Jeg ble forelsket i eksmannen min

Når jeg ser tilbake på skilsmissen, var det ikke bare utroskapen som ødela forholdet vårt. Vi hadde kjent hverandre siden skoletiden og ble kjærester allerede i 20-årsalderen. Begge hadde hatt kjærester før, men Anders var min første, store kjærlighet.

Etter at guttene våre ble født, ble det nok mer et bofellesskap enn et ekteskap. Vi var ferdig med utdannelsene samtidig og skulle ut på arbeidsmarkedet. Det var tøft, og vi hadde ikke overskudd til å pleie parforholdet.

Anders var ambisiøs og jobbet hardt for å avansere i jobben sin. Jeg gikk også opp i arbeidet, men var ikke like ambisiøs. Jeg trivdes i jobben og hadde det ikke travelt med å komme meg videre. Dessuten nøt jeg fleksibilitet til å kunne hente barna. Anders jobbet jo så mye.

Lykkelig skilsmisse

En trist januarkveld fortalte Anders at han hadde vært utro på firmaets julefrokost. Da raste hele min verden sammen. Det var et voldsomt tillitsbrudd. Guttene var blitt fem og syv år. Anders var ulykkelig og ville gjerne løse problemene våre. Men jeg klarte ikke å se ham i øynene og ville skilles.

Vi solgte leiligheten vår og kjøpte to mindre. Sammenlignet med andre var det en såkalt lykkelig skilsmisse. Jeg insisterte på at vi fortsatt skulle gjøre ting sammen.

Mens vi var gift, kunne Anders være svært firkantet. Vi kunne aldri gjøre noe impulsivt. Jeg var nok den mer ubekymrede typen, som tok ting som de kom. Dette skapte en del konflikter i forholdet vårt. Men som skilte foreldre, gikk samarbeidet derimot på skinner.

Jeg visste at Anders i en periode møtte en annen kvinne, men jeg spurte aldri. Jeg regnet med at han ville fortelle det hvis det ble alvor. Det gjorde han aldri. Selv hadde jeg et par løsere forhold, men jeg var ikke klar til å binde meg.

Ble alvorlig syk

Da vi hadde vært skilt et par år, ble Anders brått rammet av hjerneblødning. Han var innlagt i flere uker og måtte gjennom en lang opptreningsperiode. Han ble fort sliten og trengte hjelp til alt. Det tok lang tid før det var klart om han ville bli helt frisk igjen.

For at Anders og guttene skulle kunne bevare relasjonen dem imellom, ble jeg med når de besøkte ham.

Han klarte ikke å ha dem alene. Familien hans bodde langt unna, så det ble naturlig at jeg også ble med ham som pårørende når han dro på de mange under­søkelsene på sykehuset.

Erklært frisk

Den alvorlig situasjonen førte oss tettere samme igjen, men på en annen måte enn da vi var gift. Småkranglingen var borte. Alt dreide seg om guttene og å få Anders frisk igjen. Det ble mange opp- og nedturer, men Anders var flink til å dele tankene sine med meg.

Da det begynte å gå fremover med opptreningen, feiret vi hvert eneste lille fremskritt med guttene. Jeg merket en slags varme i kroppen når Anders så på meg, men jeg tenkte at de gamle konfliktene ville dukke opp igjen hvis vi ble sammen igjen. Anders var sikkert ikke interessert heller.

Da han ble i stand til å ha guttene alene, begynte jeg å bare levere dem og dra igjen. Et knapt år etter hjerneblødningen ble Anders erklært helt frisk igjen. Han hadde heldigvis kommet igjennom det lange sykdomsforløpet uten varige mén.

Følte meg ensom

Sykdommen hadde forandret Anders. Han hadde alltid vært glad i naturen. Men nå fylte den enda mer av tiden hans. Han tok guttene med for å fiske eller se på fugler. Innstillingen til jobben var også forandret. Nå unngikk han å jobbe overtid.

Jeg var lykkelig over at Anders var frisk igjen, men følte meg ensom når han hadde guttene. Det var nesten som å gå igjennom skilsmissen på nytt. Jeg måtte venne meg til å være alene. Og det var ikke bare barna jeg savnet.

Anders ble stadig oftere værende en stund når han leverte guttene. For den gjenopprettede fortroligheten vår var ikke borte. Jeg begynte å glede meg til han kom og tok meg selv i å se meg i speilet før jeg lukket opp døren når han kom. Til slutt hadde jeg sommerfugler i magen og måtte innrømme overfor meg selv at jeg var blitt forelsket i Anders. Igjen.

Men var han også interessert? Eller var det bare vennskapelig når han ga meg varme klemmer, både når han kom og gikk?

Følte det samme

En kveld han ble værende til guttene hadde lagt seg, gikk det galt. Vi sto i døråpningen til rommet deres, og jeg kjente varmen fra kroppen hans. Han lukket døren, men ble stående tett inntil meg. Jeg sto som fastklistret til gulvet og turte ikke å se opp på ham.

Han bøyde seg lett fremover for å se ansiktet mitt. Ansiktet hans var så tett på meg at jeg lett kunne ha kysset ham.

Plutselig kom det en fandenivoldskhet over meg. Jeg lot leppene mine berøre hans. Det gikk en rystelse gjennom kroppen hans, og han tok ansiktet mitt i hendene sine. Han så meg dypt inn i øynene, og jeg skjønte at han hadde det akkurat som meg.

Vi virvlet inn på stuen og var sammen for første gang på mange år. Etterpå lå vi og snakket til langt på natt.

Les også (+) Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst

En ny sjanse

Hverdagen ville innhente oss uansett hvor forelsket vi var akkurat nå. Så hvordan kunne vi være sikre på at vi ville lykkes denne gangen? Anders mente at sykdommen hans hadde forandret oss begge og gjort oss flinkere til å akseptere hverandre. Men vi måtte være sikre før vi involverte guttene.

Etter litt hemmelig kjæresteri, fortalte vi dem at vi var blitt kjærester igjen. De søte barna lo av oss og sa at det hadde de da skjønt for lenge siden.

I dag bor vi sammen alle fire. Det er også kommet et femte familiemedlem. Guttene har fått en lillesøster som kravler rundt som et bevis på vår nye kjærlighet. Vi har fortsatt noen konflikter. Men sykdommen til Anders har gjort at vi er blitt romsligere overfor hverandre.

Anders prioriterer familien, og vi deler på alt ansvaret. Vi er dypt takknemlige for å ha fått en ny sjanse, selv om Anders gjerne skulle ha vært sykdommen foruten.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller