Ingar Helge Gimle
Ingar Helge Gimles sterke avsløring: Fikk hjerteinfarkt
Et kraftig illebefinnende i sommer gjorde skuespiller Ingar Helge Gimle oppmerksom på hvor viktig det er å leve i nuet – og å ta vare på fortiden. En statuett av en tennisspiller i aksjon minner ham om faren, om barndom og oppvekst … og hans egen «tilkortkommenhet».
Ut av rekka med tre Amanda-priser, en Heddapris, en Komipris og en Kanonpris har skuespiller Ingar Helge Gimle (67) hentet frem en statuett av en mannlig tennisspiller som er i ferd med å serve.
En serve er slaget som starter en ballveksling på tennisbanen. Ballen kastes opp i luften og slås diagonalt over banen og ned i serverruten. Flere av verdens beste tennisspillere har gjort karriere på å serve hardt og presist.
– Jeg er veldig glad i denne statuetten. Den er både solid og bevegelig. Denne tennisspilleren har fulgt meg hele livet, og minner meg om alt som hadde med faren min å gjøre. Det var han som sto modell, sier Gimle.
Nå rydder han plass til statuetten på stuegulvet i det han kaller «rotet sitt». Det vil si hjemme i Gamle Madserud Allé på Oslos vestkant. Han unnskylder seg med at han har fått seg kjæreste, og at hun nylig har flyttet inn.
– Ikke det at hun roter, men plutselig er det jo dobbelt så trangt her, sier han, og smiler.
Statuetten, som er støpt i bronse, må veie noen kilo, men uttrykket er lekende lett.
– Se bare på hvordan skjorten er laget, se på bevegelsene. Jeg syns den er så stilig. Jeg fikk den av min far da jeg var førti, og stort sett er det bare positive minner knyttet til den.
Han tenker seg om et par sekunder.
– Men den får meg også til å tenke på min egen tilkortkommenhet.
– På hvilken måte?
– At jeg gjerne skulle ha blitt en bedre tennisspiller. Jeg skulle ha begynt å spille mye tidligere. Det hender at jeg tenker: ‘Å, hadde jeg bare fått en ny sjanse, hadde jeg bare fått lov til å være ung en gang til’.
Voldsomme smerter
Ungdomstiden vil han aldri få tilbake, men Ingar Helge Gimle, som fylte 67 tidligere i høst, har på sett og vis fått en ny sjanse. For da han inntok tennisbanen på forsommeren i år, kunne livet brått ha tatt slutt.
– Jeg følte meg uvel, og min motspiller foreslo å kjøre meg til Volvat. Da jeg satte meg inn i bilen, ble jeg plutselig mye dårligere, jeg ble kvalm, begynte å svette og fikk så voldsomme smerter i brystet at jeg måtte ut av bilen og legge meg ned på gata, sier Gimle.
Han snakker sindig om den dramatiske hendelsen, som naturlig nok har preget ham de siste månedene. Ambulanse ble tilkalt, og Gimle ble fraktet til sykehuset hvor han ble trillet rett inn på operasjonsbordet. Så husker han ikke mer.
– Blodårene som fører blod til hjertet var helt tette, og hadde ikke ambulansen kommet, vet jeg ikke hvordan det ville ha gått, sier han.
– Infarkt?
– Ja, det var virkelig skummelt det der. Du vet ikke hva det innebærer før du er oppe i det.
Hvis man føler en trykkende smerte midt i brystet, anbefaler Gimle – å ta det på største alvor. Spesielt hvis du er mann og i midten av 60-årene.
– Kvinner er flinkere, mens vi menn kan være litt teite og tenke at dette er noe som går over. Vi legger oss på sofaen, og så kan det være for sent. Jeg kjente bare at lungene mine ble litt såre, som om jeg hadde løpt etter trikken, men uten å bli andpusten. Men så kom det noen voldsomme greier. Det var som om en elefant satte seg på brystet mitt.
Egentlig skulle Gimle ha stått på scenen på Chat Noir i høst, i forestillingen Evig ung, men han har måttet ta en pause både fra jobben som skuespiller og fra aktiviteten på tennisbanen. Inntil videre er han sykmeldt og rekonvalesent.
Det gir ham også litt mer tid til å reflektere over livet så langt, og statuetten av faren bringer ham helt tilbake til begynnelsen.
Les også: (+) Anne Grosvold åpner opp: – Jeg var aldri bra nok for mamma
Livredd for klaskedoen
Helge Gimle junior var 24 år gammel da han sto modell for billedhuggeren Finn Eriksen i Maridalsveien 39 ved Alexander Kiellands plass. Året var 1944, og Norge var okkupert av tyskerne. Familien Gimle eide hele leiegården hvor de drev et stort bakeri på gateplan, og oppunder mønet på loftet var det innredet et par atelierer. Finn Eriksens gode venn, billedhuggeren Alfred Seland, holdt til der.
Ingars bestefar, Helge Gimle senior, var selv en habil billedhugger i tillegg til å være bakermester og konditor. Hans sønn, altså Ingars far, hadde også utdannet seg til konditor, og nå drev de bakeriet sammen. Begge var de opptatt av kunst, kultur og sport.
I 1952 giftet Gimle junior seg med Inger-Marie Lind, og de fikk to sønner. Dag, som har blitt billedkunstner, er rett og slett oppkalt etter den vakre dagen han kom til verden på i 1954. Ingar Helge, født i 1956, er oppkalt etter mor, far og farfar. De fem første årene av sitt liv tilbrakte han på Alexander Kiellands plass. Han har få, men sterke minner fra de årene.
– Jeg husker alle bakerne som jobbet der, kunstnerne på loftet som iblant satt barnevakt for oss, lukten av oljemaling, den skumle klaskedoen som jeg var livredd for å falle ned i, og katta som sloss med de digre rottene i bakgården. Det var ikke alltid katta som vant.
Men det er spesielt én scene som har festet seg hos Gimle: en stor militærøvelse som ble holdt på Alexander Kiellands plass da han var tre-fire år gammel.
– Jeg sto i vinduet og så mennesker ligge døde rundt omkring, det var mye blod, skyting, ambulanser og biler i brann, og det hele gjorde et mektig inntrykk.
– Det høres jo ut som en svært realistisk teateroppsetning. Var det i dette øyeblikket skuespillerfrøet ble sådd i deg?
– Det vet jeg ikke, for jeg kom veldig sent i gang med det der. Men broren min mener at de fleste barn er skuespillere, og så er det noen som fortsetter å leke i voksen alder. «Play», ikke sant, det engelske ordet for skuespill.
Les også: (+) På 30-årsdagen fikk Abid Raja et brev som avslørte rystende detaljer om sin egen oppvekst. Avsenderen var Grete
Den største helten
Gimle var godt over tyve da ideen om å bli skuespiller begynte å kverne i ham. Og han påstår at det var tilfeldigheter som førte ham dit; folk han møtte på byen, en jobb som bingovert, en jobb som stuer i SAS, flere menneskemøter, en teatergruppe, og plutselig sto han der på opptaksprøven til teaterskolen. Han forsøkte en gang, og en gang til, og den tredje gangen kom han inn.
Resten er historie: fire år ved Trøndelag Teater, syv år på Oslo Nye, to år på Torshovteatret, og så Nationaltheatret fra 1998 til 2009, før han valgte å bli frilanser.
Men hele tiden har han tenkt på tennis. Og hva som kunne ha blitt.
– Som liten beundret jeg faren min som spilte tennis, men jeg var bare syv år gammel da mine foreldre ble skilt. Han solgte bakeriet og fikk seg jobb som konditor på Amerikalinjens båter. Min mor, broren min og jeg flyttet til Torshov, og der var det fotball og ishockey som gjaldt.
Det skulle bli 70-tall før Gimle skjønte at det var tennisspiller han burde ha blitt. På en av veggene hjemme i Gamle Madserud Allé har han hengt opp bilder av noen av heltene sine; Mohammed Ali, Sean Connery, Fred Anton Maier, og den største av dem alle: Björn Borg.
– På 70-tallet var det jo oppslag om ham i alle aviser. Vi var jevngamle, han hadde det samme lange håret som meg, og jeg ble helt hekta. Han fremsto jo som en rockestjerne.
På ferie i Spania i 1973 ble Gimle invitert hjem til noen velstående spanjoler hvor det skulle spilles tennis. Der gikk det opp for ham at han hadde forsømt noe i sitt til da 17 år lange liv.
– Jeg følte meg fysisk uvel da det gikk opp for meg at jeg ikke kunne spille tennis. Jeg hadde jo alltid drømt om det.
Tennisspiller i 50 år
Tilbake i Oslo, dro han rett til en sportsforretning på Frogner som ble drevet av den norske tennislegenden Johan Haanes, og kjøpte seg en racket.
– Siden har jeg hatt dilla, sier Gimle, og legger til at han neste år har vært medlem av Oslo Tennisklubb i 50 år, selv om det har vært en del til og fra. Klubben ligger rett over gaten fra der han bor i dag.
– Skal vi ta en tur bort dit?
– Gjerne, sier Gimle
– Så tennis kunne faktisk ha blitt din karrierevei?
– Nei, svarer han kontant.
– Skal du bli ordentlig god, må du begynne når du er et sted mellom fire og ni. Hvis ikke ligger du dårlig an. Du må på en måte få inn mange tusen sånne riktige slag før du kan skjønne hva det går ut på rent teknisk, og når man er barn lærer man så mye fortere.
Gimle har skiftet og funnet frem en racket og en boks med tennisballer. Nå entrer vi Oslo Tennisklubb hvor barn i seks-syvårsalderen trener denne formiddagen. Gimle har rett. Dette er en sport hvor man tidlig må krøkes. Her var det altså, for få måneder siden, at blodtilførselen til Ingars hjerte plutselig stoppet opp.
– Jeg er så lykkelig over at vi rakk frem til sykehuset i tide, sier han
– Livet kan være ganske skjørt. På sekunder kan man altså, fra å være i fin form og på vei ut på tennisbanen, plutselig være på vei inn i dødsriket.
Les også: (+) Karoline Krüger: – Å være syk var skremmende og tungt
Vil trappe ned
Billedhuggeren Finn Eriksen, som lagde statuetten av tennisspilleren, jobbet med en bronsestatue av den legendariske kokka «Svarta Bjørn» i hjembyen Narvik da han plutselig døde, bare 61 år gammel.
Hans gode venn, billedhuggeren Alfred Seland, døde også plutselig, i sitt atelier i bygården hvor lille Ingar tilbrakte de første leveårene sine. Han husker at noen kom løpende inn i bakeriet og fortalte at Seland hadde falt om. Han hadde så vidt fylt 57.
Men faren, konditormesteren og atleten, Helge Gimle jr., han som sto modell, holdt koken til han ble 96.
– Nå som du har rundet pensjonsalder, hvordan ser du for deg årene fremover?
– Jeg vil fortsette å jobbe, men kommer nok til å trappe ned, sier Gimle, som på nyåret legger ut på Norgesturné med forestillingen Et glass til.
– Og jeg satser på å komme sterkt tilbake på tennisbanen. Datteren min spiller også
tennis, så jeg gleder meg til å spille mer med henne. Det er hun som kommer til å overta statuetten.
Gimle stiller seg opp med bena litt fra hverandre, hever venstre hånd med den gule tennisballen opp mot himmelen, i høyre hånd svinger han racketen bakover, bøyer knærne, og i dette øyeblikket er han i eksakt samme positur som faren var da han sto modell for nesten 80 år siden.
Så gjør han en serve til ære for Hjemmets fotograf. Men hverken hardt eller presist, for han fingerer det hele, dette er bare lek.
Det var tross alt skuespiller han ble.
