Av og til blir Jonas og Marit stående og se på hverandre. Så sier de tre ord som er blitt et motto i livet deres

– Jo, jeg hører nok hjemme i kategorien «lettrørt».

Spørsmålet var enkelt: Hva skal til for at du blir rørt? Og svaret var tydelig. Jonas Gahr Støre har et sentimentalt gen og lar seg ofte bevege. Det kan være møter med mennesker som har opplevd noe sørgelig eller gledelig som utløser dette. Eller vakker musikk.

Og om han ikke mister fatningen og strigråter, så forsøker han aldri å skjule følelsene sine. Å gjøre det mener han ville være falskt.

– Jeg ser ærlig talt ikke noe poeng i å bekjempe slike følelser, sier han og trekker på skuldrene.

– Det er bare sånn jeg er.

Hytte i Kilsund

Det lukter søtlig fra mjødurt og sjasmin, og en kunstferdig anlagt liten bekk plasker målrettet mellom de forskjellige nivåene i hagen. Det er fredag ettermiddag, og Støre har åpnet skjorten og lent seg tilbake i en kurvstol i hagen hjemme i statsministerboligen.

Så snart dette intervjuet er over, venter to ukers ferie – ja, i den grad en statsminister egentlig kan ta ferie. Men etter snart tre år som «sjefen over alle sjefer» er han vant til det. Så når han neste morgen kjører til hytta i Kilsund, vil han nok være lett til sinns.

Kanskje sette på «Neste sommer» med de Lillos, Støres favorittsommerlåt, for ytterligere å forsterke følelsen. Kanskje han vil nynne med, eller skråle høyt – hvem vet – mens motorveien forsvinner bak ham.

Og når han kommer frem, skal han gjøre ting han aldri får gjort ellers. Som å male en vegg eller to eller rydde rundt hytta – og så skal han seile. Suse av gårde mens han synger «gamle sanger om igjen» for seg selv.

Men før det har statsministeren satt av tid til å snakke med Hjemmet, ikke om ­habilitets­­skandaler, ­dårlige meningsmål­inger eller revidert statsbudsjett, men om helt ­andre ting: Som hva som gjør ham lykkelig, hvordan det er å oppleve demens på nært hold, om hva han gidder å irritere seg over, om barnebarn, ­parterapi og yoga – og om det virkelig stemmer at han var slåssglad og konfliktsøkende som guttunge.

Annonsørinnhold

Black Friday-salget er i gang: Sjekk ut de råeste tilbudene

Les også: Jonas Gahr Støre: – Det er mitt beste sommerminne

Temperamentsfull

Støre smiler. Bredt. Og peker på en pen rekke tenner i under­kjeven – som ikke har havnet der uten hjelp.

– Da jeg fylte tyve, sa ­moren min at nå måtte jeg få gjort noe med de små stum­pene jeg hadde i underkjeven den gang.

– Hva skjedde?

– Vel, sier han og rister på hodet. – Dette var ikke en sommerhendelse, det skjedde midt på vinteren i 1968, som må ha vært en ganske snørik vinter. Det var i hvert fall ­sånne svære snøhauger etter brøytebilene, og for oss gutta var det en kamp om å komme seg på toppen av dem.

– Ah, dere lekte «Kongen på haugen»?

Støre nikker.

– Akkurat. Og da havnet jeg i basketak med en kamerat, som stanget hodet opp under haken på meg. Derfra bar det rett til Tannlegehøyskolen, ganske ille tilredt, som det ­heter. Så de neste ti årene var det ut og inn for å få tennene satt i stand igjen.

– Du var en slåsskjempe?

– Nja. Men jeg hadde ­temperament. Et veldig temperament. Og mye av det som skjedde den gangen var preget av det, sier han og legger til at den gang var det langt vanligere med slåsskamper i fri­minuttene enn det heldigvis er i dag.

– Hvor ofte havnet du i ­slike situasjoner?

– Det har jeg ikke telling på …

– Jøss. Såpass?

Støre ler.

– Nei, jeg mener at jeg ikke har loggført det. Men det var jo sånn at hvis du var litt frempå, så ble du ofte tatt av de ­eldre gutta. Og jeg yppet meg nok litt for mye. Og så havnet jeg ofte nederst, fordi jeg ikke var så sterk.

Han rister på hodet.

– Temperament har sine ­sider. Det kan være positivt noen ganger, men andre ganger må du betale en høy pris for det.

– Som å måtte gå til tann­legen i årevis?

– Ja, for eksempel.

Kona Marit Slagsvold

Jonas + Marit = Sant. Statsministeren møtte Marit Slagsvold, hun som skulle bli hans kone, da de var henholdsvis 21 og 19 år gamle. Det vil si, de kjente til hverandre fra før, men det var da de ble kjærester. Siden har de vært det.

– I disse dager er det 36 år siden vi giftet oss, men vi har holdt sammen lenger enn det. Skal vi se, det blir …

Støre hever blikket mot himmelen, rynker pannen mens hjernen gjør et halv­hjertet forsøk på å regne. Uten den helt store suksessen.

– Vi har vært sammen … lenge. Så vi er nok veldig ­sammensveiset. I mitt liv tenker jeg at det har vært en stor fordel at vi møttes så tidlig.

– Du har tidligere fortalt at dere likevel oppsøkte par­terapi på et tidspunkt …

– Det stemmer. Selv om man begynner tidlig og klarer å holde det gående, blir det veldig feil å tro at ting er ­hugget i stein. Man må alltid jobbe med forhold.

– Ved for eksempel å gå i parterapi?

– Det er to måter å se på dette på: At man må gjøre noe sånt i siste liten for å redde forholdet, eller man kan gjøre det i tide for å ta vare på det. For oss har det vært det siste som har vært aktuelt. Jeg tror man kan få veldig mye igjen for å snakke om ting, og ikke la ting som er litt vanskelige bare ligge der og vokse seg store.

– Tror du mange i lang­varige forhold lett kan ta hverandre for gitt?

– Å ta hverandre for gitt er en av de vanligste feilene man kan gjøre. Det er ikke alle ting som har vært like lett i vårt liv, men en lærdom er at når noe melder seg, så ta tak i det. Snakk om det. Det kan være vanskelig, men det finnes mange gode råd om hvordan man kan snakke om slikt.

Annonsørinnhold

Årets fineste festkjoler: Finn din favoritt

Les også: (+) Tinashe Williamson om forholdet til ektemannen: – Vi har alltid gått i parterapi

Tre barnebarn

Tre gutter i løpet av ni år – som betyr at Støre og kona var sammenhengende småbarnsforeldre i lang tid. Utfordrende, jo da, men i dag ser han på det som positivt: Han slapp det noen opplever som nesten en slags kjærlighetssorg, at barna blir eldre, flytter ut og starter sitt eget liv.

– Siden aldersforskjellen er såpass stor, ble det en glidende overgang. Og jeg er veldig glad for at jeg har klart å holde nær kontakt med dem. Det jeg opplever som sterkest ved å ha barn, er at de går fra å være barn til å bli dine venner. Det er ikke gitt at det skjer, men jeg har vært heldig der.

– Og nå har du fått tre ­barnebarn. I hvilken grad skjønner de hvilken rolle bestefaren deres har?

– Når de kommer hit, skjønner de to eldste at dette ikke er vårt vanlige hjem. Eldstemann ser jo også aviser og medier, så han får nok en del med seg.

Han flytter på seg i stolen. Lener seg litt frem.

– Jeg mener forresten at man kan si veldig mye til barn. Man bør beskytte dem mot de verste tingene, selv­følgelig, men jeg tror de tåler godt å få vite hva som skjer i virkeligheten. Barn tåler mye mer enn man ofte tror.

«Nå er nå!»

– Når var du sist skikkelig lykkelig?

– Vel, nå har jeg et barnebarn på fem måneder. Den første jenta i vår familie. Det å se på henne … Ja, da kan jeg legge alt annet bort. Og den følelsen jeg kjenner på da, må vel kalles lykke. Jeg kan også føle lykke i forbindelse med forventninger. Når jeg gleder meg til noe. Som at jeg snart skal reise på hytta. I kontrast til alt jeg driver med til vanlig, med mapper og papirer, kan det å gjøre praktiske ting gjøre meg lykkelig.

– Hender det at du kjenner på lykke i løpet av en helt ­vanlig dag på kontoret?

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Støre tenker seg om.

– Å være statsminister handler om å leve på en slags lånt tid. Man må tenke som om man skal sitte der for evig, men samtidig være forberedt på å gå av i morgen. Så jeg tenker på hver dag som en ­mulighet. Som en utfordring. Og noen ganger kan jeg føle meg glad når vi virkelig lykkes med å få til noe sammen. Men om det er lykke?

Han rynker på nesen.

– Det er vel snarere tilfredshet. At politikken fungerer.

– Når det skjer ting som er positive, burde vi kanskje alle i større grad tillate oss å dvele litt ved det?

– Ja!

Støre rykker til.

– Det burde vi, sier han ­entusiastisk.

– Kona mi og jeg har et stående begrep. Vi kan stå og se på hverandre og si: Nå er nå!

– Nå er nå?

– Ja. Nå er nå! Akkurat nå. For ting blir jo borte så fort.

Han sukker oppgitt.

– Nået forsvinner og blir ­erstattet av nye ting. Men når det skjer noe som er veldig flott, så er det ikke dumt å glede seg over det.

Les også: Kronprins Haakon: – Varierer i perioder hvor bra det går

Tro og yoga

Jonas Gahr Støre har ingen barnetro han kan ty til når det skulle knipe. Han går ikke regelmessig i kirken, ber ikke aftenbønn hver kveld. Men det betyr ikke at han fraskriver seg alt som har med tro å gjøre.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

– Veldig mye av det vi setter høyt, som frihet og like­stilling, for eksempel, er ­kristen-humanistiske verdier. Siden vi blir et mer og mer ­sekulært samfunn, kan det være nyttig å bli minnet om.

– Det hender jeg går i kirken, spesielt når jeg er i utlandet, for å ha litt tid for meg selv. Jeg synes også det kan være godt å ha samtaler med kloke prester. De kan ofte ha perspektiver som noen hver kan ha bruk for iblant.

– Din kone ble ordinert til prest for et par år siden, så samtaler med kloke prester har du god tilgang til?

Støre ler.

– I tillegg er hun sosiolog og gestaltterapeut, så gode samtaler får jeg i rikt monn. Til overmål, vil jeg si.

– Magnus, din eldste sønn, jobber som yogainstruktør og beveger seg i et såkalt «alternativt» landskap. Hvor åpen er du for at det er mer mellom himmel og jord enn …

– Jeg er veldig åpen, avbryter Støre. – Jeg har forresten alltid lurt på hva som defineres som «alternativt». Det ligger en viss fordømmelse i det.

– Du mener det er et negativt ladet uttrykk?

– Ja, og derfor bruker jeg det aldri. Hvis jeg kjenner én person som er veldig ærlig og oppriktig i sin søken, så er det Magnus. Han har tatt modige valg, og det har jeg stor respekt for.

– Driver du også med yoga?

– Ja. Det gir meg nitti minutter med meg selv. Yoga er ikke bare trening, det er også å lære seg å koble av. Komme seg bort fra alt som omgir deg til daglig. Det blir dessverre ikke så ofte, men en gang i uken, eller en gang annenhver uke, får jeg til.

– Da ruller du ut yogamatten din her på stuegulvet og …

– Nei, nei. Jeg går og tar klasser i Bikram-yoga. Rett borti gaten her.

– Så hvis man selv bedriver denne typen yoga, som foregår i rom varmet opp til 40 grader, kan man altså risikere å få statsministeren tøyende på matten ved siden av seg?

– Ja, det kan man.

Sykdommen demens

Demens forventes å ramme omtrent 238 000 av oss i løpet av de neste 25 årene. Nesten dobbelt så mange som bor i Drammen. Men sykdommen rammer indirekte mange, mange flere. Å være pårørende er ofte både tøft og vanskelig. Det har også Jonas Gahr Støre erfart.

– Hos moren min vokste det frem over tid. I starten var det bare at hun trengte litt mer hjelp, men det gikk greit. Og så hadde hun min far, som tok seg av ting.

– Han var helt klar frem til han døde for syv år siden?

– Ja. Men – så falt han og brakk lårhalsen, og måtte på sykehjem. Da fulgte hun etter. Da han døde, var det bare å følge henne helt frem.

Lyden fra bekken er det eneste som høres i et par sekunder.

– Det er krevende, særlig for de pårørende. For omgivelsene. Det kan man ikke komme bort fra. Men det er også en påminnelse om at det er en verdi i alle mennesker, uansett hvilken situasjon de er i.

Han tar en pause igjen.

– Da det ble sagt at min mor ikke lenger var seg selv, tenkte jeg at det ikke stemte. For hun var jo fremdeles seg selv, selv om hun var annerledes enn da hun var på topp. Jeg tenkte at etter hvert som hun glemte mer, og begynte å miste språket, så var det likevel en tydelig gjenkjennelse hos meg.

– Kjente hun deg igjen mot slutten?

– På ett plan gjorde hun det. Selv om språket forsvant, var jeg jo en del av henne. Og hun kjente nok igjen det i meg.

Foreldrene til Støre døde da de var henholdsvis 92 og 89 år gamle. Så han fikk beholde dem lenge. Men, likevel – å miste sine foreldre, uansett alder, kan være både trist og vondt.

– Når venner har mistet en mor eller en far, pleier jeg å si at det er et mektig øyeblikk i livet. Og når begge foreldrene er borte, så er også taket borte, om du skjønner. Da kan du ikke lenger lene deg den veien.

– Hender det at du tenker på omkvedet «Du rykker stadig fremover i køen»?

Støre nikker.

– Ja, selvfølgelig. Jeg tenker at nå er det jeg som er eldst i familien. Jeg tenker på at jeg har både barn og barnebarn, og at «slekt skal følge slekters gang», som det heter i «Deilig er jorden». Når sånt skjer, blir man naturligvis minnet om det.

– Gjør det deg trist?

– Nei, ikke trist. Men kanskje litt melankolsk? Det er alltid et visst vemod i tapt tid, sam­tidig som det er en påminnelse om å lære seg å gripe ­dagen. Tiden bare raser videre, uansett. Så husk at nå er nå.

Les også: (+) Da far ble dement, røpte han sannheten om familien vår

Bortkastet tid

Å bli eldre medfører en rekke mindre hyggelige ting, men også noen utelukkende positive ting. Som for eksempel at man blir mer bevisst på hva man gidder å bruke tid på.

– «Nå prioriterer jeg nøye det jeg vil irritere meg over», sa SV-dronningen Hanna Kvanmo en gang. Og det synes jeg var flott sagt.

– Og det er et eksempel du følger?

Støre nikker. Så retter han seg opp i stolen.

– Noe av det jeg kan styre min begeistring for er folk som klager over alt mulig, sier han, og skynder seg å legge til at hvis noen har reell grunn, som sykdom, dårlig økonomi, uro for barn, bekymring for hva som skjer i verden – og så videre – så må det selvfølgelig være lov å gi uttrykk for det.

– Men samtidig er det veldig lett å bli del av en slags klagekultur. Forsøk heller å snu det hele og si til deg selv: Ja, det er mye som er galt, men også veldig mye å glede seg over. Hvis du klarer det, tror jeg livet blir mye bedre.

Han stopper opp. Trekker pusten.

– Å irritere seg over uviktige ting er i hvert fall bortkastet tid.

Lager egen mat

Trafikken i Parkveien like nedenfor har avtatt noe. Støre ser på klokken. Om kort tid skal han gå opp i den private delen av boligen, kanskje finne seg noe kjapt å spise, før helgen og ferien endelig er her. Men – hvordan er det egentlig å bo på denne måten? Og hvor stort er savnet etter hans egentlige hjem?

– Det lurte jeg også veldig på da vi flyttet inn her for snart tre år siden. Men sannheten er at jeg egentlig ikke har savnet det så veldig. Det er veldig fint å bo her, veldig praktisk – og vi blir godt tatt vare på.

– Hvis du ikke blir boende etter valget neste høst, blir du fryktelig lei deg da?

– Det er klart at jeg har som mål at vi vinner valget, og at jeg blir boende her i mange år fremover. Det er det jeg bruker nær all min tid på. Men hvis jeg må flytte ut herfra neste høst, vil det bare bli en ny fase i livet. Og det må jeg eventuelt forholde meg til.

– Men du, er det litt room service-aktig her? Kan du ringe og bestille litt snacks eller en Jägermeister til kveldskosen?

Støre smiler. Rister på hodet.

– Jeg blir tatt godt vare på, men jeg lager min egen mat.

– Som for eksempel hva?

– Jeg liker egentlig litt ­enkle ting. Pasta carbonara er kanskje min favoritt når jeg er alene. Det tar kort tid å lage og blir alltid godt, sier han og legger til at han foretrekker varianten uten fløte, altså den klassiske, italienske oppskriften med bare eggeplommer, olivenolje, pancetta, salt og pepper.

– Ja, men jeg bruker heller bacon enn pancetta, sier han fornøyd, før han holder opp en formanende pekefinger:

– Og parmesan. Mye parmesan.

Ivar og Sigrun har vært gift i 53 år: – Det er viktig å kjempe for det man har startet på

Jeg har en datter fra før og så fikk vi felles barn. Nå raknet alt

Denne saken ble første gang publisert 07/08 2024, og sist oppdatert 07/08 2024.