Hilde-Yvonne Smelror
– Hadde jeg ikke fått jobben som kanalvert, hadde jeg ikke møtt mannen min
Hilde-Yvonne Smelror føler en sterk tilknytning til hjemstedet Kjøpsvik i Nordland. Men en sølvring knytter henne også til et annet sted, 7000 kilometer lenger vest.
Hilde-Yvonne Smelror har tatt Hjemmet med bak kulissene i NRK, til det studioet hvor kanalvertene geleider oss trygt fra program til program.
Innredningen består av kamera, mikrofon, lyskastere, monitorer, datamaskiner og digitale nedtellingsur, samt en liten plattform som kan reguleres opp og ned, siden kanalvertene kommer i forskjellige høyder.
Og alt dette styres ene og alene av Smelror når det er hun som er kveldens vertinne.
– Nei, jeg har den ikke på meg når jeg er på jobb. Selv om ringen betyr veldig mye for meg, bruker jeg den ikke på skjermen nå for tiden, sier hun.
Akkurat nå er nemlig tema den ringen hun fikk fra sin tante i Canada, en sølvring smidd av en lokal kunstner i byen Sechelt, på vestkysten av det nordamerikanske kontinentet.
Hun forteller at det finnes regler, både skrevne og uskrevne, om hva som sømmer seg når man har en jobb der man kommer rett inn i stuen til folk kveld etter kveld, ja, nærmest blir en gjest i de tusen hjem.
Men samtidig er det ingen ting som sier at man ikke kan beholde sitt særpreg selv om man er kanalvert.
– Jeg har aldri vært redd for å skille meg ut, sier Smelror, og innrømmer at det krever en del jobb å vedlikeholde den plettfrie sveisen, som nærmest har blitt hennes varemerke.
Mor i Korea
Hilde-Yvonne Smelror vokste opp i Kjøpsvik i Nordland, men til tross for tettstedets beskjedne størrelse (siste folketelling viste 803 sjeler), har noen av boligstrøkene navn som peker langt ut i verden.
I bygda ved Tysfjorden kan man på få minutter forflytte seg fra Peru til Etiopia, og fra Etiopia til Korea. Der bor Smelrors 90 år gamle bestemor.
– Vi kaller henne bare «mor i Korea», sier hun, og forklarer at da disse boligfeltene ble utbygd, fikk de navn etter store begivenheter ute i verden.
– Så din bestemors hus ligger i et strøk som ble bygd på begynnelsen av 50-tallet da krigen raste på Korea-halvøya?
– Det stemmer, sier hun, og forteller at «mor i Korea» fikk fire døtre.
Tre av dem bor fremdeles i Kjøpsvik, men én, Frid Eva, reiste ut i den store verden bare 18 år gammel. På Skogn Folkehøgskole i Trøndelag møtte hun en norsk-kanadier, flyttet så til British Columbia i Canada, og de fikk fire barn.
– I dag er de skilt, men min tante har ny samboer som er kjempetrivelig, sier Smelror, som bare var ni måneder gammel da hun besøkte tanten i Canada for aller første gang.
– Det har alltid vært stas å ha familie i Canada. Som barn fikk vi gaver derfra som skilte seg ut fra det de andre ungene i bygda fikk. Og vi fikk oppleve Halloween lenge før det ble vanlig å feire her.
Les også: Hilde-Yvonne Smelror: – Jeg lurte på om jeg hadde gjort noe galt
Mistet ringen
Smelror beskriver sin barndom og oppvekst som trygg og fin. Hun viste tidlig stort talent for friidrett, og som 13-åring var hun best i Norge i øvelsen tresteg.
Da hun ble konfirmert året etter, var hele familien samlet i Kjøpsvik. Gaven fra tanten i Canada var denne ringen, tilvirket i Davis Bay, like sør for Sechelt.
– Jeg er ikke spesielt opptatt av smykker, men akkurat denne ringen falt jeg for, sier Smelror, og forklarer at designet representerer to kolibrier som omslutter hverandre.
– Men dette er ikke den opprinnelige ringen, sier hun.
– Den hadde vært med meg i mange, mange år. Men så en kveld – jeg bodde i Trondheim, og skulle på kveldsvakt i NRK – det var mørkt og det regnet, og så plutselig bare skled ringen av fingeren min og forsvant. Jeg ble veldig lei meg, og gikk tilbake til stedet hvor jeg mistet den dagen etter, men…
Hun rister på hodet.
– Den var borte vekk.
Innfødte amerikanere
Nå hadde det seg slik at Smelror skulle besøke sin tante i Canada senere det året, og slik fikk hun også erstattet ringen.
Sechelt er en by med ca. 10 000 innbyggere og ligger på den såkalte solskinnskysten, 60 km nordvest for Vancouver.
Området er også kjent som The Shíshálh Nation, oppkalt etter urbefolkningen som holdt til her lenge før europeerne kom.
I Davis Bay ligger galleriet Coast Raven. Det var her både den opprinnelige og den nye ringen ble laget.
Før møtet med Hjemmet har Smelror i samråd med sin tante og hennes samboer vært i kontakt med innehaverne for å innhente litt mer informasjon. Initialene på innsiden av ringen, dlM, står for Richard de la Mare, og i en e-post skriver han at alt som selges på galleriet er håndlaget av ham selv og kunstnerkollegaen Artie George.
De slo seg sammen det året Hilde-Yvonne ble født, og har altså jobbet sammen i 42 år. Artie, som er medlem av The Shíshálh Nation, driver i hovedsak med treskjæring, mens Richard er sølvsmed. Selv er han halvt iroquois og halvt mi’kmaq, to grupper innfødte amerikanere som tradisjonelt har tilhold lenger øst på det nordamerikanske kontinentet.
«Det er jeg som har laget kolibriringen,» skriver han. «I vår kultur er kolibrien gledens budbringer, og den representerer intelligens, skjønnhet, hengivenhet og kjærlighet.»
Det sies også at det å få øye på en kolibri betyr slutten på en krevende tid med store utfordringer.
Smelror har selv støtt på kolibrier under sine besøk på den kanadiske vestkysten, og synes de er fantastisk fine – men understreker at hun ikke er veldig overtroisk.
– Nei. Jeg tror at livet blir som det blir. Ut fra de valgene vi tar.
Droppet idretten
Det første vanskelige valget måtte Hilde-Yvonne ta et år etter at kolibriringen ble hennes. Siden det ikke fantes videregående skole i Kjøpsvik måtte hun flytte, noe som i seg selv var tøft for en 15-åring.
– Det var veldig tungt, og er noe jeg kan føle på den dag i dag, sier Smelror, som endte opp på Hamarøy.
– Men jeg kunne også ha flyttet til Bodø. Der hadde jeg hatt muligheten til å fortsette med friidrett, men det var jo enda lenger unna. Jeg kjente ingen der, mens flere av klassekameratene fra Kjøpsvik skulle dra til Hamarøy. Så da ble det sånn.
Valget førte til at Smelror måtte legge den lovende friidrettskarrieren på hylla.
– Jeg har jo iblant tenkt; hva hadde skjedd hvis jeg hadde flyttet til Bodø og fortsatt med friidrett? Livet mitt ville sikkert ha vært helt annerledes.
For Smelror ble det studier i Alta etter videregående, en jobb i lokalavisa Nord-Salten, så TV-journalistikk ved Høgskolen i Volda, etterfulgt av praksis og sommerjobb i TV2-nyhetene, tilbake til Volda for et år med fordypning i dokumentarfilm, praksis i NRK Troms og fast radiojobb i Trondheim. Så bar det til Oslo.
Ti år som kanalvert
I september kan Smelror feire tiårsjubileum som kanalvert, og hun elsker jobben, som er mye mer variert enn det TV-titteren kan få inntrykk av.
Smelror forteller at hun gjerne bruker to hele dager på å forberede en kveldsvakt. Hun ser alle programmene på forhånd, lager promoer og skriver manus, som må være justerbare, siden man aldri vet hva som kan skje på direkten.
– I bunn og grunn har jeg nok også et eksponeringsbehov som jeg får dekket gjennom denne jobben, selv om jeg ikke liker å bli tatt bilder av, sier hun, og ler av selvmotsigelsen.
Hun har som sagt aldri vært redd for å være seg selv, og forteller at panneluggen er noe som har fulgt henne praktisk talt hele livet.
– Jeg hadde også sånn pannelugg da jeg var liten. I ungdomsårene ble den litt skeivere, men så hentet jeg den vel tilbake mot slutten av studietiden, sier Smelror, som i starten av karrieren som kanalvert opplevde å bli sammenlignet med Mr. Spock, en utenomjordisk figur fra Star Trek-universet.
– Ja, det hadde nok også litt å gjøre med en genser jeg hadde på meg, sier hun og legger til at det å bruke klær som er litt spesielle er en morsom del av jobben.
Under pandemien ble det oppfordret til ikke å bruke ringer, og siden har ikke kolibriringen fått være med på jobb.
– På sending bruker jeg nå bare en enkel, glatt sølvring som jeg selv har kjøpt.
– Blir det også plass til en enkel, glatt gullring snart?
– Det vet man jo aldri, sier hun og smiler.
Les også: (+) Kjæresten min hadde fridd. Da gjorde venninnen min det utenkelige
Tre år gammel sønn
I 2017 traff Smelror sin samboer, men hun sier at hun aldri har hatt noen drøm om å se seg selv gå oppover kirkegulvet for å bli gift.
– Men så tenker man kanskje litt annerledes når man får barn sammen. Kanskje er det mer praktisk å være gift. Men – det foreligger ingen konkrete planer nå, sier hun.
For tre år siden ble paret foreldre til en liten gutt, noe som kom som en overraskelse på mange, både foran TV-skjermene og innad i NRK.
– Det var jo under pandemien, så jeg hadde hjemmekontor og tok drosje opp og ned til vaktene i NRK, og traff ikke så mange folk på jobb. Og i TV-ruta er det jo lett å skjule magen, som heller ikke ble så stor før helt mot slutten av graviditeten.
– Det var ikke noen plan om å holde det hemmelig, men samtidig ble det litt fint for min samboer og meg. Det ble liksom vår hemmelighet.
– På hvilken måte har det å bli mor forandret livet ditt?
– Å få barn innebærer jo en total forandring. Jeg var nesten førti og hadde levd et ganske egoistisk liv og stort sett gjort som jeg ville. Nå er det plutselig en ny liten mann som styrer det meste.
Hun tenker seg om.
– Og så blir jeg veldig lett rørt nå. Det ble jeg sjelden før.
Les også: Sturla Dyregrov: – Den største oppturen var da jeg møtte kona mi
En lykkebringer
Smelror har tatt med sønnen hjem til foreldrene i Kjøpsvik flere ganger, og der har de også møtt tanten som har vært hjemme på besøk. Og hun tester stadig treåringens toleranse for lengre turer.
– I fjor ble det en tre timers flytur til Spania som gikk veldig fint, og i februar fløy vi til Gran Canaria. Det var også helt uproblematisk.
– Så da er det snart duket for en tur til Sechelt, og et besøk på galleriet i Davis Bay? Hva med en lykkebringende kolibriamulett til lillegutten?
– He-he. Vi får se. Jeg er jo nordlending, og vi kan jo tro på ting og tang. Kanskje har denne ringen også vært en lykkebringer, men man vet jo aldri hvor livet tar en. Hadde jeg ikke fått jobben som kanalvert, hadde jeg ikke møtt mannen min, og hadde jeg ikke møtt ham, hadde jeg ikke fått sønnen min.
Hun tenker seg om et par sekunder.
– Jeg er veldig glad for at jeg er her jeg er i dag.
