Janka ble kjendis over natten. Slik går det med henne i dag

– 7. juli 1947 var den varmeste dagen det året, og varmerekord i mange år etter. Vi kjørte over Minnesundbrua og jeg følte meg nesten som i himmelen da Mjøsa plutselig fylte hele horisonten.

– I luften lå det en skimrende varmedis fra den blikkstille, lyseblå sjøen. Ikke en sky var å se på himmelen. Det var så vakkert! Det er ikke rart at et slikt syn brenner seg fast i et barnesinn, synes Janka Polanyi.

Hun serverer bløtkake og kaffe, og spretter opp fra kurvstolen når gjestene ber om fløte. Hun er så lett på foten at hun minner mer om den treåringen hun forteller om enn en dame som nylig har fylte 80 år.

Russisk fangenskap

Det er 77 år siden hun og ­moren kom til Norge på jakt etter et trygt sted å bo. Hjem­landet var overtatt av det kommunistiske Sovjet og pappa satt i russisk fangenskap, fikk de vite.

Da de flyktet ante de ikke hvor han var eller om han i det hele tatt var i live. At det ble Norge de kom til, skyldtes mors gamle norske studie­venner fra årene i Dresden i Tyskland.

– De var norske ingeniørstudenter og kom fra Hamar. Etter krigen skrev de til mor og sa at hun burde komme seg til Norge og være der en stund til det roet seg i Ungarn. Men der roet det seg jo ikke før muren falt i Berlin i 1989.

– Far var ungarsk offiser og kom fra en familie med lange militære tradisjoner i det som en gang var keiserdømmet Østerrike-Ungarn. Etter Hitlers invasjon i 1940, ble han tvunget til å kjempe på tyskernes side mot Sovjet og de allierte. Da tyskerne kapitulerte ble han tatt til fange av russerne, noe mor først fikk vite etter tre år i uvisshet.

– Likevel hadde hun klokkertro på at han levde. Det var etter at vi kom til Norge og ba om hjelp fra Røde Kors at hun fant ut hvor han var. Etter et år fikk hun hjelp til å få ham til Norge. Allerede før han kom, hadde han skaffet seg jobb som gårdsarbeider. Dermed fikk han raskt oppholdstillatelse. Men det var en skadet mann som kom til oss på Hamar, minnes Janka.

– Likevel klarte han å snekre møbler til oss samtidig som han hadde full jobb. Han lærte seg norsk og begynte å studere på egen hånd for å bli kjemiker. Jeg har fortsatt lærebøkene hans. Han sørget for familien sin og etter hvert fikk jeg en lillesøster. Jeg har bare gode minner om ham, sier Janka.

Les også: «Hallodamene»: – Blir fremdeles stoppet på gaten

Flyttet til Rena

Siden flyttet familien til Rena, der Jankas far fikk jobb som daglig leder på vaskeriet på Rena kartongfabrikk. Helsemessig ble han imidlertid aldri bra. Flere indre organer var ødelagt.

– Far ble lagt inn på Ullevål sykehus og lå der i to år før han døde, forteller Janka som har et maleri av han i stuen.

– Så var mor alene igjen, ­denne gangen med to barn og full jobb, ettersom hun overtok fars jobb som bestyrer på vaskeriet. Ikke enkelt den gangen for en enslig utenlandsk kvinne. Men hun klarte det. Det varte ikke lenge før hun traff en østerdøl fra Rena. Siden fikk jeg både en stefar og to halvbrødre, forteller Janka som har bodd på Rena de siste fire tiårene.

Fra vinduet i stua ser hun ned på den idylliske Prestsjøen der hun badet som liten og fortsatt bader så ofte hun kan. Hun har bodd og jobbet flere steder i inn- og utland. Da ekteskapet tok slutt flyttet hun hjem til Rena med barna. Her kjøpte hun seg et digert gammelt hus som hun malte rosa og selv pusset opp rom for rom.

– Men før jeg kom tilbake hit hadde jeg mange fine år i Oslo. Som barn ble jeg sendt på den katolske internatskolen St. Sunniva i Oslo. Som katolikk ønsket far at jeg skulle få en katolsk oppdragelse. Det var to fine år, men jeg lengtet hjem og tok resten av folkeskolen her. Russetiden opplevde jeg på Oslo Katedralskole, og etter gymnaset ble jeg i hovedstaden for å studere språk på universitet.

– På vei fra hybelen til Blindern måtte jeg gå forbi NRK på Marienlyst. En dag gikk jeg inn og spurte om det var mulig å få en deltidsjobb mens jeg studerte, minnes Janka.

Tilfeldigvis var det en som sluttet på Eurovisjons­kontoret akkurat da og Janka fikk et vikariat som telexoperatør og «Hallodame» i 1965.

Les også: (+) NRK-Inger-Lise om frierbrevene: – Han fortalte at han kysset meg på skjermen

«Hallodame» i NRK

Etter å ha vært på TV ble hun kjendis over natten. Kriteriene for å bli «Hallodame» den gangen, var at man tok seg godt ut på skjermen, hadde en behagelig stemme og behersket flere språk. Janka opp­fylte alle kriteriene.

Arbeids­plassen var studio C på tre kvadratmeter. Her var det plass til henne, et notestativ med manus samt akvariet, klokka og pauseplakaten som ble vist på TV-skjermen i ­pausene. Hun tjente trettifem kroner kvelden og ble i NRK i syv år som hallodame kombinert med jobben som pro­duksjonsassistent og script i Barne- og Ungdomsavdelingen.

– Det var bare en kanal den gangen, fortsatt pionertid og vi som var ansatt fikk varierte oppgaver. Det var en fin tid. Snart banket både pressen og ulike merkevarer på døren.

Mange ville ha Janka til å ­reklamere for seg og Janka takket ja til blant annet Ideal flatbrød», Jotun maling og små filmroller i reklamesnutter som for eksempel «Norsk Husmorfilm».

«Er De kommet på Deres rette hylle Janka Polanyi», spurte journalisten i et intervju, og selvfølgelig var hun det.

– Det ble så mye å gjøre i NRK at jeg sluttet på Blindern, medgir Janka.

På et ball på Natos hovedkvarter på Kolsås i Bærum traff hun sin store kjærlighet. Han var en britisk offiser i Royal Air Force, og sammen fikk paret barna, Falvia og Fabian. Ekteskapet førte Janka til Arendal og Grimstad, år hun husker som veldig ­hyggelige.

I en kort periode var hun hjemmeværende før hun begynte å jobbe på et verft med ansvar for over hundre fremmedarbeidere. Også da fikk hun journalister på ­besøk som ville ha hjemme-hos reportasjer hos den tidligere hallodamen.

I artikkelen beskriver journalisten at denne kvinnen var vakker på skjermen, men enda vakrere i virkeligheten.

Les også: NRK-Silje: – Vi tok igjen romansen 20 år senere

Isbading og yoga

– Du holder deg utrolig godt, hva er hemmeligheten?

– Takk, men det er ikke bare fordeler å holde seg så godt når man kommer opp i årene. Det er ingen som reiser seg for meg på bussen, ler hun og legger til at det jo er et kompliment hun er glad for.

Heldigvis behøves det ikke at noen reiser seg. Damen er sprekere enn de fleste. Om vinteren isbader hun i Prestsjøen og hun har praktisert yoga og meditasjon i førti år.

– Jeg ble interessert i yoga som trettenåring gjennom en yogabok mor hadde. Det var filosofien som fascinerte meg, mer enn de fysiske øvelsene. Å møte livet som det kommer til deg, var så fint. At jeg havnet på Sri Lanka, var helt tilfeldig. Det var på grunn av en jobben med å lære opp lankesere i ­videoproduksjon samtidig som vi lagde ulike program.

– Det var mannen til kollega Ragnhild Fjørtoft, Arne Fjørtoft som jobbet med ­opplæring for Young Asia Television, som inviterte meg dit. En utrolig spennende jobb. Da den var over, ble jeg ­værende for å fordype meg i buddhisme og yoga, sier Janka

Da borgerkrigen kom i 1983 dro hun tilbake til Norge og fortsatte som frilanser i NRK.

– Da jeg ble alene med barna, flyttet jeg hjem igjen til Rena der mor fremdeles bodde, og det har jeg aldri angret på, fortsetter Janka.

Men de ungarske røttene har hun aldri oppsøkt. Hvorfor ikke?

– Byen jeg ble født i heter Rimaszombat. Etter første verdenskrig var det en ungarsk by som ble lagt under det gamle Tsjekkoslovakia. I dag ligger den i Slovakia og jeg har aldri følt for å dra tilbake dit. Jeg har ingen familie der, og i alle år var det uaktuelt å dra tilbake der kommunistene hadde makten.

– Jeg har vokst opp uten besteforeldre. Fars foreldre døde tidlig, men jeg kan huske at jeg skrev brev til mormor som levde til jeg fylte femten år. Jeg skrev på tysk, da jeg ikke lenger snakket ungarsk som er et fryktelig vanskelig språk. Vi måtte alltid passe på hva vi skrev, for brevene ble jo lest og sensurert.

Klare seg selv

Fra så langt tilbake Janka kan huske handlet det meste om å være selvhjulpen.

– Mor kunne sy og begynte straks å jobbe som sydame. Hun leide et kvistværelse med adgang til kjøkken og utedo og jobbet fra dag én. Det var ingen økonomisk støtte å få, men vi klarte oss. Jeg kan aldri huske at jeg led noen nød, forteller Janka.

I dag mottas flyktninger på en hel annen måte. Selvfølgelig er det bra, men kanskje også litt vel mye støtte av og til, ­undres hun.

– Gleden og stoltheten over å klare seg selv var viktig for mor og far. Av mor lærte jeg å være selvstendig, det var en god lærdom, understreker Janka som i det vi takker for oss er på vei opp stigen utenfor huset for å skifte lyspære i en utelykt som henger 4 meter over bakken. Det trengs i høstmørket, konstaterer fruen.

Hilde-Yvonne Smelror om samboeren: – Det ble vår hemmelighet

Sissel Gran: – Når jeg kom hjem fra skolen, var det nesten sånn at jeg ikke turte å stikke nøkkelen i døra