Jeg har en datter fra før og så fikk vi felles barn. Nå raknet alt

I dag har Mia flyttet ut. Hun har flyttet til søsteren min, som bor på den andre siden av byen. Jeg vet at hun er glad for det.

På en måte er jeg også glad, for nå må jeg ta et oppgjør i mitt eget liv. Tenke over forholdet til Tore og hvordan vi skal løse problemene i familien.

I mer enn to år har det vært alt annet enn hyggelig her hjemme, og jeg vet at det ikke bare skyldes Mia. Det handler også om Tore. Og til dels meg og min feighet.

Mia og Tore har utviklet en fiendtlig tone og kan ikke være i samme rom uten at en av dem slenger en spydighet til den andre.

Mia var åtte år da jeg traff Tore. Han var barnløs, men taklet det veldig fint å bli stefaren til Mia. Jeg syntes han var flink med henne, og jeg tenkte at han kom til å bli en god pappa.

Vi fungerte akkurat som en liten familie, og Mia kalte også Tore for pappa. Hennes egen far hadde flyttet nordover og hadde etablert seg på nytt, så mellom dem var det ikke kontakt så ofte.

Les også (+): Etter 20 år var all fysisk nærhet borte og vi ble skilt. Så skjedde noe ingen av oss hadde tenkt på

Dårlig forhold

Jeg ble gravid da Tore og jeg hadde bodd sammen i to år. Det syntes vi var stas, også Mia. Hun gledet seg til å bli storesøster og sa en gang at Tore var like mye faren hennes som han ville bli til babyen.

Det viste seg på ultralyden at vi skulle ha tvillinger, dermed ble både svangerskapet og tiden etterpå ganske tøff.

To flotte, små gutter ble det. Mia var veldig flink å hjelpe til i denne perioden, og jeg oppfattet ikke at det skjedde noen forandring i forholdet mellom henne og Tore. Men det må det har gjort.

Jeg merket forandringen da Mia kom i puberteten. Jeg registrerte at Tore krevde mer av henne, mente at hun skulle være barnevakt når vi trengte det, og la opp regler og innetider uten å snakke med meg om det først.

Han bemerket det med én gang om hun ikke gjorde som han ba om. Bare en søppelpose som ikke ble tatt ut øyeblikkelig, førte til en skikkelig krangel.

Da kom den samme leksen fra Tore: Mia var lat og egoistisk og måtte ha klart for seg at hun ikke bodde på hotell her i huset.

Han hisset seg opp over bagateller som jeg aldri har orket å bry meg om – alt fra litt rot på rommet hennes til en asjett som sto på bordet litt for lenge etter et måltid.

Jeg var sliten og orket som oftest ikke å gå inn i konfliktene mellom de to, så jeg tok den lettvinte utveien og sa at Mia fikk høre på Tore og gjøre som han sa.

Jeg mente oppførselen hennes skyldtes puberteten. Jeg hadde jo vært sånn selv en gang, uten å havne i så mye bråk med foreldrene mine av den grunn.

Det var en venninne av meg, Siri, som gjorde meg oppmerksom på hvor dårlig forholdet mellom Mia og Tore egentlig var. Siri var mye hjemme hos oss en periode og hjalp til da jeg hadde vært så uheldig å vrikke foten.

Jeg var så blind i min egen hverdag at jeg ikke fanget opp signalene slik som Siri gjorde. Selvfølgelig registrerte jeg kranglingen, men jeg tok ikke konfliktene på alvor ved å skylde på ungdomsopprør fra Mias side.

Men Tore var ikke grei mot henne. Det skjønte jeg etter å ha fått en lekse av Siri om å legge merke til hvordan Tore nærmest plaget Mia.

Ved å være spydig og kommentere det meste hun foretok seg, fikk han Mia til å gå inn på rommet sitt. Der kunne hun bli i mange timer, gjerne helt til hun la seg om kvelden.

Jeg trodde at det var en måte å demonstrere på, for når hun og jeg var alene, var hun den gode, gamle Mia.

Da pratet hun om skolen og venninnene sine slik hun alltid hadde gjort, men hun sa ingenting om Tore og forholdet dem imellom.

Les også (+): Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat

Mindre verdsatt

I en periode var jeg veldig observant når det gjaldt forholdet mellom de to. Jeg så at Tore hadde en kritisk holdning til det meste Mia foretok seg – eller ikke foretok seg.

Det var aldri bra nok. Jeg så at de ikke hadde gjensidig respekt, og at Tore ofte ga henne klare signaler om at hun var mindre verdsatt enn hans egne sønner.

Til slutt sprakk jeg og havnet i en konflikt med ham som varte en hel uke. Han mente at jeg overdrev, og at han absolutt ikke var slik mot Mia som jeg påsto. Jeg følte meg rådløs.

De sterke følelsene mine for Tore gjorde at jeg tilga ham og lyttet til det han sa, slik at han fikk meg til å se saken fra hans side.

Det eneste han innrømmet, var at det var vanskelig å føle det samme for Mia som for hans egne barn. Jeg vaklet i mine egne roller som mor og kone, og jeg var innerst inne livredd for at alle konfliktene med Mia skulle føre til at Tore forlot oss.

Tanken på at også guttene våre skulle vokse opp uten far, gjorde meg redd.

Likevel, jeg ser nå at Tore prioriterer guttene våre. Det er de som får oppmerksomhet og får nyte godt av Tores gode humør og sans for lek og moro.

Jeg har prøvd å snakke med Mia om hva som egentlig skjer mellom henne og Tore, men hun sier bare at han ikke liker henne.

Hun liker ikke å snakke om ham med meg. Men det er tydelig at hun føler seg tilsidesatt.

Tore sier at han liker henne, men at hun er for frekk til at han kan takle det. Han mener at han bare prøver å gi henne noen av sine egne verdier.

Jeg har snakket mye om alt dette med Siri. Hun mener at jeg bør bryte med Tore og vise Mia at jeg velger henne fremfor ham.

Men jeg elsker Tore, han er mannen min og far til mine sønner. Dem må jeg også ta hensyn til. Jeg føler meg slitt i alle retninger og vet hverken ut eller inn.

Jeg er stadig i konflikt med Tore, og jeg har dårlig samvittighet overfor Mia. Så krangler jeg med henne også, fordi jeg mener at hun også burde bidra til å gjøre hverdagen litt greiere.

Siri nevnte at alt bråket Mia opplever overfor Tore, kanskje vil påvirke hennes forhold til menn i fremtiden, og at han er med på å bryte ned selvfølelsen hennes.

Det er vondt å tenke at det kanskje er noe i det Siri sier, men det er også vondt at hun sier det. Jeg ser jo at Tore ikke fungerer som den farsfiguren Mia trenger i livet sitt, og som skaper trygghet og tilhørighet for henne.

Jeg vet ikke hvor jeg har Tore lenger. Han er ofte irritert og har på en merkelig måte delt familien i to. Det gjør han ved å ta guttene med på aktiviteter og ofte holde seg hjemmefra etter arbeidstid.

Mia vil helst være på rommet sitt når hun ikke er ute med venner.

Det at hun trekker seg tilbake, gir en ekstra sterk følelse av at kontakten mellom oss ikke er god og naturlig – slik den burde være, og slik jeg ønsker at den kunne vært.

I forrige uke fikk jeg vite at hun hadde hatt mye kontakt med min søster Laila og åpnet seg for henne. Det ble jeg glad for.

Jeg synes det er godt at hun kan snakke med en i familien, en som samtidig står utenfor situasjonen her hjemme.

Laila ringte meg og spurte om det var greit at Mia bodde hos henne en stund fremover. Lettet svarte jeg ja. Jeg er glad for at noen hjelper meg med å beskytte Mia fra alt hun opplever her hjemme for tiden.

Likevel er jeg nødt til å gripe tak i forholdene her i huset. Det holder ikke at Mia flytter ut og vi andre later som ingenting. Jeg må bruke tid på å finne ut hva som har gått galt mellom Tore og Mia.

Jeg vil at Tore skal tenke over alt som har skjedd, at han skal innrømme at han har et ansvar i forholdet til Mia. Han er den voksne parten.

Jeg kan ikke tillate at han avviser og overser henne og tydelig favoriserer egne barn. Alle tre barna er mine også, og jeg er like glad i dem alle.

Jeg er slett ikke sikker på om jeg vil fortsette ekteskapet hvis han ikke er villig til å ta et oppgjør med seg selv.

Da han kom hjem fra jobben i dag, kommenterte han ikke at Mia har flyttet. Det virker som om det ikke var noe tema, og at han bare syntes det var en god løsning. Han er jo kvitt et problem.

Jeg har ikke sagt så mye. Jeg er så redd for å ta avgjørelser i sinne under en krangel, det kan få konsekvenser jeg ikke ønsker. For det jeg ønsker, er jo at alt skal bli bra, og at min lille familie skal fungere fint sammen.

Jeg er glad i mannen min og i alle barna mine. Og jeg har så stor tillit til Tore at jeg tror problemene lar seg løse. Jeg har stukket hodet i sanden for lenge, nå må også jeg ta min del av ansvaret for at ting skal ordne seg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg vokste opp hos deg, men du klarte ikke å være mamma

Mannen min var utro, og jeg tilga ham. Så ringte den fremmede kvinnen