Da Isabel Skolmen møtte Hege Schøyen første gang, ble Hege stum: – Hun må jo ha fått sjokk

Dette portrettintervjuet ble første gang publisert i februar 2023.

Det vrimler av mennesker på bakeriet på Ullevål i Oslo. Folk venter utålmodig på enkle og doble latter. Noen løper ut i ruskeværet igjen, andre kaprer et bord i det trange lokalet. Mange er opptatt med telefonene sine, andre av kolleger eller en venn de har avtalt å møte.

Midt i folkemengden, tilsynelatende uberørt av alt som foregår rundt, sitter Isabel Ødegård Skolmen (46). Hun utstråler en egen ro – og bekrefter at roen kommer fra innsiden.

– Jeg føler at jeg er på riktig vei. Jeg er på et godt sted i livet og har aldri noensinne hatt det bedre mentalt enn jeg har det nå. Livet er fylt med mennesker som vil meg vel, og jeg jobber med det jeg liker best, blant annet det nye klesmerket som datteren min og jeg har startet sammen, sier hun.

Isabel forteller at hun har vært gjennom mange ulike faser i livet, og at hun nå har landet der hun vil være.

– Jeg har blitt eldre og sikrere på meg selv. Nå jobber jeg mye med humor, som jeg alltid har drømt om, men ikke turt før nå. Hele livet har jeg likt å få folk til å le.

Ektemannen Christian Skolmen

Isabel flirer. Hun ser for seg en typisk situasjon fra barndommen, der hun plasserte vennene i sengen på rommet sitt og brukte gulvet som scene.

– Jeg tror nærmest jeg tvang dem til å se på når jeg parodierte Hege Schøyen og skyggebokset som Stælken Gundersen, sier hun og ler.

Lite ante Isabel den gangen at hun en dag skulle gifte seg med skuespiller Christian Skolmen, som er fetteren til humorikonet og det store forbildet Hege Schøyen.

– Da jeg traff Hege første gang, sa jeg til henne at jeg var blodfan og dro på med Stælken Gundersen. Jeg skyggebokset, satte opp den bokseleppa og ble nok litt vel ivrig. Hege må jo ha fått sjokk et øyeblikk. Hun ble i alle fall stum før hun så på Christian og sa tørt: «Oj ... Så dette er den nye dama di?» Jeg vet ikke hva hun tenkte. Men jeg ble i alle fall veldig redd hun skulle tro at det var en jævla stalker som var på vei inn i familien.

Isabel legger hendene over ansiktet og ler høyt.

– Jeg tror jeg mistet «how to behave when you are starstruck». Christian ble stille før han sa: «Så du bød på den, du ...» Deretter lo han godt. Vi har ledd masse av den episoden senere også.

Les også: (+) Haddy Njie: – Trond slo på lyset i livet mitt

Møttes i 2007

Det viktigste livet har lært Isabel om kjærlighet, er at man må respektere hverandre 100 prosent.

– Christian og jeg er natt og dag som typer, men vi har et fantastisk forhold. Vi respekterer og aksepterer hverandre. Jeg er enda mer sosial enn Christian, men jeg tvinger ham ikke med meg ut på ting om han heller vil sitte hjemme og retusjere bilder eller noe. Vi har funnet en fin balanse, sier Isabel.

Hun møtte Christian i 2007, og det var kjærlighet ved første blikk.

– Jeg falt for utstrålingen, blikket, humoren, sjarmen ... Han er det mest sjarmerende mennesket jeg noensinne har møtt. Vi har det veldig gøy og ler mye sammen. Det er et godt tips. Å le sammen. Hvis man er i et forhold der man får til det, da. Christian er verdens snilleste. Vi er snille med hverandre. Men noen ganger tenker jeg: «Fortjener jeg ham virkelig?» Jeg er heldig, sier hun og smiler bredt.

Under den første julelunsjen sammen med familien Skolmen, hjemme hos tante Eli, moren til Hege Schøyen, måtte Isabel klype seg i armen. Der stod hele familien rundt et flygel og sang flerstemte julesanger!

– Det var overveldende å gå fra å være enebarn til å komme inn i familien Skolmen, der det var fullt hus og stormende jubel.

Ble mor som 23-åring

Isabel forteller at hun som enebarn alltid har ønsket seg en stor familie. Hun bare 23 år da hun ble mamma til Bianca. Faren er argentinsk, og etter at forholdet deres tok slutt da Bianca var tre, har han pendlet mellom Spania og Oslo for å være sammen med datteren.

– Jeg er heldig som har en eks som satte det uskyldige barnet vårt foran seg selv og lot henne slippe å pendle 50-50 mellom Norge og Spania. I stedet kom han til oss. Nå er han gift med verdens skjønneste dame. De har fått en datter, Mia, og de bor hos oss når de er i Norge.

– Den nye kjolen fra klesmerket vårt, OSS, heter faktisk Mia etter henne. Hun vet det ikke ennå, men vi gleder oss til å pakke inn kjolen og gi den til henne. Sønnene mine synes det er gøy med Mia som snakker spansk og vil også gjerne ha henne som søster, sier Isabel og smiler igjen.

– Det var jækla kjedelig å ikke ha søsken, så jeg er glad jeg fikk den lykkelige storfamilien jeg drømte om. Jeg er takknemlig for den gode relasjonen jeg har til Biancas pappa.

Isabel sier ofte til datteren at hun skulle ønske at hun hadde den roen hun selv kjenner på nå.

– Selv fant jeg roen sent. Jeg har vært usikker på meg selv og har kavet mye. Ofte kunne jeg henge meg opp i setninger jeg hadde sagt. Hadde jeg formulert meg feil? Sagt noe dumt? Jeg leste folks ansiktsuttrykk for å finne ut hva de mente om meg, sier Isabel.

Les også: (+) Hvor mye kan bonusforeldre kreve å delta i barnas liv?

Instagram-karakteren Bodil

Usikkerheten har hun ikke så mye av lenger. Isabel vet at hun er et oppriktig snilt menneske. Hun gjør ikke noe galt, og om hun oppfører seg på en måte folk ikke liker, tar hun ikke det personlig lenger.

– Det tok tid før jeg skjønte at alle har sitt de strever med. Jeg skulle ønske at jeg forstod alt dette litt tidligere, sier hun mens hun smører meierismør og jordbærsyltetøy på et rundstykke.

– Når begynte du å kjenne på roen inni deg?

– Nå er jeg 46 – og roen begynte vel å komme i går ... Neida, den roen jeg kjenner nå kom parallelt med koronaepidemien. Det høres litt rart ut, at jeg følte på en ro da man hadde grunn til å være hysterisk. Men jeg opplevde at livet ble satt i perspektiv og at jeg ble tvunget til å roe ned og lytte innover.

Under pandemien lanserte Isabel Instagram-karakteren Bodil – «venninna» som dater menn hun ikke burde og stadig tabber seg ut på ulike måter. Over 100 000 følger samtalene mellom de to, som handler om alt fra klining og kjekke naboer til Bodils håpløse voksne sønn som fortsatt bor hjemme.

– Jeg hadde aldri turt å introdusere Bodil om det ikke var lockdown. Da kunne ingen komme og vise meg pekefingeren eller gi meg kjipe tilbakemeldinger – som jeg ellers ville vært redd for.

Karakteren er basert både på Isabel selv, moren hennes, venninnene og ikke minst bygdedyret fra Nord-Norge, som forteller deg at du ikke skal tro at du er noe.

– Alle har en Bodil i livet sitt, og mange kjenner seg igjen i henne. Jeg tar tak i hverdagshendelser og ler mye når jeg leker med karakteren. Jesu fader førr ei dame!

Isabel legger til at Bodil har blitt en kanal for å nå ut både med humor, frustrasjon og brutalt ærlige råd. Vi ser bare Isabel i ruta, men mange har uttrykt at de har lyst til å se også Bodil. Isabel er usikker på om hun skal synes.

– Jeg håper jo at universet blir større, men det kan hende at jeg ødelegger henne om Bodil kommer ut i dagens lys, sier hun tankefullt.

Isabel innrømmer at hun med årene har blitt mer selektiv når det gjelder hvem hun vil omgås.

– Som jeg sier til Bodil – og til datteren min: «Heng med de som vil deg vel. De glade og positive folka. Oppsøk de menneskene som du føler deg trygg sammen med, også når du sier noe klønete.» Du er jo ikke usikker på de du er trygg på, ikke sant? Selv har jeg kavet mye for å skli inn blant folk jeg egentlig ikke følte meg vel sammen med. Mennesker som utstråler noe som gjorde meg litt redd.

Oppvokst i Narvik

I dag vet Isabel at hun ikke skal henge med alle. Hun har også innfunnet seg med at ikke alle kan like henne.

– Det er mye bedre å innse det enn å presse seg inn. Det å omgås riktige folk, oppsøke god energi og unngå de som får deg til å føle deg dårlig, er avgjørende. Men som barn skjønner man jo ikke dette. Da er det lett å ta feil rute videre.

Isabels blikk er festet på noen forbipasserende på fortauet utenfor. Under store deler av oppveksten i Narvik ble hun mobbet. Både på barne- og ungdomsskolen fikk hun mange kommentarer for utseendet. Hun ble kalt stygg og mobbet for de lange, tynne beina og mellomrommet mellom tennene.

– Jeg ble kalt for «Heksa Lakris». Det var etter ei heks på barne-tv som hadde lange bein og fløy på sopelime. De var jo kreative da, og nå kan jeg le av det, men den gangen gjorde det veldig vondt.

For første gang i samtalen blir Isabel stille. Hun tar en slurk av latten laget på havremelk og forteller at hun var en sosial type den gangen også. Hun gledet seg egentlig til å gå på skolen, men enkelte var kjipe og ødela mye for henne.

– Det har satt sine spor og gjort at jeg har et ekstremt behov for å hjelpe andre som ikke har det bra. Ser jeg noen på gata som er skadet eller er lei seg, er det som om jeg kan kjenne smerten deres. Da må jeg gjøre noe, sier Isabel og fortsetter:

– Mobbingen har ført til at jeg har utviklet noen superkrefter i voksen alder. Jeg blir uredd og kan fort glemme at jeg bare er ei sped dame på 46.

Les også: (+) «Hvorfor er ikke jeg bedt på fest? Sandra er moren til mine fremtidige barn», tekstet Lasse Joachim. Resten er historie ...

Pippi Langstrømpe

En kveld Isabel og Christian gikk forbi et utested og så at vakten slengte en overstadig beruset person i bakken, kjentes det som om hun fikk et knyttneveslag i magen.

Det var skikkelig show off, ifølge Isabel, som ropte til vakten: «Det var jævlig synd du ikke kom deg inn på Politihøgskolen, men hvor mye har du egentlig behov for å hevde deg? Mannen ligger nede. Vil du være en helt, bestiller du en taxi og følger ham hjem!»

– Vi hadde ikke hatt en sjanse om dørvakten, som var stor som et monster, hadde angrepet oss. Men vet du? Han ble ganske paff. Jeg tror jeg traff noe i ham med det jeg sa, sier Isabel.

En annen gang, da hun og Christian var på kafé, spottet hun to barn som sloss. Den ene gutten var en del større enn den andre – og Christian skjønte hva som foregikk i konas hode.

– Han ba meg la det ligge før jeg fikk sagt noe. Jeg svarte: «Nei, det kan jeg faktisk ikke». Så gikk jeg inn i situasjonen. Jeg spurte den største gutten, som så ut som om han skulle slå den minste i hjel, om hvorfor han gjorde ham så vondt. «Hvem vil du bli når du vokser opp? Det er bare kriminelle som holder på sånn», la jeg til. Etter hvert kom det en dame ut fra butikken. Hun ble stående og følge med. Etter en liten stund skjønte jeg at det var moren – og at guttene var brødre. Men det hadde gått hardt for seg, og moren takket meg varmt for at jeg sa tydelig ifra, forteller Isabel.

– Jeg har blitt en Pippi Langstrømpe-wannabe. Jeg heier på de som blir mobbet. Det jeg ikke visste som liten, er at de som mobber som regel har det vondt selv. Det ville hjulpet meg mye om jeg hadde visst dette i barndommen.

Toneheim folkehøgskole

Isabel har aldri tatt noe oppgjør med de som mobbet henne, men hun sier at de selv vet godt hvem de er. Hun skulle så inderlig gjerne sagt til alle barn som sliter at det kommer til å gå bra med dem.

– Det er vanskelig å ta innover seg hvor mange barn som har det vondt fordi de ikke blir inkludert. Jeg håper at de tør å snakke med en voksen. Hvis ikke kan de bare komme til meg, sier Isabel og smiler varmt.

Da hun begynte på videregående, begynte livet å endre seg. Det var først da hun turte å skille seg ut og gå sin egen vei.

– Jeg bestemte meg for at jeg ville bli dekoratør. Stilen min var frika, jeg hørte på jazz, malte og gikk rundt som en vandrende kunstner i Narvik. I tillegg begynte jeg å synge – og de gangene jeg opplevde at noen var stygge mot meg, gikk jeg hjem og laget en ny låt. Jeg så meg selv i speilet og tenkte at en dag kan de angre, sier Isabel.

Etter å ha sunget på et event i lokalmiljøet, ville Narvik kommune sponse Isabel med et jazzkurs ved Toneheim folkehøgskole utenfor Hamar. Det ble et vendepunkt.

– Der møtte jeg blant andre musikerne og komponistene Nils Petter Molvær, Sissel Endresen og Bugge Wesseltoft. Jeg var 16 år, og det var en fantastisk opplevelse å kjenne trygghet i et sånt miljø. Det å møte folk som inspirerte hverandre og stod sammen, var godt for meg. Jeg tror det er sunt for alle ungdommer å oppleve noe sånt.

– Jeg tok ikke et helt folkehøgskoleår, men fikk med meg en god bit av det, og jeg vil absolutt anbefale alle unge å gå på folkehøgskole, sier Isabel og legger til at hun og Nils Petter Molvær er gode venner den dag i dag.

Les også: (+) Sara og datteren hennes fikk bo hos oss. Mannen min sa at det var noe han måtte fortelle meg

Foster- og avlastningshjem

Isabel vokste opp sammen med moren sin, som er barnevernspedagog og et fyrverkeri av en dame, ifølge datteren. De to bodde i generasjonsbolig sammen med Isabels besteforeldre, i et hus på 600 kvadratmeter – et av de få som stod igjen i Narvik etter andre verdenskrig.

– Vi hadde mange barn i foster- og avlastningshjem. I tillegg var mormor dagmamma, så jeg hadde mange barn rundt meg. Jeg ble glad i dem. Jeg forstod tidlig at det er mange barn som ikke har det bra. Alle kommer ikke fra et varmt sted, sier Isabel.

Den siste tiden har familien hennes, sammen med en annen familie, tatt seg av en mamma med fem barn fra Ukraina.

– Faren er ved frontlinjen i krigen, og moren flyktet og lå i telt med de fem barna i Polen. Nå har familien fått sitt eget sted å bo i Oslo og har blitt en del av vennekretsen vår. Familien har opplevd mye traumatisk, men midt oppi alt er det utrolig å se hvilken kraft vi mennesker har i oss når det er nødvendig, sier hun.

– Det at moren klarer å være så positiv etter alt de har vært gjennom, og fortsatt står i, får meg til å tenke på noe min egen mor alltid har sagt: «Tro kan flytte fjell». Det er faen meg sant.

– Vi hadde ikke vært gift lenge da jeg skjønte at det ikke var riktig

Sandra Lyng om den store forvandlingen: – Jeg tenkte: «Hæ? Er det mulig?»

Da Ingrid så Jakob, sa det «pang»: – Problemet var bare at jeg var opptatt