Jazzlegenden Karin Krog (87):
Karin fikk muligheten til å synge med Frank Sinatra. Da tok hun et livsvalg
Karin angrer ikke på valget hun tok tidlig i karrieren. Men det slår henne av og til at hun også reiste fra muligheten til å synge med Frank Sinatra.
I Bærum:
– Noen ganger tenker jeg, litt forbauset – ‘har jeg virkelig gjort alt dette?’
Karin Krog har et skøyeraktig glimt i de klare blå øynene.
– Og så slår det meg, jeg har jo hatt en del år å gjøre det på, sier 87-åringen humoristisk.
Vi er hjemme hos jazzlegenden, Frogner-jenta som i godt voksen alder tok et motsatt valg av mange. Hun flyttet ut av en lettstelt leilighet til fordel for et hus i Bærum med samboeren, den britiske jazzmusikeren og komponisten John Surman (79).
Der har de et hjemmestudio som rommer miksepult, diverse saksofoner, mikrofoner og gamle synthesizere.
– Det er best ikke å plage naboer med all lyden vi skaper, sier hun.
At det ble jazz for sangglade Karin, kan ha en sammenheng med at hun vokste opp i jazzens gullalder. På begynnelsen av 50-tallet ble hun blant annet venn med to jazzmusikere in spe, Erik Amundsen og Totti Bergh. En vordende norsk moteskaper, William Jensen, ble også en nær, musikkinteressert venn.
– William hadde overtatt brorens jazzplater, og eide noe så sjeldent som en Tandberg-båndopptager, forteller Karin entusiastisk.
– Etter skoletid dro vi ofte hjem til deres store leilighet på Frogner og spilte plater, som amerikanske Billie Holiday og Erroll Garner. Jeg falt for fristelsen til å synge med, og William insisterte på å gjøre et opptak. Vi fant ut at stemmen min trengte mer «ekkoklang», og med hans mors store antikke kobberbøtte på hodet klarte jeg å skape den klangen når jeg sang. Slik startet en tidlig stemmemanipulering – på et enkelt nivå.
William var Karins venn livet ut.
– Han inspirerte sjenerte meg opp på scenen. William ga seg ikke før jeg våget.
Ennå ante ingen at den jenta skulle bli en verdensberømt jazzsangerinne, som selveste New York Times en dag ville kalle «en fryktløs innovatør».
Oldefaren Anders Heyerdahl
Karin vokste opp i en bygård i Balders gate i Oslo med mor, far og en 13 måneder eldre søster. Det var oldefaren Anders Heyerdahl som kjøpte gården etter å ha solgt odelsgården Nordre Haneborg i Aurskog.
Han var en kjent komponist, fiolinist og folkemusikksamler, og ga hver av sine syv døtre en leilighet i bygget.
– Å bo tett på storfamilien føltes trygt og godt, minnes hun.
– Men, mine barneår var også preget av krigen. De tyske soldatene ga oss stadig sukkertøy. Vi tok høflig imot, men hadde fått streng beskjed hjemmefra om ikke å smake på det. Slik sto vi som barn opp mot fienden.
Hun husker hvor skremmende det var å bli vekket av flyalarmen.
– Da måtte vi skynde oss ned i vaskekjelleren, som på vinterstid var iskald.
Barndomshjemmet ga henne tidlig en variert musikksmak. Faren spilte trommer på hobbynivå, moren spilte 78-plater med klassisk musikk.
– Hun var utdannet innen modellsøm i Paris, arbeidet hjemmefra og lyttet til Grieg og Tsjajkovskij mens hun sydde.
Mormoren til Karin, Ragnhild Hallfrid Heyerdahl, var svært musikalsk og studerte sang ved Dresden Konservatorium i to år.
– Profesjonell sanger ble hun aldri. På den tiden var ikke det et mulig valg for en «veloppdragen» pike.
Både Karin og storesøster Inger Johanne, kalt Janne, gikk i musikalsk barnehage.
– Det ble en musikalsk impuls jeg husker med glede, forteller hun smilende.
– Far var interiørarkitekt og møbeltapetserer, men i ungdommen også en hobbymusiker. Han likte jazz og spilte plater med swing, og var en ivrig seiler. Janne og jeg seilte også regattaer. Det er ikke mange årene siden jeg solgte den lille seilbåten min. Jeg kjenner fremdeles en dragning mot sjøen.
Les også: Wenche feirer 70 år som artist: – Jeg kommer aldri i mål
Fikk tuberkulose
Karin mener hun var litt trassig som barn. I hvert fall sammenlignet med søsteren.
– Janne gjorde alltid som mor sa. Selv truet jeg med å rømme hjemmefra. ‘Bare dra, her er rasjoneringskortene dine’, sa mor. Da ble jeg værende.
Hun humrer av episoden, klokkeklar i minnet og lekende lett i talen.
– Jeg begynte på skolen i 1944. Et par år senere ble det oppdaget en skygge på den ene lungen min; tuberkulose. Jeg fikk fortsette på skolen, men måtte hvile etter skoletid.
– Det husker jeg som veldig kjedelig, for sykdommen ble oppdaget tidlig, og formen var nokså bra. Selvsagt ville jeg ut og leke med de andre barna. ‘Det beste du kan gjøre for lungene dine er å svømme’, rådet min far.
Da ble det svømming og stuping, også på konkurransenivå. Denne energiske damen ser ikke ut til å gjøre noe halvhjertet.
– Jeg svømmer fremdeles regelmessig i en svømmehall, sier hun.
– Og bare jeg ser et glimt av Oslofjorden, får jeg lyst til å hoppe uti. Om sommeren blir det en del svømmeturer i fjorden.
Les også: (+) Da Olaug solgte leiligheten, fikk hun en overraskelse som snudde livet hennes på hodet. Så rammet et nytt sjokk
Store stjerner
Når det ble urolig i klassen på barneskolen, ba læreren Karin om å synge. Stadig flere merket seg den vakre stemmen hennes. En annen lærer sendte den unge jenta til NRK for å synge med huspianisten deres: Kom mai, du skjønne milde.
– Da jeg gikk på realskolen, opplevde jeg flere store amerikanske stjerner. I 1952 var Louis Armstrong innom Colosseum kino, og to år senere kom Billie Holiday. Jeg husker ikke hva de sang, men de sterke inntrykkene påvirket trolig mitt eget veivalg. Det fascinerte meg hvordan Billie Holiday brukte stemmen som et instrument.
Karin lyttet også til norske jazzmusikere. The Penguin Club og Big Chief Jazz Club ble populære møtesteder for henne og vennegjengen. Hun deltok på «jamming» og imponerte. Trompetisten Rowland Greenberg på Penguin kalte henne «lille Billie».
– På 50-tallet ble jeg spurt om å synge med danseorkesteret på restaurant Humlen. Selv om det var et respektabelt sted, var faren min skeptisk, forteller hun og ler av det i dag.
– ‘Min datter på Humlen? Ikke snakk om’, sa han bestemt. Han var redd for sent nattarbeid i røyk og damp, det var jo ikke det beste for helsen. Selv ville jeg gjerne synge med de flotte musikerne Einar Iversen (piano) og Mikkel Flagstad (tenor saksofon). Mor klarte heldigvis å overtale ham, og det ble en god erfaring.
I 1955 begynte hun på husmorskole. Karin var interessert i ernæringslære. Det ble pratet mye om noe nytt og spennende – hormoner. På denne tiden hadde hun fått kjæreste, storebroren til kompisen Totti, den fem år eldre Johannes Bergh, kalt Johs. Han var på organisasjonssiden i det norske jazzmiljøet, kjente «alle», samlet på jazzplater og delte gladelig sin kunnskap om jazz med henne.
Karin Krog var i ferd med å bli et kjent navn.
Les også: ABBA: – Jeg var alkoholiker
Lærte mye
Rundt årsskiftet 1956/57 mistet kjæresten begge foreldrene sine. Han arvet leiligheten deres i Nobels gate, hennes nabolag på Frogner.
– Siden vi hadde et sted å bo, giftet vi oss. Jeg var 20 år. Det er jo altfor ungt, synes hun.
De giftet seg samme dag som kong Haakon døde, 21. september 1957.
– På grunn av landesorg var det forbudt å danse. Jeg tror Johs. var glad for å slippe unna brudevalsen, sier hun og ler trillende godt.
Året etter vant Karin en avstemning blant sangere i «Filmjournalen», og i 1959 ble hun kåret til beste kvinnelige vokalist av magasinet «Verdensrevyen».
– Til tross for flere priser og tilbud om spillejobber, var det å leve av sangen ennå ikke en tanke. Jeg var blitt mamma. I en alder av 22 år hadde vi fått to nydelige døtre, og vår yngste trengte tett oppfølging på grunn av en skade etter fødselen.
Mer vil hun ikke si om det.
Da døtrene begynte i barnehagen, fortsatte Karin å utforske stemmen.
– Jeg var svært heldig i valget av ektemann. Han ville at jeg skulle synge og tok seg gjerne av både husstell og barna, sier Karin.
Johs. døde i 2001.
Som mange andre norske sangere og skuespillere tok Karin sangtimer hos den amerikanske operasangerinnen Anne Brown, som bodde i Norge.
– Av henne lærte jeg mye. Et av rådene hun ga, var: ‘Man skal ikke snakke eller skrike i motvind, det sliter på stemmen’. Enten det handler om vær eller krangel, føyer Karin til.
– Det at jeg ikke har stresset stemmen, har gjort at jeg i en alder av 87 fortsatt har den intakt. At jeg fremdeles kan reise rundt og synge for folk, er til stor glede for meg.
Vil fortsette å synge
Karin traff verden både med sin vakre stemme og sitt mot. Hun har eksperimentert en del innen musikk, blant annet med en såkalt «ekkomaskin». Hun har også sunget stripsody, som er avant garde-musikk med lyder basert på tegneserietekster.
– Det var veldig artige prosjekter, sier hun.
– Men stripsody slo ikke an her på berget. Etter at jeg hadde fremført det på norsk fjernsyn, ble eldstedatteren vår Tine ertet på skolen.
Amerikanerne var imidlertid åpne for Karins eksperimentelle side. New York Times kalte henne «a fearless innvovator». Foruten å synge i Norge, opptrådte hun ofte i Stockholm og København. Hun ble invitert til Polen, gjorde radio- og fjernsynsopptak i Tyskland, dro til Frankrike og Japan, og fikk også et stort nettverk i USA.
– Å komme til Amerika på begynnelsen av 60-tallet var fantastisk, sier hun.
– Det var jo en betydelig lengre tur enn i dag. Jazzmusikeren Don Ellis inviterte meg i 1967 til Los Angeles for å spille inn et par plater med hans storband. Det var så moderne der borte. Bandet hadde tre bassister og tre trommeslagere.
Hun ble forelagt en kontrakt med storbandet, men valgte å reise hjem til mann og barn.
– Angret du?
Karin rister på hodet. Det velstelte, lyse håret ligger mykt rundt ansiktet.
– Nei, men det har jo slått meg at jeg kunne ha sunget med Frank Sinatra.
I 1969 kåret jazzmagasinet «Down Beat» Karin til den beste jazzsangerinnen i kategorien «Artist Deserving of Wider Recognition».
– Jeg har gjort veldig mye spennende her hjemme, og ellers i Europa og Japan. På 60-tallet var jeg også i Gaza for å underholde FNs fredsbevarende styrker – DANOR-bataljonen. I det siste har jeg tenkt en del på det. Konfliktene har pågått sørgelig lenge.
I dag synger hun stort sett mer tradisjonell jazz, men har også beholdt det avantgardistiske i seg.
– Det er en interesse jeg deler med John, min mangeårige samboer.
De samarbeider både i duo og storband, har gitt ut flere album og vunnet spellemannpriser.
– Jeg har vært privilegert i det å dele jazzen med begge mine livspartnere. Det hadde neppe fungert så bra hvis ikke, for musikken er min drivkraft i livet. Så lenge stemmen holder, vil jeg fortsette å opptre, sier den livsglade legenden.
