinen ikke traff», tenkte jeg etterpå.

Les også: Kadafi Zaman ble overveldet av reaksjonene etter episoden som traff folk som en knyttneve

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Kadafi har lært seg å stole på magefølelsen. Den er et viktig kompass.

– Jeg er ikke så veldig engstelig, men jeg hopper heller ikke ut i ting uten å tenke på konsekvensene. Det er viktig å ikke være fryktløs, for da går det ikke, sier han og utdyper;

– Så hvis jeg reiser til land der det er opptøyer, revolusjon eller det er kriminelle miljøer, så tenker jeg jo på «hva er worst case-scenario her»? Blir vi jaget, tar de kamerautstyret vårt? Blir vi kidnappet, banket opp og arrestert – eller er det verste som kan skje at de sier «nei, vi ville ikke gjøre intervju?». Noen ganger går verre enn vi på forhånd har tenkt, sier journalisten.

Skoleflink

Kadafi Zaman er takknemlig for at foreldrene valgte å bosette seg i Norge i 1970.

– Jeg hadde nok ikke sittet her i dag, om de ikke hadde flyttet til Norge. Kanskje hadde jeg vært bonde i Punjab, sier han i podkasten.

På Tranby i Lier kommune spilte søsknene Zaman fotball, sto på ski og spilte i korps. Kadafi har mange og fine barndomsminner, og beskriver en fantastisk oppvekst.

– Barndommen min var preget av samhold og inkludering i nabolaget. Alle barna lekte sammen, hadde detektivklubber og dro på epleslang.

Samtidig var det også mye press hjemmefra knyttet til lekser og skole. Kadafi var skoleflink, hadde gode karakterer.

– Mamma fulgte nøye med og jeg fikk ikke gå ut før jeg var ferdig med leksene. Pappa var utdannet statsviter, men fikk aldri bruk for utdannelsen sin i Norge. Det var viktig for ham at barna ikke skulle bli «vanlige» arbeidere, at vi skulle få høyere utdanning. Jeg er takknemlig for det i dag, men der og da ville jeg heller ut og leke «Boksen går».

– Har aldri tidligere fått så mange hyggelige tilbakemeldinger

– Jeg var veldig sjalu. Jeg var helt slått i bakken og følte meg veldig liten og såret