Ingrid Gjessing Linhave
– Jeg gikk på en smell
Ingrid Gjessing Linhave (46) vet at å bli mistenkt for å være hypokonder er ille. Men hun vet også at det ligger en enorm tilfredsstillelse i å bli trodd – og få en diagnose.
– Jeg gikk rett og slett på en liten smell.
Ingrid Gjessing Linhave, kjent for sitt uslitelige gode humør og sin smittende latter, er til en forandring dønn alvorlig.
– Etter første sesong av «Demenskoret» var jeg helt utslitt. Klarte ikke mer. Jeg måtte bare ta en pause fra alt.
Det er torsdag ettermiddag, og Linhave har nettopp vist vei inn til et møterom i NRK, institusjonen som har vært hennes andre hjem i over 20 år.
Her har hun gått gradene fra kaffekoker og produksjonsassistent til profilert programleder i både radio og TV. Men uansett hvor i systemet hun har vært, har hun elsket å jobbe her, nettopp fordi det lages programmer som «Demenskoret».
«Demenskoret»
Suksessoppskriften er den samme i år som i fjor – men altså, med et viktig unntak: Linhave glimrer med sitt fravær.
– Det var ingen som hadde drømt om hvor bredt dette skulle treffe. Ingen som forsto hvor stort behov mange hadde for en TV-serie som tok opp demens, sier hun.
Det de heller ikke forutså, var hvilke konsekvenser det skulle få – også for de involverte. Som Linhave. I en periode drev hun nærmest en døgnåpen hjelpetelefon, som hun sier føltes meningsfylt.
Men da hun skjønte at hun ikke hadde fysisk kapasitet til å svare alle som tok kontakt, på en skikkelig måte, måtte hun legge på. Og da slo den dårlige samvittigheten inn.
– Det var forferdelig. Mange pårørende føler seg helt maktesløse – bare det å finne riktig telefonnummer å henvende seg til i kommunen sin, kan være en dags jobb. Nei, det var kjempevanskelig å si til NRK at jeg ikke hadde mulighet til å være med videre.
I likhet med medprogramleder og dirigent Kim Wigaard, hadde også Linhave personlig erfaring med å være pårørende for en demenssyk.
Faren hennes ble rammet av demens for noen år siden, og som de fleste har fått med seg: Dette er ikke en sykdom som blir bedre med tiden. Mens serien pågikk flyttet også hennes mor inn på sykehjem. Linhave ser ikke bort fra at alt dette også virket inn på hennes valg.
– Jeg tror ikke det er mulig å stå i den situasjonen som mange pårørende gjør, uten å bli ganske sliten. For meg var det nok også en sorg der som jeg ikke hadde åpnet opp helt for. Så …
Hun tenker seg om et øyeblikk.
– Det ga meg enormt mye, og jeg er stolt av å ha vært med på noe som åpenbart har vært så viktig for mange. Men jeg måtte trappe ned og ta vare på mine nærmeste.
Les også: Derfor takket hun nei til «Demenskoret»
Enten høyt oppe eller langt nede
Født sånn eller blitt sånn? Har noen av oss fått utdelt et godt og smittende humør i fødselsgave?
– Min far, som er lege og tok imot meg, mener i hvert fall at jeg er født sånn. At jeg ankom med et brøl og i årene som fulgte levde opp til det. Selv er jeg ikke så sikker.
– Men du liker å få folk til å smile?
– Å, ja. Veldig. Når jeg er på besøk hos mamma og pappa, har jeg alltid som mål å få dem til å le. Hvis jeg klarer det, føles det enormt godt. Nesten som å vinne i Lotto.
– Hva er det du gjør?
– Det varierer. Når jeg kommer inn til pappa, kan jeg for eksempel si: ‘God kveld! Er det her det er bestilt en sjukt vakker operasanger?’. Så tar jeg av meg jakken mens jeg synger noen toner fra «Tryllefløyten» og neier dypt etterpå. Og da ler han godt.
Og så gjør hun også akkurat det. Ler godt. Og lenge. Men like plutselig som utbruddet kom, er det over.
– Jeg var nylig med i «Kongen befaler», og da sa Atle Antonsen, som leder det, at jeg liksom bare har én følelse om gangen. At jeg enten er kjempeglad eller kjempesint.
– Har han rett?
– Jeg tror det. Jeg svinger lett fra ytterpunkt til ytterpunkt. Jeg er enten høyt oppe eller langt nede. Enten helt av eller på.
– Har du noen gang blitt testet for …
– Noen diagnoser?
Linhave himler med øynene.
– Jeg har trolig ADHD, men mest av alt har jeg bare fått beskjed om at jeg bare har en typisk «kunstnersjel» med mye følelser.
Les også: Dette er tegnene på ADHD hos voksne
Skjult skjeling
Å få bekreftet at man ikke er syk er en lettelse. Men å slite med ting, om det er psykisk eller fysisk, og føle at man ikke blir tatt på alvor, kan være utfordrende.
– Jeg er jo legebarn, og jeg har inntrykk av at de fleste leger er kjempestrenge når det gjelder egne barn. Jeg fikk fanken ikke én Paracet før jeg fylte 20. Og da husker jeg at jeg ble redd. ‘Mener pappa at jeg er jeg døende nå?’, tenkte jeg. Ha-ha! Vanligvis fikk jeg beskjed om å holde tåta og ta på meg raggsokker til ting gikk over.
– Var du mye syk som barn?
Linhave reiser seg nesten fra stolen.
– La meg si det sånn, hadde jeg vært en hund, er det garantert ingen som hadde villet avle på meg. Det er så mye som er feil.
Hun rister på hodet.
– Det som oppleves som veldig deilig, er når noe faktisk er feil og du får en diagnose. Du blir tatt på alvor – og enda viktigere: Det kan finnes en løsning på problemet. Etter at jeg fikk operert ryggen – fire skruer! – fikk jeg et helt nytt liv. Og se her …
Nå reiser hun seg helt, drar opp buksebenet og peker på et arr på kneet.
– Her hadde jeg en stor klump, en cyste på grunn av dårlig menisk. Og den måtte opereres. Og øynene mine …
– Jøss, det kommer mer?
– Ja, bare vent! Ha-ha! Jeg ble født med et øye som egentlig ville dit, sier hun og peker langt til venstre for venstre øye.
– Så hele livet har musklene jobbet på spreng for å få det til å se rett frem. Det kalles skjult skjeling, og jeg ble operert like før jul, så nå har jeg både fått samsyn – og er kvitt hodepinen.
Hun setter seg ned igjen. Lener seg litt frem.
– Vet du, jeg blir nesten litt høy av sånt. Og jeg vet at det høres litt vilt ut, men jeg er en veldig god pasient. Når leger sier sånn: ‘Fy søren, du har nok ikke hatt det lett! Du har nok hatt det veldig tøft!’, føler jeg glede. Ja, noe i nærheten av ekte og sann glede.
Les også: (+) Begge mine foreldre ble rammet. Hva bør jeg ha orden på dersom jeg skulle bli dement?
Fikk proff hjelp
Hvor flink er Linhave til å håndtere de mørke stundene når de melder seg?
– Veldig dårlig. Det er nok også noe jeg er født med. Jeg kan i hvert fall huske det mørket helt fra jeg var liten. Og jeg har fått proff hjelp til å håndtere det. Som har gitt blandede resultater.
Som da hun en sommer bestemte seg for å ta saken i egne hender. Satte seg ned med telefonkatalogen og ringte rundt til hun fikk time hos en psykolog.
– Jeg fortalte henne at hovedproblemet mitt nok var dårlig selvbilde. ‘Men, Ingvild, det skal du og jeg jobbe sammen om gjennom denne sommeren! Dette skal vi få til, Ingvild!’, sa hun. Så hele den sommeren var jeg «Ingvild som skulle jobbe med det dårlige selvbildet sitt», sier hun og smiler.
– Klarte du å se humoren i det den gang også?
– Ja, heldigvis. At jeg ikke engang klarte å rette på henne, sier jo ganske mye.
– Du er opptatt av åpenhet rundt psykiske problemer?
– Ja. Jeg synes ikke sånt skal være tabu.
Hun lener seg tilbake. Strekker de lange bena ut under bordet.
– Men, disse nedturene … Vanligvis snur det fort. Og det er jeg glad for. Veldig glad for.
Les også: Barnepsykolog: – Det er som om det har blitt en trend å ha det tøft som forelder
Guttegal og idrettstalent
Som ung jente drev hun med basketball. Og selskapsdans. Som hun elsket. Og så begynte hun med roing, som hun ikke elsket, men:
– Roing var en guttesport, sier hun og smiler lurt.
– Det var utrolig mange gutter som drev med det, og jeg tenkte at hvis jeg rodde fort nok, så ville de legge merke til meg. Og jeg var ganske god …
– Du var vel mer enn «ganske god». Du vant NM for juniorer fra 1991–94 og var til og med i junior-VM …
Linhave trekker på skuldrene og innrømmer – litt motvillig – at hun hadde et talent for roing.
– Men det tragiske er at jeg samtidig led av ekstrem vannskrekk. Som jo var … ganske slitsomt i lengden.
– La guttene merke til deg?
Linhave rynker på nesen.
– Men du var stadig opptatt av gutter?
Med et rykk retter hun seg opp i stolen.
– Om jeg var opptatt av gutter? Opptatt av gutter?
Hun rister på hodet.
– Ja, er du gal! Jeg var fullstendig guttegæren. Ha-ha! Det begynte forresten lenge før dette. Jeg husker første dag i barnehagen, da jeg så tøflene til en som het Richard og tenkte: ‘Åh! Han har hundetøfler! De var kule! Han vil jeg bli kjent med!’. Første skoledag var det en i klassen som het Daniel, og jeg husker at jeg tenkte: ‘Han der, oooh, han er søt!’.
Hun forteller om da hun fikk sitt første «nuss». Da fikk hun ettertrykkelig oppleve at det er kort vei fra grenseløs begeistring til bunnløs bekymring, som, ikke veldig overraskende, er typisk for henne.
– Jeg var elleve og husker at akkurat da var det mye om hiv og aids på nyhetene, så jeg tenkte: ‘Ja, ja. Det var det. Nå har jeg fått hiv, snart får jeg aids og så er det slutt. Men hvordan skal jeg få fortalt dette til mamma?’.
Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg har vært helt vrak, fullstendig ute å kjøre
Drømmer om å bli skuespiller
Det var egentlig skuespiller hun ville bli. Hun gikk først på teaterlinjen på Romerike Folkehøgskole, så på LIPA i Liverpool, skolen som Paul McCartney i sin tid var med på å starte.
Hun fikk tilbakemeldinger om at hun unektelig hadde talent, at hun burde satse på skuespilleryrket. Men 20 år gamle Ingrid syntes det var skummelt å bo i Liverpool, fant seg aldri ordentlig til rette og ville tilbake til Norge.
En venninne rådet henne til å begynne på distriktshøgskolen på Lillehammer, for der «går alle med lusekofte og er kjempetrivelige».
– Jeg begynte der, oppdaget at det fantes TV-utdanning, søkte jobb i NRK, og det var det.
Her sammen med Jakob i 1999. Foto: Privat
– Hender det at du angrer på at du la skuespillerambisjonene på hylla?
– Ja, det hender. Jeg snakker iblant med Solveig Kloppen om det, som også hadde skuespillerambisjoner, og som også havnet i TV-bransjen. Vi snakker om det i hvert fall to ganger i året, for hver gang å konkludere med at det ikke er noen grunn til å snakke mer om det.
– Klarer dere det?
– Nei. Det tror jeg aldri vi vil klare. Ha-ha. Den store drømmen er å spille «Av måneskinn gror det ingenting» på Nationaltheatret. Nitrist kvinneskjebne. Stor smerte. Publikum hylgråter, og jeg drar hjem etterpå med T-banen, ser på mine medpassasjerer, møter blikket deres og tenker: ‘Ja, det er jeg som sitter her. Og det var jeg som sto på scenen. Jeg ser det var tøft for dere også.’ Ha-ha!
Så sier hun alvorlig:
– Å, det hadde vært fantastisk. Det er den store drømmen. Fremdeles.
Les også: (+) Kari Simonsen og Liv Ullmann: – Vi er de eneste som er igjen
Pensjonistidyll
Det nærmer seg arbeidstidens slutt for Linhave. Snart skal hun gå hjem til ektemann og deres to døtre, slik hun har gjort hver dag den siste tiden.
Frem til sommeren jobber hun med programutvikling, altså å finne på nye programkonsepter til underholdningsavdelingen. Hun går på jobb om morgenen og hjem igjen om ettermiddagen, nesten som en vanlig arbeidstager. Akkurat det setter hun enormt høyt.
For selv om hun innrømmer at hun er glad i oppmerksomhet, og derfor trives med å være på TV, elsker hun også hverdager. Rutinene. Å komme hjem før mannen og høre lyden av nøkkelen i låsen, skrittene hans i gangen, hvordan han nynner mens han pakker ut varene og begynner på middagen.
Det er hverdagslyder og hjemmeliv som gir henne en god følelse i hele kroppen. Så selv om det ennå er lenge til, er det slik at hun gleder seg til den dagen hun kan stemple ut av jobben for godt?
– Jeg har nok et litt for idyllisk forhold til pensjonistlivet. En litt naiv tro på at da skal jeg gjøre enda mer av alt jeg gjør på fritiden nå. Jeg skal brodere, hekle og strikke – ja, døgne med strikketøy! Ha-ha.
– Hva strikker du?
– Forskjellige ting. Men jeg strikker alltid uten oppskrift. Akkurat nå er jeg på min tiende strikkejakke. Med puffermer og greier. Og så har jeg lært meg sånn flettemønster ved hjelp av YouTube, så det blir ganske bra opplegg, sier hun uten å gjøre noe forsøk på å skjule stoltheten.
– Er du opptatt av klær?
Hun tenker seg om.
– Jeg er veldig opptatt av å kjøpe klær på tilbud! Det er få ting som gjør meg så lykkelig som «halv pris av rød pris»-merkelapper. Da kan jeg kjøpe masse ting som er skikkelig stygge, men samtidig er vanvittig billige! Fader og, jeg må bare vise dere, sier hun og reiser seg igjen.
Så drar hun opp to bukser av en plastpose. Den ene er av svart, blank skai, den andre av glinsende sølvlamé.
– Disse kjøpte jeg på Gina Tricot for 39 kroner. Er de ikke heslige?
– Jo, men … når skal du gå med dem?
– Jeg? Nei, jeg skal ikke gå med dem. De er til kollega Kåre Magnus.
– Kåre Magnus Bergh? Som du har jobbet med flere ganger før?
– Ja – og som alltid er så stilig i tøyet. Derfor synes jeg det er så gøy å tvinge på ham schtøgge klær. Jeg får ham til å gå rundt på kontoret, inn på kjøkkenet, ut på toalettet og sånn, mens jeg holder på å le meg i hjel.
– Viktig å ha det gøy på jobb?
– Ja, det er veldig viktig å ha det gøy på jobb.
Så ler hun igjen. Høyt og lenge.
