Jannecke Weeden har trodd at hun må ha en kjæreste for å «klare seg». Det var inntil hun nylig ble dumpet

Jeg får mange spørsmål om hvordan jeg klarer å leve så godt med angsten. Sannheten er at jeg har anerkjent den. Jeg skulle gjerne kvittet meg med den, noe jeg tror alle med angst kjenner seg igjen i. Men jeg vet jo ikke om den kan bli borte. Kanskje går angsten over en dag, kanskje ikke. Om det ikke er mulig å fjerne den fra livet, er det bedre å godta at den er der, tenker jeg. Det er dumt å kaste bort
verdifull tid på å gå rundt og ønske, håpe og vente på at livet skal bli sånn eller sånn, sier Jannecke Weeden (45).

Hun innrømmer at hun har begynt å miste troen på at angsten faktisk vil gå over.

– Jeg har følt på at en slik stemme har
manglet i samfunnet – en som våger å si at det ikke er sikkert at angsten forsvinner.

Jannecke møter blikket vårt i speilet. Vi
treffes hos frisøren og stylisten hennes på
Alexander Kiellands plass i Oslo. Det er en solfylt ettermiddag. Stylisten holder på å flette håret hennes. Ikke fordi hun skal på tv eller fest eller noe. Jannecke skal på fjelltur til Sauda og sove i telt, sammen med yngstesønnen, den engelske bulldog-en Nobel og ei venninne.

– Jeg trengte å være litt fjong, bare, sier hun og gliser til speilbildet. – Vi skal reise i morgen, og i kveld skal jeg ut og spise med den eldste sønnen min.

Les også: Da Oskar inviterte Ulrikke på tur med te på termosen, var mye gjort

«Hun med angst»

Jannecke finner ro i turer og klatring, men tør ikke å gjøre så mye alene på grunn av angsten. Programlederen føler litt på at hun har gått fra å være «hun blide og folkelige» til «hun med angst». Hun sier det med glimt i øyet.

– Jeg tar den, men jeg er fortsatt hun første også. Jeg håper folk fortsatt kan se på meg som både blid og morsom, selv om de nå vet om problematikken min, sier Jannecke.

– Noen tenker kanskje: «Oj, du ler, har ikke du angst?» fortsetter hun lattermildt.

Jo da, hun har angst, men hun kan også bestige høye fjelltopper, balansere på tak, rappellere i fosser og holde både slanger og edderkopper.

Men noen ganger blir kroppen redd uten at hodet helt forstår hvorfor.
Jannecke har gått til landets beste behandlere i en årrekke. På et tidspunkt gikk det opp for henne at hun satt og snakket om det samme igjen og igjen.

– Jeg vet at man hyperventilerer, at man mister følelsen i fingrene. Jeg kan alle teoriene fra bøkene, men det har vært viktig for meg å finne mine egne nøkler, sier hun.

Tatoveringen hun har på den ene underarmen kommer så vidt til syne. «It will pass», står det.

Les også: – Det var først da jeg traff Tobias at jeg fikk lyst på barn

Tusen prosjekter

Jannecke tenker at alt vi går gjennom former oss. Korte og lange, fine og vonde epoker.

– Jeg tror ikke vi noensinne er ferdig utformet. Nye mennesker og erfaringer vil fortsette å forme oss – og noen ganger omforme oss, sier hun.

45-åringens hode bobler over av ideer og rare tanker, og hun føler at hun jobber med «tusen ting» hele tiden. Målet med alle prosjektene hennes har en felles overskrift: Å være inkluderende.

– Jeg vil gjerne få folk til å tørre og prøve ting de kanskje tror at de ikke får til, særlig når det handler om å oppdage naturen på en måte som passer hver enkelt.

Nå for tiden holder Jannecke på med et nytt tv-prosjekt om reising.

– Det dukker forhåpentligvis opp på en eller annen kanal, sier hun med glimt i øyet.

Jannecke vil ikke si for mye om akkurat dét, hun er redd for å «jinxe» det. Flettene er klare. To blonde, fyldige fletter. Jannecke smiler tilfreds. Nå er hun klar for å sove i telt uten å våkne som et bustehode.

– Ingen fletter bedre enn hun her, sier hun og blunker til stylisten.

Janneckes nyeste bok, Takk for turen, naturen, handler om å komme seg ut på korte eller lange turer. Hun kaller den «en turbok for både friluftsfolk og sofaslitere». I boka gir hun turideer til både lette og tunge dager.

– Naturen er aldri stengt, og du vil aldri angre på en tur ut, sier Jannecke og understreker at det ikke er avgjørende om du kommer deg opp på en topp eller en tur ut i hagen. Hun legger til at flere sier at de har oppdaget naturen på en ny måte etter å ha lest boken. De kommer seg mer ut fordi de har akseptert at de ikke må forbrenne en haug med kalorier eller komme seg opp på mange koller.

Les også: – Kombinasjonen av brudd, pandemi, jobbskifte og hjemmekontor var heftig

– Du er i gang så snart du er ute av døren. Bor du midt i Oslo, kan du kjøre til Bygdøy for å se en solnedgang. Det er noe, det også ...

Jannecke mener vi kommer langt ved å legge bort telefonen.

– Ikke sitt hjemme og irriter deg over alle naturbildene på Instagram. Kom deg ut selv! oppfordrer hun.

Nostalgisk overgang

Den beste tiden ligger foran henne. Jannecke er ganske sikker på det.

– Hadde du spurt meg i mars, da jeg var nydumpet og trodde livet var imot meg, ville jeg kanskje svart at herfra går det bare nedover.

Hele livet har Jannecke trodd at hun må ha en kjæreste for å «klare seg». Nå fokuserer hun på gleden over at sønnene har blitt store og klarer seg helt fint en kveld alene.

– Det er for lengst slutt på den tiden jeg måtte hente i barnehagen og skifte bleier. Nå uttrykker barna selv når de trenger meg, og det er både fint og rørende. Helst vil jeg jo ha dem med på alt gøy jeg gjør, men det går ikke an å «tvinge» eller lokke med is lenger. Når de ikke vil være med, jobber jeg med å finne ut hvem jeg er når jeg ikke er mamma. Det har vært en nostalgisk overgang, men nå begynner det positive å veie opp for det triste, sier Jannecke.

– Hva handlet nostalgien om?

– Det å få barn var det største og fineste! De første årene var så vakre, men slitsomme også, altså. Da løsrivelsesprosessen startet, måtte jeg finne ut hva jeg skulle fylle all tiden vi hadde brukt til å bygge Brio med, svarer hun.

Det fine er at når sønnene nå velger å være sammen med moren, vet Jannecke at de virkelig har lyst til å være sammen med henne.

– Når 18-åringen min spør om vi skal klatre sammen, vet jeg det er fordi han vil klatre sammen med moren sin, sier hun.

Les også: Kathrine Sørland: – Jeg satt med følelser jeg ikke burde hatt i et nytt forhold

Tung kjærlighetssorg

Jannecke blir varm i hjertet når 13-åringen hennes drar av gårde på jobb. Han har jobbet som dubber siden han var 11, og i dag er moren takknemlig for at han er så selvstendig. Men hun minnes da han sluttet i barnehagen ... Hun fulgte ham til skolen – og hver dag i tre uker gråt hun da hun gikk hjemover alene.

– Nostalgi er en av de vondeste følelsene. Men det er jo noe fint med det, også. Lyden av svaler og lukten av liljekonvaller – det er god nostalgi for meg som er et sommermenneske.

Jannecke tenker at all nostalgi som kan oppleves på nytt, er god nostalgi, men at den som er knyttet til sønnenes barndom, som ikke kommer tilbake ... Den er det verre med.

– Det er da du må prøve å huske det du likte å gjøre og hvilke mennesker du en gang trivdes sammen med ... Og kanskje til og med få noen nye venner, noe som er litt rart i voksen alder, men også veldig fint.

– Du trodde livet var imot deg da du ble dumpet i mars?

– Jeg trodde nesten at livet var over! Jeg var så sikker på at det skulle være oss livet ut, at jeg skulle bli gammel sammen med ham. Da han valgte å gå, tenkte jeg: «Jeg må bare gråte meg ferdig. Ikke trygle, ikke be, man kan ikke tvinge noen til å elske en.» Jeg bestemte meg for å gråte til det var tomt og så jobbe meg videre. Nå tenker jeg egentlig at bruddet er det beste som har skjedd meg, sier Jannecke.

Hun legger til at kjærlighetssorgen er noe av det tyngste hun har gått gjennom i voksen alder.

– For litt siden ville jeg begynt å gråte bare av å tenke på det. Dødsfall er noe annet. Da vet du at det er endelig. Du får ikke endret på noe. Når du opplever kjærlighetssorg, har du fortsatt håpet. Det dukker opp spørsmål om hvem man er og hvorfor man ikke er verdt å være sammen med. Du blir så skadeskutt, sier Jannecke.

At hun kommer til å forelske seg så kraftig igjen, tror hun ikke.

– Det tror jeg ikke jeg tør.

Les også: (+) Jeg trodde et feriehus skulle bli redningen. Det ble et mareritt

Ikke spesielt høy selvfølelse

Jannecke mener det er flaut hvor sjelden hun føler seg fin.

– Jeg føler meg sjelden fin og kjenner at jeg må jobbe med det. Jeg kler meg stort sett som en skategutt fra 90-tallet. Men sannheten er
kanskje at jeg synes jeg kler en olabukse og en perfekt hvit t-skjorte? Lite sminke, fuktig hud ... Og så blir jeg så glad de gangene jeg har en good hair day, sier hun.

Jannecke tenker at selvtillit og selvfølelse er to vidt forskjellige ting – og opplever at selvfølelsen hennes ikke er spesielt høy. Hun tror det henger sammen med at hun vokste opp i en generasjon der man ble fortalt at man ikke var noe.

– Bare det å ta håret litt til siden ... «Tror du at du er deilig, eller?» kunne folk finne på å si da. De som vokser opp nå, får jo høre at de er fine. Heldigvis.

Jannecke var en av gutta i oppveksten. Hun var god i sport.

– Pappa la ikke skjul på at han ønsket seg en gutt. Han var sikker på at det var en gutt de skulle få, og barnet skulle hete Ole Martin. Men så kom jeg ... Pappa kjøpte bilbane til meg og lærte meg å skifte dekk da jeg var sju, forteller Jannecke og ler, selv om blikket og undertonen avslører en sårhet.

Hun føler seg fortsatt som ei guttejente, og trives best i baggy klær og treningstøy, men øver seg på å tenke at hun er fin også når hun kler seg som ei jente.

– Jeg føler meg ofte litt dum når jeg pynter meg. Når jeg skal på fest og vet at jeg må pynte meg, kan jeg grue meg i ukevis. Jeg hører den stemmen fra 90-tallet, i den nedlatende tonen, inni meg: «Hva er det du har pyntet deg sånn for, da?»

Du er faktisk alene

Det viktigste livet har lært Jannecke, er at når alt kommer til alt, er du faktisk alene.

– Det høres veldig mørkt ut. Men egentlig er det fint ment. Det finnes ingen «der ute», som kan styre det indre livet ditt. Det innerste og dypeste må du komme deg gjennom på egen hånd. Søk støtte hos venner, ektefeller, søsken og foreldre, men ha alltid i hu at det som rammer deg, rammer kun deg. Du må finne din egen måte å takle det på, sier Jannecke.

Hun forteller at hun har noen fantastiske venner som har støttet henne gjennom opp- og nedturer.

– Jeg tenker at jeg ikke hadde klart meg uten dem til tider. Men når natten kommer og du er overlatt til ditt eget hode og indre liv, må du stå opp for deg selv, sier Jannecke og tar telefonen.

Det er sønnen på 18 som ringer. Jannecke spør om han har bil. Hun sier at hun har «litt tull på gang» og ikke orker å ta buss, men at hun eventuelt kan ta taxi. De skal jo treffes, og han må bare gi beskjed om hvor hun skal komme.

Les også: (+) Jeg ble rasende da halvbroren min skulle få arve pappa

– Går det bra med deg? spør vi.

– Jada, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal komme meg hjem. Dessuten er jeg litt sulten – og den kjærlighetssorgen tok meg elleve kilo ned i vekt. Så jeg kjenner at noe er på vei, svarer Jannecke.

– Panikkangsten?

Jannecke nikker.

– Idet det fysiske ubehaget tar overhånd,
lytter ikke kroppen til de kognitive tankene lenger. Det er ikke noe jeg kan si til meg selv som funker. Amygdala, eller reptilhjernen, har maskingevær, mens frontallappen, den kognitive delen, er som en pil og bue, forklarer hun.

Ikke livstruende

Jannecke sier at hun egentlig er imot å diagnostisere. Angst er et ord vi misbruker mye, og det har mistet sin styrke, mener hun. Men hvis vi setter panikk foran, høres det jo veldig dramatisk ut, synes hun.

– Panikk ... Det høres jo ut som om noen skriker og veiver med armene, eller kaster seg på gulvet. Men dette er jo ikke livstruende, sier hun.

– Vi kan godt avslutte?

– Nei, vi trenger ikke det. Jeg har blitt mye flinkere til å bli værende i situasjonene. Det hender jeg må gå fra en restaurant, men jeg øver meg på å bli – selv om ubehaget noen ganger er lammende, sier hun og reiser seg fra frisørstolen. Det hjelper å bevege seg og gå litt rundt, forklarer hun.

Tobarnsmoren kaller det aldri angst eller panikkangst overfor barna.

– Jeg sier at pusten er kjip med meg eller at det føles ubehagelig, for eksempel. Jeg vil at barna skal ha et åpent forhold til at det noen ganger er tungt for meg å puste. Men jeg passer på å ikke skremme dem. De vet hva det handler om – og at jeg ikke kan ta buss, for eksempel. Jeg tror at barn som vokser opp med en forelder som har dette, er tjent med åpenhet. Hvis jeg hele tiden skulle undertrykt det, ville jeg nok vært en rar mor å være rundt, sier hun og smiler forsiktig.

Var for Unge

Rent bortsett fra kjærlighetssorgen som har preget livet hennes en stund, har Jannecke det bra.

– Jeg er fornøyd med å bo i min egen leilighet – og jeg har et nært forhold til barna. Dessuten har jeg et godt forhold til faren deres. Jeg har aldri sagt et negativt ord om ham til noen, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. De kunne ikke hatt en bedre pappa, men han og jeg traff hverandre litt for unge, rett og slett, sier hun.

Jannecke betaler for frisørtimen, og vi kjører henne hjem til Frogner. Hun gjentar at hun gleder seg til kvelden med eldstesønnen, og til å dra på tur med yngstemann dagen etter.

– De beste dagene er når jeg befinner meg i en klatrevegg eller i et telt med nydelig utsikt sammen med noen jeg liker godt – eller så ligger jeg langflat på en beach club i Palma og kyler nedpå en pasjonsfrukt-daiquri! Livet er egentlig ganske fint.

NB: Jannecke Weeden er influenser tilknyttet Egmont People. Noen av bildene i denne saken er tatt til boka «Takk for turen, naturen», utgitt av Egmont People, som i likhet med Kamille og Klikk.no eies av Story House Egmont, red.anm.

Jeg var så forelsket, men så møtte jeg døtrene hans

Jeg ble forelsket i eksmannen min

Å få barn, og deretter bli alenemor, har endret drømmene til Cecilie Skog