Spaltist JAnnecke Weeden
«Jeg sa nemlig aldri ifra. Det angrer jeg fortsatt på»
Den siste tiden, antagelig forårsaket av en viss mengde presseoppslag, har jeg fått større og større respekt for det å tørre å si ifra, skriver Jannecke Weeden.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Dette er noe som strekker seg fra å si fra om noe så bagatellmessig som at «du har noe i tennene», til store, alvorlige handlinger.
Jeg vet ikke om jeg er alene om å bli trigget av side opp og side ned om kronprinsessens sønn. Og helt seriøst, jeg kunne ikke brydd meg mindre om det var Even Beinløs eller Kong Salomon det sto skrevet om.
Min egen opplevelse av psykisk vold i nære relasjoner blir uten tvil trigget når jeg leser om andre som blir utsatt for det.
Jeg sa nemlig aldri ifra. Det angrer jeg fortsatt på.
Psykisk og fysisk vold
Men dette handler ikke om meg. Dette handler om et av våre største samfunnsproblemer, som dessverre starter med at man ikke tør å si ifra. Psykisk og fysisk vold i nære relasjoner. Antall anmeldelser øker hvert år, og jeg kan ikke engang gjette meg til mørketallene i samme sjanger.
Jeg har vokst opp med uttrykket «sladrehank skal selv ha bank», og man trenger ikke å reise langt utenfor Norges grenser, før det å «snitche» blir sett på som et større svik enn handlingen bak.
Det er så trist, det.
Så når begynner vi å si ifra? Og til hvem?
Med bakgrunn i sladrehank, som i våre barns dager har blitt til det litt mer internasjonale «snitch», er vi opplært til å ikke si noe som føles ubehagelig å si fra om.
’Busa i nesa.’
’Dette har jeg ikke lyst til.’
’Jeg er redd.’
’Kjæresten/faren/moren/vennen min trykker meg ned og truer meg hver eneste dag.’
Ser du hvor fort det eskalerer?
Vi må øve på å si fra om ting som ikke er greit. Og vi må heie på folk som tør!
Les også: Kongehusekspert: – Taushet er ikke gull
«Det er mye for kongehuset nå»
Nå regner jeg med at de fleste skjønner hvilken sak jeg sikter til i starten, og det som har overrasket meg mest, er vel at de som sier fra, ikke får noe kred. Det blir snakket om at det er «synd på kongen og dronninga», «det er mye for kongehuset nå» og aller, aller verst; det er synd på voldsutøveren.
Det er ikke det. Det er synd på ofrene i saken. Men det er ikke eneste merkelapp de trenger å ha. De er nemlig knalltøffe, jeg vil nesten si superhelter, som har turt å si ifra om oppførsel som overhodet ikke er greit.
Og det med Norges mest prominente familie i andre enden.
Vi andre, vi tør knapt å si ifra til våre nærmeste. Helt ukjente mennesker. Bare å være ærlig ved en invitasjon? Svare «det har jeg faktisk ikke lyst til». Vi snor oss, vrir oss og juger for å slippe å si ifra.
Vi lyver om alt fra «nei da, du har ikke dårlig ånde» til «jeg tror barnet mitt har godt av litt ekstra skjermtid». Når både ånden stinker og avkom gamer seg hvit i hendene og blå under øynene.
Les også: (+) Det var en fremmed, full mann som fortalte sannheten om mannen jeg elsket
En hyllest til deg som har turt
Dette er egentlig ment som en hyllest til alle dere som har turt å si ifra. Om det var å varsle om psykiateren din som var «klåfingret», eller at din nærmeste alltid «rakker ned på deg, peker deg opp i ansiktet og skriker til deg».
Ting som ikke føles greit. Ting som føles vondt, vanskelig og ubehagelig. Ting som er vrient å sette ord på, eller forklare, fordi enkeltepisoder høres ut som «ingenting».
Takk til dere som har sagt ifra, slik at folk som kommer etter deg, kanskje slipper å gå i samme «felle». Og til deg som lurer på om du skal tørre, varsle, anmelde: gjør det!
Før det kanskje er for sent.
Litt alvor fra meg denne gangen. Men jeg hadde så sterkt behov for å tale «varsleres sak».
God, varm høstklem fra meg!
