– Jeg var på Sunnaas, og hun ble dødssyk. Det var det verste traumet, det sitter i meg ennå

Det glitrer i et overdådig pyntet juletre i plast. Rosa kuler, fargerike fugler og annen pynt lyser opp i den hyggelige stuen til Christine og kona Pernille Rygg i Tønsberg.

Under treet ligger hunden deres, Lille, og hviler på gaver og paljettepper.

Det runde spisestuebordet formelig eksploderer i cerise-rosa
julekuler og servise – det er
en fest av et bord.

Christine forteller at hun og Pernille har kost seg med julepyntingen sammen.

– Det som er deilig er at jeg har holdt på med jul siden
november. For i år skal jeg ha dobbelt så lang jul som vanlig, jeg har gått glipp av flere juler. Vi har «feiret» så mange juler på sykehus, bare Pernille og mamma og jeg på et sykerom. Og så var det korona og herregud, da var vi også isolert. Så i år tar det helt av, sier hun.

Christine har aldri brukt så mye tid og hatt så mye glede av å pynte til jul før, hun beskriver det som helt voldsomt.

– Jeg skal ha maks jul, og så skal jeg være hos de gode svigerforeldrene mine som er over nitti på julaften. Jeg har tenkt å feire jul til februar. Det vet ikke Pernille, men det skal jeg overtale henne til. Julen skal vare helt til påske!

Elsker førjul

Mange av oss forbinder jul med spesielle juleretter, og gleder oss til både den tradisjonsrike smaken og lukten av jul.

Sånn er det ikke for Christine.

– Jeg liker ikke julemat i det hele tatt, faktisk, så maten er ikke min greie i julen. Men jeg elsker førjul – alt små­plukket før jul, pakke gaver og tenne lys og bake ganske dølle småkaker. Det synes jeg er utrolig koselig. Peis og stearinlys.

– Pernille lager en juleteblanding, som vi er helt avhengige av. Men det er en gåte for meg hvorfor vi spiser så elendig mat i julen – sild, ribbe, æsj. Men jeg liker julekaker, mammas tyske krydderjule­kaker og mammas berlinerkranser, forteller hun.

Hun legger til at Pernille lager en engelsk julekake, som hun ikke liker.

– Mamma lager utrolig bra jul. Og i år er jo en god jul å se litt flere mennesker enn mamma og Pernille. Jeg håper på det, tror det også. Selv om det føles litt risikabelt å tenke det, å legge planer, sier hun.

For selv om Christine er kreftfri, så sliter hun med fatigue. Det betyr at hun blir fort sliten og ikke har den samme energien som før hun ble syk.

Kort tid før Hjemmet skulle komme ble hun veldig dårlig, og intervjuet måtte utsettes en uke.

Les også: (+) – Det ser ut som om du har en flått på baksiden av kneet, sier moren til Aase (38). Sannheten er mye verre

Ingen er bare syke

Boken hun har skrevet sammen med kona Pernille og som kom ut i høst, heter Dødsfrisk, og handler om de siste årene hun har vært igjennom.

Det var ingen selvfølge at Christine skulle overleve diagnosen og kreftformen malignt melanom.

– Hva mener du når du bruker ordet dødsfrisk?

– Det er at ingen av oss er bare friske eller bare syke. Da jeg var nær døden, var det også masse friskt igjen i meg, og det var innmari viktig å ta vare på det. Den friske meg. Det å bli sett på som et menneske, uansett hvor frisk eller syk du er, det er det avgjørende.

– Og så liker jeg jo at det er litt guts i det uttrykket. Jeg følte at jeg hadde et fullt og verdig liv selv da jeg var helt elendig, selv når det er bare bitte litt liv igjen, så strutter det så godt det kan. Vi skal inn i det der en gang, alle sammen, gå i bleier eller være avhengig av andre.

Etter hennes mening er det verste syke vet medlidenhet, for da er det ikke noen likeverdighet.

– Hvis jeg er bare syk, og du er bare frisk, da er vi ikke likeverdige. Da er det avstand og hierarki mellom oss. Livet og virkeligheten er ikke sånn, og det er det jeg vil med den tittelen, blande sammen. For det er det krefter i. Jeg måtte være veldig frisk da jeg var syk på den måten at jeg prioriterte, valgte veldig hardt hva jeg kunne bry meg om å bruke krefter på.

– Det er masse liv i oss, helt inntil døden. Jeg tror kanskje aldri jeg har ledd så mye som da jeg var syk, det er jo så mye rart og latterlig med å være hjelpeløs.

– Tenk å måtte ha fire sykepleier til å hjelpe seg, det er jo helt vilt. Det er masse som er nedrig med å være syk, det er nedverdigende å gå i bleie. Oi, da har jeg opplevd dette også, tenker jeg.

Er seg selv igjen

Christine kan ikke skille mellom det å være frisk og det å være syk lenger.

– Jeg er sykfrisk og svaksterk, jeg er blandings. Jeg er kreftfri nå, men det kjennes nesten risikabelt å si, for er ikke det litt overmodig? Kan ikke det straffe seg? Jeg tror alle som har kreft har det sånn, at det føles som du risikerer en slags straff for å være for overmodig. Bang, der kom det tilbake, liksom.

– Tidligere i høst, da jeg ga ut boka, da laget VG en overskrift der det sto at jeg var kreftfri, og jeg ble så nervøs av det, og så havnet jeg på sykehus to dager etter. Ikke for kreft, altså, men for lungebetennelse som jeg får hele tiden etter behandlingene.

– Sånn er det litt. Alle som har kreft er redd for at når de sier at de er friske, så kommer det tilbake. Jeg er friskere, sier jeg. Alle vennene mine mener at jeg er meg selv igjen, fortsetter hun.

Christine har vært seg selv hele tiden, men det er litt mer av henne nå. Og hun kan gjøre mye mer.

– Jeg gjør ting liksom for første gang på årevis hele tiden, så jeg er utrent og ny som et barn. Jeg badet foran Operaen med en venn for første gang i sommer, og det var helt magisk. ‘Tenk at jeg kan gjøre dette, svømme foran Operaen!’, og det var helt selvsagt for alle de som har det som en vane. For meg var det helt spektakulært, helt utrolig.

– Og da vet jeg jo at jeg er heldig som har vært syk, for det er en fantastisk opplevelse å komme tilbake. Forfatteren Karen Blixen hadde veldig mye smerter hele livet, og hun sa noe sånt som: ‘Det mest vidunderlige som fins er smertes opphør.’ Og det er ikke bare fordi noe vondt blir borte, men fordi alt ser annerledes og nytt ut etterpå.

– Men frisk og syk – jeg synes jeg møter mange friske som er syke også, som gjør det helt friske livet sitt ganske sykt, grubler for mye eller er avvisende eller stressa eller opptatt av veldig uviktige ting.

Les også: (+) Øystein vet at samtalen med kona kan være hans siste. Da han legger på, ringer telefonen igjen

Krevende år

På spørsmålet om hva som var det vanskeligste med å være så alvorlig syk over så lang tid, svarer Christine dette:

– Det er det mest krevende jeg har vært med på. Å være innestengt og begrenset over så lang tid, uten nesten noen stimulanser. Jeg hadde jo et liv før jeg ble syk, jeg fikk kraft og energi fra jobben min og fra alle de menneskene jeg møtte, jeg fikk ro av å gå i skogen.

– Så plutselig hadde jeg hverken scenen eller skogen, men måtte finne både kraft og ro bare inni meg selv. Jeg ble virkelig satt på prøve, føler jeg. Når alt blir tatt fra deg, alt det ytre, utseendet, kroppen, ­impulser og status. Når du ikke kan røre deg eller hjelpe deg selv, hvem er du da?, spør hun.

Hun forteller at det er hard jobbing å ikke synke ned i fortvilelse eller apati, å nekte seg det.

– Så jeg måtte velge, og jeg hadde noen mantraer: ‘Hvis jeg ler, så vinner jeg’, sa jeg. Det var god stemning på rommet mitt, altså, og det var jo både for at jeg skulle holde ut, og for at andre skulle holde ut med meg. Mamma og Pernille, men også sykepleiere og leger.

– For det skjønte jeg jo veldig klart, skal du overleve, skal du leve, så må du knytte folk til deg. Ikke at det er noe nytt, noe jeg ikke visste, men det handler altså om liv og død på et helt primitivt sett – uten allianser dør du bokstavelig talt. Som et gatebarn nærmest, du må ha allianser, fortsetter hun.

– Så det er valgene: Ikke synke sammen, ikke knekke, holde fast og holde ut. Da gjelder det å ha det så fint og gøy som mulig.

Får jeg leve?

– Det er jo noe bra med det, du får prioriteringene i orden. Det er masse uviktig som faller bort. Jeg var mest redd for hvordan Pernille og mamma ville få det hvis jeg døde. Det er godt det var meg som var syk, for jeg hadde ikke klart å se på at Pernille led sånn så lenge, jeg hadde blitt altfor redd av det og tatt for mye plass.

– Det er sterkt å ha opplevd å liksom rope om livet – skal jeg dø nå, får jeg leve? Det spurte jeg jo ofte om, og det er en veldig sterk opplevelse, å være så på knivseggen. Jeg har fått et nytt syn på hva som er et verdig og godt liv, jeg kan leve mye mer på sparebluss enn jeg trodde, sier hun.

Hun beskriver at hun har blitt båret av helsevesenet, at det har vært så mildt og omsorgsfullt.

– Men jeg har aldri vært så hard mot meg selv før, det var veldig mye jeg ikke kunne tillate meg å tenke på. Jeg måtte blokkere, stenge ute, veldig store deler av livet mitt og av verden for å ha krefter til å overleve.

– Jeg kunne ikke tenke på alt jeg ikke kunne gjøre. Ikke tenke på show, ikke på vakre kjoler, ikke på vennene, ikke på sommerdagene, ikke på hundene våre. Jeg ville ha knekt helt sammen hvis jeg tillot meg å tenke på det jeg ikke hadde, det jeg ikke kunne. Så jeg lukket meg inne i en boble som var til for å over­leve, sier Christine.

Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet

Pernille ble dødssyk

– Det var mange som syntes jeg var tøff før, at jeg var vågal som sto på scenen alene for eksempel, men det var ikke noe tøft i forhold til dette. Bare prøv å gå med bleie, det er en mental utfordring. Det har vært mange lange etapper. Og så mange nye omganger: Jeg er litt bedre, også pang! Så var jeg dårlig igjen. Litt bedre, og så pang, der kom enda en ny omgang.

– Det har vart i fire år nå, og jeg er mye bedre, men det er sånn fremdeles. Det biter ikke på meg at nå er du frisk, nå skal du leve lenge.

– Jeg har mye angst for at Pernille skal dø. Hun har jo holdt rundt meg og gjort alt etter at jeg kom hjem. Det henger over meg at nå må jeg ha det bra, jeg lever jo, jeg må være takknemlig og ha det bra hvert sekund. Det er et stort ansvar, forteller hun.

– Jeg har det litt ekstra bra nå, for jeg har laget jul. Men jeg har alltid denne uroen, tenk om det skjer noe i morgen. Det tøffeste var at Pernille ble dødssyk, det er ingen som har overlevd den diagnosen hun fikk, så det var på millimeteren. Hun har blitt en egen legeartikkel.

– Jeg var på Sunnaas, og hun ble dødssyk. Det var det verste traumet, det sitter i meg ennå. Jeg er veldig skvetten for det. Men ja, jeg er friskere i dag. Jeg vet ikke om i morgen.

Christine forteller om kroppen sin, som hun kaller for rar etter å ha gått gjennom en knallhard kortisonkur som gjorde at hun overspiste og la på seg mange kilo.

Mange av dem er borte nå, og hun kan ikke annet enn å være stolt over hvor sterk kroppen hennes var da det gjaldt og tok henne gjennom den vanvittige påkjenningen hun har vært igjennom.

– Å, for en gøyal kropp, sier jeg når jeg ser meg i speilet, og så har jeg kanskje jugekors på ryggen, men jeg må si det. Vi er altfor slemme med kroppene våre. Skal jeg leve trivelig, og skal jeg klare den harde jobben med å gjøre kroppen min både sterkere og mindre tung, da må jeg snakke pent til den og om den.

– Men jeg er veldig glad jeg er gift med Pernille, jeg tror det hadde vært veldig skummelt å være på Tinder akkurat nå. Jeg drømmer veldig om de gamle kjolene mine. Det er det største problemet jeg har med kroppen, og det er ikke så mye å klage over.

– Den er skranglete og fungerer ikke så bra ennå, men den vekker meg opp. Jeg lever, og det er takket være den rare kroppen. Vil du ha meg tynn og død eller tykk og levende, spør jeg Pernille, og det er jo et enkelt valg.

Verden er hard

Da Christine kom ut i verden igjen, ble hun sjokkert over hvor hard den faktisk er. Hun har også en annen tenkemåte i møte med trivielle problemstillinger i dag.

– Det er sant, jeg hadde levd i en boble, en konkylie av omsorg og varme og store, viktige ting, liv og død. Jeg hadde ikke lest aviser, ikke sett nyheter, jeg ble helt oppriktig sjokkert og lei meg over alt det grusomme vi har tilgang på. Veldig rar opplevelse.

– Det gjelder på litt mindre nivåer også, i dagliglivet, verden er hardere enn jeg husket. Alle vennene mine har fått flottere jobber siden sist, de har karrierer, så de jobber masse, og må lage avtaler langt frem i tid. Jeg kunne ønske alle var dødelige, for da hadde vi hatt bedre tid til hverandre, sier hun.

– Jeg har bare drevet med eksistensielle ting noen år nå, jeg er uvant med alt det som opptar alle andre og som er kjempeviktig for dem, men virker helt uforståelig – og ja, trivielt – på meg. Det er en tilvenning, altså. Litt som å komme hjem fra krigen, tror jeg.

– Men samtidig er jeg gladere i de jeg har enn jeg noen gang har vært, jeg elsker vennene mine veldig hardt nå. Men jeg tenker oftere og i mange situasjoner: ‘Er dette siste gang?’

– Og en god del situasjoner er jo det, kanskje siste gang vi gjør akkurat dette, at akkurat disse menneskene er samlet, vi vet det ikke, men det kan være det.

Så hva har alle disse erfaringene påvirket hvordan hun møter andre?

Hun tror de siste årene har gjort henne mildere og rausere. Hun har mindre krefter, og kan ikke ta så mye plass som hun gjorde før.

– Og så setter jeg pris på mildhet og varsomhet, for det trenger jeg, det trenger alle. Vi må gi hverandre rom og lang line. Jeg liker jo å prate, også med fremmede, og det gjør jeg mye.

– Jeg har ikke noen agenda, jeg bare begynner å prate med folk. Jeg tenker at småprat er viktigere enn vi tror, vi er ikke så forskjellige, vi mennesker. De fleste av oss liker å småprate litt, og så plutselig har vi gjort dagen litt bedre for hverandre begge to, sier hun.

Les også: (+) Lille Eva Ragde plukket flasker klokken fem om morgenen, men det var ingen som reagerte

Håp og drømmer

– Hva tenker du om fremtiden?

– Den tenker jeg ikke på. Jeg tenker noen uker frem, til jul, for eksempel. Jeg har mange drømmer, jeg vil lage show og jeg har lyst til å bli gammel med Pernille, men jeg kan jo ikke legge lange planer. Jeg blir veldig glad hvis det går.

– Foreløpig har jeg fremdeles en tre måneders syklus, da er det ny kreftkontroll. Alltid like skummelt, alltid like lettende. Men det er fortsatt ganske korte intervaller, ikke sant, tre måneder, sier hun.

– Jeg har håp og drømmer. Vi skal skrive en ny bok sammen, det er jo egentlig en lang plan. Det viktigste for meg er at Pernille lever. Jeg har masse ideer, det har jeg alltid, jeg har lyst til å lage en podkast. Og det fine er jo at jeg har laget ting mens jeg var syk, så noe av det blir nok noe av.

– Jeg har fått masse nytt materiale av sykdommen, pleier jeg å si. Og det er viktig, tenker jeg, å bruke det til noe. Det er alltid noen som har bruk for erfaringene dine hvis du snakker sant og ekte om dem.

– Vi liker å kjenne oss igjen i hverandre, vi mennesker, og det er masse som er felles selv om vi har veldig forskjellige opplevelser. Der, inni der, er det noe felles.

– Det er ikke bare jeg som har vært redd for å dø, eller for at kona mi skulle dø.

Claudia Scott (64) har ikke snakket offentlig om dette før nå: – Jeg er privat som person, men det er ingen hemmelighet

NRK-Inger-Lise om frierbrevene: – Han fortalte at han kysset meg på skjermen