NRK-profil Ida Creed flyttet med familien på landet
Ryktene gikk om NRK-profilens hus
Den erfarne NRK-journalisten er vant til å takle nervøsitet og krevende nyhetssendinger på radio og TV. Men hjemme på idylliske Nordre Torp gård i Asker kan Ida Creed ta helt fri fra krig og uroligheter.
En gammel og lubben Golden Retriever kommer mot oss med logrende hale. På verandaen til det hvitmalte trehuset ligger en katt og strekker seg i solsteken.
Det spirer og gror av blomster, bær og frukt på tomten, som har vakker utsikt over Oslofjorden. Med jevne mellomrom galer hanen fra hønsegården ved låven.
NRKs mangeårige nyhetsjournalist Ida Creed (49) titter ut av vinduet, og ønsker oss velkommen til sitt idylliske småbruk i Asker.
– Det er en helt utrolig luksus å bo så fredelig til, samtidig som vi ikke bor langt unna byen. Jeg synes vi har vært heldige, sier Ida med sin behagelige og velkjente stemme, og inviterer oss inn på boller og nytraktet kaffe.
Ektemannen John Creed
Alder: 49 år
Yrke: Nyhetsjournalist, radiovert og programleder
Fra: Lier
Bosted: Asker
Ektemann: John Creed (51)
Barn: Natalie (23) og Maja (20) Creed
Det var i 2012 at ektemannen John Creed (51) overtalte henne til å selge det nybygde huset på Nesøya for å flytte til mer landlige omgivelser i Heggedal.
– Jeg hadde ikke noe drøm om å flytte på småbruk i det hele tatt. Foreldrene mine var 68-ere som skulle dra ut på landet med gitaren og oppdra barn i grønt miljø.
– Dermed flyttet vi til en nedlagt skole ute i en kålåker i Lier, rett før jeg skulle begynne på skolen. Jeg hatet det! Har alltid vært fast bestemt på at jeg ikke skulle ende opp på landet igjen, men så ble det sånn likevel, ler hun.
Døtrene Natalie (23) og Maja (20) var 13 og 11 år gamle da familien flyttet inn i det trekkfulle huset to dager før julaften. Samme dag fikk de også Golden Retrieveren Alva. Ektemannen hadde da allerede bodd på gården i en måned for å gjøre unna det verste oppussingsarbeidet, men med en vilter valp og flytteesker overalt, ble det en jul Ida sent vil glemme.
– Typisk nok skulle vi ha familieselskap med en gang vi flyttet inn. Julaften, romjulsselskap, nyttårsaften – vi hadde alt her. Gjestene måtte selv gå ut i låven og hente tallerkener i flyttekasser.
– Alva kom også samtidig med gulvet, husker jeg. Vi skjønte ikke hvor mye som kreves med en valp. Jeg tror vi gikk ti turer med henne hver dag ute i kulda. Likevel var det uhell hver dag på det nye gulvet. Jeg var kjempefrustrert. Alt var veldig kaos, men likevel et hyggelig kaos, minnes hun mens hun ler godt.
I dag har døtrene flyttet ut. Ida og ektemannen har det 211 kvadratmeter store huset og fem mål tomt for seg selv, hvis man ser bort ifra hunden Alva, kattene Rhodesia og Felina, seks høner og hanen Ludvik.
– Vi har pusset opp i faser, og fortsatt holder vi på. Det er ennå noe som mangler her og der, men etter hvert har det blitt sånn som vi vil ha det.
– Vi ville ha en blanding av gammelt og nytt. Det er skjevt og rart, for vi ønsker å bevare sjelen i huset her. Men den er såpass sterk at jeg tror den vil være her uansett, smiler hun.
Les også: Ingrid Kristiansens familieparadis: 45 mål tomt og egen strandlinje
«Spøkelseshuset»
Ifølge ryktene hadde bygget så til de grader sjel at det blant lokalbefolkningen gikk under navnet «spøkelseshuset» før familien Creed flyttet inn.
Nabokona Jorunn vokste selv opp på Nordre Torp gård, og hun og Kjell – ekteparet i åttiårene som nå er blitt Ida og Johns beste venner – kan fortelle mange historier om hvordan livet var her den gangen de måtte hente vann i brønnen og båsen på låven var full av dyr.
I sin tid var dette også hytta til Thor Heyerdahls første kone, Liv, og hennes familie.
– Jeg har ofte stått opp midt på natten for å gå på jobb, sånn to-halv tre for å rekke «Nyhetsmorgen» klokken 04.30. I starten var jeg kanskje litt redd for å gå ned trappen til førsteetasje om natten.
– Jeg vet at det har dødd folk i huset her. Men jeg har bestemt meg for at hvis det er noe som er igjen her, at det bokstavelig talt er sjel i veggene, så er det veldig gode ånder. Jeg er i utgangspunktet ikke overtroisk, men jeg kjenner at dette stedet har mye godhet.
Les også: (+) Da datteren (3) våknet om nettene og klappet på noe i luften i hjørnet av soverommet, tok Cathrine kontakt med Lilli Bendriss
Radioprogramleder i NRK
Den erfarne radioprogramlederen forteller at det ikke har vært enkelt å kombinere familielivet med å stå opp grytidlig for å ha morgensendinger i 24 år.
Først i distriktssendinger i NRK Buskerud og Østlandssendingen, før hun i forbindelse med tsunamikatastrofen i 2004 fikk prøve seg med rikssendinger i «Dagsnytt» og senere ble en av landets mest rutinerte radiojournalister med fast ansettelse i NRKs nyhetsavdeling på Marienlyst.
– Jobben min er ganske tøff. Det er høyt tempo, alltid mye å sette seg inn i og ofte veldig triste temaer. Da er det fint å ha et sted hvor jeg kan hente meg inn, lade batteriene og finne roen til å lese en bok og konsentrere meg om noe helt annet. Den kontrasten er utrolig fin for meg. Jeg kjenner at jeg tar veldig fri når jeg er her hjemme, forteller hun.
Allerede som 10-åring begynte Ida å lese nyheter på radio i NRK, i det månedlige programmet «Kikkerten». Men det var danser hun ville bli. Etter å ha danset ballett på operaen i Oslo, flyttet hun til London for å studere på ballettskolen i Covent Garden.
Der innså hun at hun ikke ville det nok, og skiftet raskt målet over til å bli journalist. Etter fire års journalistutdanning på universitet, begynte hun fulltid i NRK.
– Jeg synes at jeg har fått brukt dansebakgrunnen min. Å stå på scenen minner om rødlyset under en livesending. Jeg har alltid jobbet med direktesendinger, på radio og nå etter hvert på TV.
– Det er en slags sceneopplevelse, som man også blir veldig avhengig av. For det har en nerve i seg, ting kan gå galt og du må hele tiden ha en plan-B, utdyper hun.
Les også: (+) NRK-Inger-Lise om frierbrevene: – Han fortalte at han kysset meg på skjermen
22. juli 2011
Den mest krevende direktesendingen i Idas karriere var om ettermiddagen den 22. juli i 2011. Like etter at bomben hadde gått av i regjeringskvartalet, lyste lampen rødt og Ida var på lufta – uten å ane hva hun skulle si.
– Vi fikk inn meldinger om at det så ut som at det var døde mennesker på stedet, men vi visste ikke om vi kunne si det. Jens Stoltenberg ringte for å si at han var i live, og jeg gjorde det første intervjuet med ham.
– I løpet av sendingen skjønte vi at det var terror mot Oslo. Å skulle manøvrere i det – uten manus – er så halsbrekkende. Du skal være trygg og ikke si noe feil. Det er den mest krevende sendingen jeg har opplevd. Jeg får helt frysninger bare jeg tenker på det, sier Ida som senere ble tildelt Prix Radiopris for sin innsats denne skjebnesvangre dagen.
Det er gjerne NRK vi nordmenn flokker til når rystende hendelser som 22. juli-terroren, Oslo-skytingen eller Ukraina-krigen inntreffer. Med en klump i magen søker vi informasjon for å prøve å forstå det grusomme som har skjedd. Ida opplever det ofte som krevende å bevare fatningen utad når hun formidler denne type nyhetshendelser.
– Jeg blir absolutt preget av det som skjer. Jeg har jo en litt annen bakgrunn enn mange av de andre. Jeg skulle bli danser og var i et ballettmiljø der følelser er greit, og du skal liksom være en kunstnersjel. Det er nok mer min natur, og så har jeg i stedet kommet inn i et ganske tøft nyhetsmiljø. De første årene var det kjempevanskelig.
Ida tar en slurk av kaffen, og fortsetter:
– Jeg har måttet jobbe mye med å prøve å ikke være så følsom. Du blir veldig sliten av det. Dessuten skal man være en trygg kaptein under en sending. De som hører eller ser på skal føle at det er trygt, og ikke: «Stakkar, hva skjer med henne nå?».
– Samtidig tar jeg med meg litt av følsomheten, sånn at folk noen ganger kan se at jeg er litt preget. Jeg prøver å finne riktig balansegang. Jeg vil bli litt preget av nyhetene. Jeg vil ikke være en som gir helt f … i hva som skjer i verden. Jeg bryr meg, poengterer hun.
25-årsjubileum i NRK
De siste årene har vi ikke bare kunnet høre Ida. Det begynte med at radiosendingen «Nyhetsmorgen» etter hvert ble filmet og vist på TV, og da NRK begynte med direktesendinger under pandemien på dagtid, fikk Ida prøve seg som nyhetsanker i TV-studio.
– Å være med på å opplyse befolkningen – og meg selv samtidig – føles viktig. Det er sikkert en av grunnene til at jeg har det så bra nå, for jeg synes jobben jeg gjør er veldig meningsfull. Jeg har alltid syntes at NRK har vært en viktig del av demokratiet, og det har blitt spesielt tydelig sånn som nyhetsbildet har utviklet seg de siste årene, sier hun.
I fjor fikk Ida spørsmål om å være programledervikar i «Dagsrevyen» på NRK1. I løpet av alle de årene hun har vært på lufta har hun vært plaget av å være nervøs før sending. Det meldte seg også da hun valgte å takke ja til den nye TV-jobben, men også denne gangen var hun klar for å ta utfordringen.
– Selv om jeg kanskje har virket rolig, så har jeg vært fryktelig mye nervøs opp gjennom årene. Men etter 25 år i NRK, føler jeg at jeg har mer eller mindre full kontroll. I dag tenker jeg at det er fantastisk å få ha vært en del av folks hverdag på denne måten gjennom så mange år, smiler hun.
Det er ikke bare 25-årsjubileum i NRK den erfarne nyhetsjournalisten kan feire dette året. I desember fyller Ida nemlig 50 år.
– Jeg har brukt mange år på å venne meg til tanken. Jeg har sett for meg selv som 50-åring i mange år allerede, for å være forberedt. Jeg tror jeg er klar. Jeg har det veldig bra nå. Livet er helt fantastisk, og jeg tror det kan bli noen gode år fremover, smiler Ida til Her og Nå.
