PROGRAMLEDER FOR «NORGE BAK FASADEN»
Kadafi Zaman ble overveldet av reaksjonene etter episoden som traff folk som en knyttneve
Da Kadafi Zaman satt fengslet i Pakistan, kjente han både på frykt og sinne, men mest av alt følte han en takknemlighet for at faren for 50 år siden valgte å bosette seg i Norge.
Kadafi Zaman (47) er programleder for den populære dokumentarserien «Norge bak fasaden», og han er en av TV 2s mest profilerte reportere. I 20 år har han orientert seerne om krim, terror og katastrofer både her hjemme og i utlandet.
I Bjørvika i Oslo, midt mellom Deichmanske bibliotek, Munchmuseet og Barcode ligger TV 2s nye kontorer. I det store, sentrale og fremtidsrettede bygget har TV 2 leid nesten halvparten av de tilgjengelige kvadratmeterne.
Med et varmt smil, ikledd dress og slips, ønsker Kadafi oss velkommen, men forklarer snart at det er ikke slik han vanligvis liker å kle seg. Denne dagen har han vært i Oslo tinghus og dekket rettssaken mot en norsk-pakistansk IS-kvinne.
– Nei, dress har jeg kun på når jeg skal i retten, understreker Kadafi.
Vokste opp i Lier
Faren hans kom til Norge fra Pakistan i 1970. Moren kom i 1972, og året etter ble Kadafi født på Drammen sykehus.
– Jeg vokste opp på et lite sted som heter Tranby i Lier kommune like utenfor Drammen, sier han.
I nybygde blokker som bugnet av småbarnsfamilier og barn på samme alder, bodde han sammen med mor, far og to søsken. Ved blokkene lekte barna cowboy og indianer og boksen går. På vinteren gikk de på skøyter og på ski. Kadafi minnes barndomsårene med glede.
– Oppveksten min var helt fantastisk. Det var en veldig fin tid. Alle barna lekte sammen. Jeg opplevde aldri diskriminering eller rasisme, det var veldig «fargeblindt». Jeg var heldig, og det har nok preget meg at jeg har hatt det trygt, mener 47-åringen.
Da han var liten, drømte han aldri om å bli journalist.
– Jeg skulle bli lege. Jeg drømte kanskje ikke så mye selv, men mor og far drømte for meg. De hadde en visjon om at alle barna helst skulle bli leger, ingen av oss ble det, forteller Kadafi.
Jobben hans har til tider skapt stor frykt og bekymring for Kadafis foreldre, kone og to barn. På grunn av trusler mot ham, må han beskytte familien.
– Det jeg kan si er at som følge av kritisk journalistikk om forskjellige miljøer, er det til tider et høyt trusselbilde mot meg, forteller Kadafi.
Les også: - Jeg får mailer om at jeg «er en skam for den ariske rasen»
Trodde han skulle dø
I nesten 20 år har han reist verden rundt og dekket naturkatastrofer, gjengkriminalitet, krig og opptøyer. Han har lett etter gjengmedlemmer i Brasil og skrevet om en rekke alvorlige terrorhandlinger og drap.
I 2018, da han rapporterte fra opptøyer i forbindelse med valget i Pakistan, ble han overfalt, slått og arrestert av det lokale politiet. Dette var ikke første gang han ble fengslet, det var heller ikke første gang han var redd, men det var første gang han trodde han skulle dø.
– Det som var spesielt med den episoden var volden. Jeg har fremdeles arr, det var så brutalt. Da politiet slo, tenkte jeg på et tidspunkt «nå dør du». Vi ble slått med bambusstokker med nagler, det lå folk rundt meg på bakken og blødde mens det frådet skum ut fra munnen deres. Jeg har sett mye rart gjennom årenes løp, men det er én ting å rapportere og dekke andre som blir slått, men når det går utover deg selv, føler du det bokstavelig talt på kroppen, forteller Kadafi.
På det gjørmete underlaget forsøkte han å rømme fra politiet, men da han snudde seg og så politiet med ladde automatvåpen, stoppet han opp. Frykten for å bli skutt ble for stor. Med blodet silende fra ryggen, i 45 varmegrader, ble han plassert i en fengselscelle.
– Mens volden pågikk kjente jeg på en dødsfrykt. På cellen kom en annen frykt. Hvor lenge skulle jeg bli sittende inne? Jeg har dekket saker hvor nordmenn har blitt sittende i ulike «hull» rundt om i verden i lang tid, forteller journalisten.
Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt
Takknemlig for å bo i Norge
På cellen var det fullt. Skulder ved skulder satt politikere, journalister og småkriminelle. Det var varmt og skittent. Insekter svirret omkring i den vonde lukten det var umulig å unnslippe. Av frykt for infeksjoner i sårene våget ikke Kadafi å lene seg mot veggen, ei heller sette seg ned. Når sjokket hadde lagt seg, kom både sinnet og takknemligheten. Sinnet over at man blir mishandlet for å rapportere sannheten, takknemligheten over pressefriheten vi har i Norge.
– Vi kan skrive hva vi vil, vi kan kritisere statsministeren, vi kan granske rikinger og det er ingen som slår deg, knebler eller sensurerer deg.
I fengslet i Pakistan kjente Kadafi også på takknemligheten over at faren den gangen i 1970 valgte å reise til Norge.
– Når du først skal velge et land å flytte til, så velger du et av verdens beste land. Det visste man jo ikke den gang. Du hadde ikke Barcode da, det fantes fremdeles utedoer i Oslo. Far kunne like gjerne havnet i Hellas eller Romania, jeg er så utrolig glad for at det ble Norge, sier han engasjert.
Kanskje kjente Kadafis far på den samme takknemligheten
da han besøkte fengslet sønnen satt i.
– Pakistanske fengsler er nesten som du ser på film. Det var vondt å se den gamle mannen med tårer i øynene da han så meg bak gitteret, forteller han.
Les også: – Norsk fengsel var det tøffeste
Slapp ut etter tre døgn
– Når du da kommer tilbake, tenker du, «Herregud den pressefriheten vi har, det demokratiet vi har, den uavhengigheten». Pressen i Norge er helt unik. Man trenger å se noe, men du trenger ikke bli slått for å skjønne det, mener TV 2-reporteren.
Foreldrene var i utgangspunktet ikke spesielt glad for at Kadafi skulle bli journalist. I Midtøsten er journalister ofte et talerør for myndighetene. De sprer propaganda og «fake news». Det var den erfaringen Kadafis foreldregenerasjon hadde med seg da de kom til Norge.
Vant Gullruten
Da Kadafi ikke kom inn på medisinstudier, var ingeniør det nest beste valget. Etter et par år på ingeniørstudiet droppet Kadafi ut og tok seg jobb på pub og i video-kiosk. På den tiden var han også involvert i lokalpolitikken i Drammen. En dag fikk han i oppdrag å skrive en kommentar i avisen, og det var da han oppdaget journalisten Kadafi.
– Jeg kjente en enorm glede i å skrive, det var da jeg innså hva jeg ville bli. Selv om dette ikke var mor og fars drøm, var de også glad for at sønnen med en halvstudert ingeniørutdannelse og deltidsjobb på pub og videokiosk endelig fikk seg en utdannelse, sier Kadafi og ler.
I år vant han også Gullruten for programmet "Norge bak fasaden", sammen med Janne Amble.
– Vi har jobbet for dette lenge, og det er ekte og seriøs journalistikk. Jeg tenker at alle samfunn har godt av en dialog om hvem vi er og hvordan vi har det. Vi ønsket å vise Norge på godt og vondt, sa Kadafi Zaman da de mottok prisen.
Dekket 22. juli
Etter terrorangrepene 11. september 2001 ble nyutdannede Kadafi Zaman sendt til grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan av Stavanger Aftenblad. Hans rapportering ble lagt merke til i hovedstaden, og han ble oppringt av VG.
Han ble tre år i VG før han ble reporter i TV 2 i 2006. I dag har han vært i kanalen i 15 år.
Han føler selv at han har fått være med på det meste. Veldig mye spennende og gøy, men også hendelser som har satt seg i ryggmargen.
– Terrorangrepene 22. juli er det sterkeste jeg har opplevd. Det var så nært. Da var det vanskelig å gå «live», jeg gråt mellom hver gang jeg gikk direkte på TV. Mange erfarne reportere fra ulike medier satt på rekke og rad og gråt, forteller han beveget.
Les også: NRK-profilen har hatt hjertestans seks ganger
Angrepet av SIAN
Kadafi har til tider opplevd rasisme og hets på grunn av sin etnisitet. I fjor, da den antiislamske gruppen SIAN holdt en demonstrasjon, ble han verbalt angrepet mens han var på jobb for TV 2. Episoden traff folk som en knyttneve og fikk stor oppmerksomhet.
– Jeg ble angrepet av en SIAN-demonstrant som blant annet stilte spørsmålet om hva pakistanere gjør i Norge. Jeg kunne valgt å forsvare meg eller foreldrene mine som har jobbet og betalt skatt gjennom et langt liv, men det ville være dødfødt. Som en del av konteksten av en episode av «Norge bak fasaden» valgte vi å vise hendelsen. Jeg har aldri tidligere fått så mange hyggelige tilbakemeldinger. Til og med folk fra det høyreekstreme miljøet ringte og sa, «det er ikke sånn det skal være, vi respekterer at du er der for å gjøre en jobb».
– Det er generelt lite hets, kanskje én gang i måneden får jeg en melding hvor det står «jævla kroknese» eller «jævla muslim», som oftest svarer jeg bare «god bedring». Overvekten av tilbakemeldinger er hyggelige, sier 47-åringen.
Han brenner for å rapportere det som skjer, også det som er for grusomt til å vises på TV. Utenlandske hendelser skal rapporteres med norske øyne til lesere eller seere. Det er det Kadafi brenner for – å være våre øyne.
– Du må se det som skjer, og du må rapportere om det. Hvis du ikke ser det, får du ikke rapportert med følelser. Vi må gjenfortelle virkeligheten. Du kan ikke vise et avkappet hode, men du må fortelle om det grusomme som skjer. Det er det som er jobben.
