Ida creed på nrk-nyhetene i jula
Idas ektemann måtte opereres for en kul i ryggen. Etterpå ringte han for å fortelle den voldsomme konsekvensen av inngrepet
Julen 2011 flyttet NRK-journalisten Ida Creed motvillig til et nedlagt småbruk i Heggedal.
Denne julen møter du Ida Creed (50) på TV-skjermen i Dagsrevyen både julaften og første og andre juledag.
Familien venter med å spise middagen til hun kommer hjem.
Hun og ektemannen John Creed (51) bor på et idyllisk småbruk i Heggedal i Asker.
Men for fire år siden opplevde de noe som endret hverdagen fullstendig.
For fire år siden ble det oppdaget en kul i ryggmargen til John, helt opp mot nakken.
– ‘Bare det ikke er kreft’, var min første tanke, forteller Ida.
Han måtte gjennom en operasjon for å få et sikkert svar.
– John lovet å ringe straks han våknet av narkosen. Men tiden gikk uten at jeg hørte fra ham. Da han endelig ringte, kjente jeg ikke igjen stemmen hans. Han klarte knapt å puste.
Det var ikke kreft. Kirurgene hadde likevel fjernet kulen. Inngrepet fikk en grusom konsekvens.
– John våknet lam fra brystkassen og ned.
Mest lyst til å rømme
Ida trekker pusten dypt.
– I tiden som fulgte hadde jeg mest lyst til å løpe vekk. Gården krevde mye mer arbeid enn vi mestret uten John. Akkurat det lot seg løse ved å leie inn hjelp, men som pårørende å få et svar på hva som egentlig hadde skjedd var en enda større utfordring sier Ida.
– I starten var det vanskelig å være positiv, selv om det selvsagt var mest synd på ham. John var seg selv lik. Han gjorde som alltid sitt beste for å trøste oss.
Han kom på Sunnaas og trente innbitt for igjen å bli selvhjulpen.
– John liker slett ikke at folk synes synd på ham.
Mot alle odds kom han seg på bena igjen, om enn noe ustøtt. Stokken kan være god å ha.
Nå kokkelerer han igjen på kjøkkenet, brygger øl og holder småbruket godt ved like.
– Jeg fokuserer på det som er mulig, sier han – optimistisk av vesen.
– Det er ikke lenger muligå løpe eller gå på ski, foreksempel, men jeg jobber og nyter livet.
Han har også hendene fulle på småbruket, og realiserer stadig nye ideer.
– Se her, viser han fornøyd frem en pent flettet kurv av pinjer.
Han har vært på flettekurs på kongsgården.
– Det var ingen andre menn der enn meg, humrer han.
Nå er planen å dyrke frem en liten pinjeskog.
– Først nå våger jeg å si at det går bra med oss, sier Ida– glad for å oppleve at John er seg selv lik igjen.
– At John ble lam, viste meg det jeg som journalist ofte har formidlet om andre– at du og jeg er mye sterkere enn vi tror. Kjærligheten vår besto også denne prøven.
Nettopp fylt 50
10. desember rundet den dyktige journalisten 50 år.
Hun begynte som nyhetsjournalist i NRK Buskerud for 25 år siden, og har arbeidet med nyheter siden. De første 24 årene i radio, men for litt over et år siden meldte hun overgang til TV.
Vi kjenner henne som en dreven NRK-journalist, en vakker dame i TV-ruten med stødig blikk og stemme. Uansett hvilken uro hun formidler som nyhetsanker i Dagsrevyen, blir det presentert med en sympatisk dose empati.
Nettopp den varmen hos henne kjenner vi på denne førjulsdagen, fordi vi blir ønsket velkommen med en raus klem.
Vi besøker Ida hjemme på småbruket i Heggedal i Asker.
– Skjønner dere hvorfor det var kjærlighet ved første blikk fra min side? sier John.
Det hvitmalte våningshuset på småbruket har vinduer som strekker seg fra gulv til tak og som lyser innbydende. I hvert av dem skinner hvite adventstjerner, og litt lenger inn strekker et nydelig dekorert juletre seg mot taket.
På det hvite kjøkkenet i det gjennomført oppussede huset, baker han mincepies, en søt delikatesse fylt med frukt og krydder. Ifølge engelsk tradisjon serveres de små paiene i julesesongen.
Det var i Storbritannia de møttes i 1992, Ida og John, på hans universitet i Cambridge. Den halvt engelske karen var leder i Norwegian Society og arrangerte 17. mai-fest.
– Å inviterte norske jenter var en viktig del av forberedelsene, sier han lattermildt.
Imponerte med sixpack
Og ved hjelp av jungeltelegrafen kom blant andre en flott ballerina som studerte ballett på en skole i Covent Garden i London, nemlig Ida Viung Henriksen.
– Vi ro-gutta inviterte gjestene ut på kanalen – med
jordbær og champagne. Det vil si, vi «puntet». En punt er en type flatbunnet båt, som du staker fremover stående. Ida satt i min – rank i ryggen og blid. Vakker, utvilsomt, men best av alt – hun hadde med en sixpack med Guinness-øl. ‘That’s my kind of a girl’, tenkte jeg, forteller John.
Det hører med til historien at han har installert et ølbryggeri i låven på småbruket i Heggedal, og han er jevnlig vert for et bryggerilag med kompiser. Det handler om mer enn å like øl.
Som Ida sier:
– John er veldig sosial. Og for ordens skyld, jeg er ikke spesielt glad i øl. Det må ha vært første og siste gang jeg har kjøpt en sekspakning med Guinness.
Under 17. mai-feiringen pratet de knapt, og utvekslet heller ikke telefonnummer.
John visste likevel at «hun må jeg møte igjen». Via omveier fikk han etter hvert kontakt med Ida.
Den sommeren hadde de sitt første stevnemøte da begge var hjemme på ferie i Norge.
– John vet som regel hva han vil, kommenterer hun med et smil.
– Det skaper en trygghet som våre døtre Natalie (23) og Maja (20) og jeg setter pris på.
– Da vi møttes igjen, sa det «pang» for meg, erklærer han med glød i stemmen.
– Ida trengte nok bitte litt mer tid, men jeg var aldri i tvil – vi var «meant to be», sier John.
Les også: (+) Øystein vet at samtalen med kona kan være hans siste. Da han legger på, ringer telefonen igjen
To juletradisjoner
I 1998 giftet det sjarmerende paret seg på hans college i Cambridge.
– Det var veldig romantisk. Vi har en stor felles kjærlighet for Storbritannia, sier Ida.
Det betyr blant annet at de har engelske juletradisjoner side om side med norske.
– Tidlig i desember lager vi tradisjonen tro christmas cake, christmas pudding og mince pies. Paien serveres med
sherry og portvin. Vær så god, sier han og tilbyr en søt smak.
– Sherry eller portvin?
Selv uten å smake de edle dråpene kommer vi i julestemning. Allerede over dørstokken hos «The Creeds» får vi følelsen av å ha kommet til et «winter Wonderland». Det er jul over alt.
Ida har akkurat lagt de siste detaljene på et innbydende dekket spisebord, og John putter enda en kubbe i den knitrende peisen.
– Julaften spiser vi norsk ribbe og åpner pakkene under treet, fortsetter husets herre om juletradisjonene.
– Første juledag er det duket for engelsk jul med kalkun og rosenkål – og enda noen pakker, uten at den totale mengden av den grunn blir større. Andre juledag markerer vi Boxing Day. Opprinnelig en dag da tjenerskap og fattige fikk en veldedig gave av anonyme givere. Som ble – og blir – lagt i en julestrømpe.
Stolte av røttene
John forteller at faren hans vokste opp i trange kår.
– Han ble født på slutten av 1920-tallet og levde nokså Dickens-aktig. Pappa pratet lite om fortiden, men jeg vet at han og hans søsken satte pris på gaven de fikk på Boxing Day.
Faren hans utdannet seg senere til sivilingeniør og fikk jobb i Shell Norge. At han ble boende her i landet, skyldtes nok en pen sykepleier fra Trøndelag. De etablerte seg på Ski, og fikk tre barn.
– Vi synes det er hyggelig å bringe de engelske tradisjonene videre til barna våre, sier Ida.
– Døtrene våre er stolte av røttene sine på den andre siden av Nordsjøen.
Natalie studerer i dag juss i Oslo, og Maja blir psykolog i Tromsø.
Idet døtrene nevnes høres en bil utenfor. Det viser seg å være Natalie og kjæresten Ali, samboerparet som har kjøpt hus i Hønefoss.
– Vi tenkte å være her til vi reiser til Pakistan, hilser Natalie muntert. To dager senere skal hun for første gang hilse på kjærestens familie i hans hjemland.
De blir tatt imot med åpne armer. Ekteparet Creed er kjent for sin gjestfrihet. Noe også naboene vet å sette pris på. Vi kommer tilbake til det.
– I starten forsto ikke Ali konseptet med å bo på landet, betror den søte datteren oss.
– Nå er det han, storbygutten fra Islamabad, som vil hjem til mamma og pappa i Heggedal. I fjor feiret vi vår første felles jul her. Nå gleder vi oss til årets, men først skal jeg oppleve hans Pakistan.
– Maja har forresten kjæreste fra Polen, opplyser John.
– Vi er en fin flerkulturell gjeng – som stortrives sammen!
Var skeptisk
Da familien flyttet til gården Nordre Torp i Heggedal, var Natalie 13 og Maja 11 år.
Motvillig forlot de venner og en nybygget villa på Nesøya for å bo på et nedlagt småbruk. På toppen av det hele var det bare to dager før julaften.
– Det ble en jul vi sent vil glemme, sier Ida – og ler i dag godt av minnene.
– I starten var jeg sint på John: ‘Hvordan klarte du å få meg ut hit?’
Han flyttet inn en måned før Ida og barna, for å gjøre unna den mest nødvendige oppussingen. Det gjensto likevel mye.
– Over alt sto det pappesker med ting, og midt i kaoset fikk vi en vilter valp, Alva.
Den trofaste golden retrieveren hviler ved føttene våre mens vi prater. Hun har blitt en godt voksen vofs med et langsomt tempo.
– Røttene til min skepsis kom fra egen erfaring i barndommen, sier Ida.
– Da jeg var seks år, ble jeg «tvangsflyttet» til en nedlagt skole i Lier. Et gammelt hus uten innlagt vann, som lå midt i en purreåker. I hagen sto en gammel, rusten skolebuss.
– Snille mamma og pappa hadde riktignok gode intensjoner med flyttingen. De ville gi oss barna en oppvekst i et grønt og trygt miljø. Men – jeg kom fra tjukkeste Oslo, og fant meg ikke til rette. Enda vi hadde egen skøytebane i hagen.
– Jeg forsto rett og slett ikke kodene på landet, og lovet meg selv ikke å gjenta mamma og pappas valg. Derfor pleier jeg å si – på Nordre Torp flyttet jeg i utgangspunktet inn i min manns drøm, sier hun.
På sikt skulle det vise seg å være et klokt valg.
Hus med sjel
Den nå så staselige gården har røtter tilbake til 1750, og det er ingen tvil om at den har sjel. Fra stuen er det utsikt til Oslofjorden mot Operaen, og fra kjøkkenet ser du jorder og en nymalt rød låve.
Våningshuset er totalrenovert med blant annet påbygg og hevet tak i stuen. En perfekt plass for et flere meter høyt juletre.
Ekteparet har lagt inn vannbåren varme, og investert i et vakkert gulv av douglasgran fra Danmark. Stilen er lys og nordisk, med en miks av gammelt og nytt.
– Arkitektene Anne og John Bovill, søsteren til John og mannen hennes, har hjulpet oss. Huset har fått en åpen løsning som vi stortrives med, sier Ida.
Med på kjøpet fikk de småbrukets tidligere eiere, et ektepar i 80-årene som nå er naboer.
– Jorunn og Kjell har blitt våre beste venner. Vi passer på hverandre, og feirer også alle store begivenheter sammen.
Som nevnt er det gjestfritt hos Creeds.
– Vi hadde selskap med én gang vi flyttet inn; både julaften, i romjulen og på nyttårsaften. Gjestene måtte selv gå ut i låven og hente tallerkener i flyttekasser, røper John.
– Har Ida fortalt at det går rykter i bygda om at det spøker på gården?
– Hvis det er noen som går igjen her er det veldig gode ånder, mener hun.
– Jeg er ikke overtroisk, men kjenner at dette stedet rommer mye godhet.
I sin tid var småbruket hytta til Thor Heyerdahls første kone, Liv, og hennes familie.
