Ida Nysæter Rasch
Holder barnas navn hemmelig og deler aldri bilder av dem
Ida Nysæter Rasch lever sitt beste liv og ser sjelden glasset som halvtomt, men når noe går helt feil kan selv en lys sjel som den VM-aktuelle programlederen henfalle til grubling og selvransakelse.
– Er jeg spennende nok til et portrett?
Ida Nysæter Rasch pauser i den andre enden av linjen. Spørsmålet er oppriktig ment, men skal vise seg ikke å være basert dårlig selvfølelse.
– Jeg spør fordi jeg ikke har noe «tåredryppende» å fortelle, forklarer hun.
– Det mest dramatiske jeg har opplevd er at sønn nummer to, minstemann, ble født seks uker for tidlig.
Det nevnes som et spørsmål, «kan det kan duge?»
– Han startet med den verste alvorlighetsgraden på intensiven, men rykket raskt ned til den minst farlige. Jeg har tenkt mye på de stakkars foreldrene som ikke får med seg barnet sitt hjem. Og selv om vi heldigvis fikk det, var de første ukene tøffe. Han var så liten at vi veide ham på kjøkkenvekten, og de små hendene rev stadig ut sonden i nesen. At han i dag er en aktiv og frisk seksåring, tar vi ikke for gitt.
Vi vil vite mer om det dyktige «sportsankeret» med de dype smilehullene, som skal lede direktesendingene til NRK Sport under VM i Trondheim. Du vet, hun Petter Northug – ikledd en liten truse – dyttet ut i et svømmebasseng under et annet VM – i Val di Fiemme i 2013.
Ida ler når det nevnes.
– Senest i går var det en som nevnte det gamle «stuntet». Jo da, det var et artig påfunn, men jeg er overrasket over hvor mange som husker det.
40-åringen har vært ansatt i statskanalen siden midt i tjueårene, men tror få TV-seere har merket seg hennes navn.
– Jeg er hun mange mener de har sett tidligere – uten å kunne plassere hvor, sier Ida tørrvittig. Selvironien er intakt.
– Som førstegangsfødende for åtte år siden, ble jeg ønsket velkommen tilbake på fødestuen.
Programleder i NRK
Den sjarmerende elverumsingen gir blaffen i kjendisstatusen.
– At folk søker rampelyset for å bli kjent, er for meg uforståelig, sukker Ida.
– Selv ønsker jeg minst mulig privat oppmerksomhet. Det er ingen hemmelighet at jeg er forlovet og har sønner på seks og åtte, men vi deler ikke hva de heter eller bilder av dem.
Hun setter derimot pris på tilbakemeldingene fra TV-seerne, som stort sett er positive. Det skjer også at folk som ser henne på gata eller i butikken kommer bort, og hun slår gjerne av en prat. Tross alt lærte hun god folkeskikk av foreldrene Marit (65) og Ola (71).
– Jeg synes det er koselig å møte folk ansikt-til-ansikt, sier hun muntert.
Ida beskriver seg som «et typisk ja-menneske», en som liker å glede.
– Jeg kan ikke få et bedre kompliment enn: «Du er jo akkurat som på skjermen». Det hører også med til ligningen at jeg er fryktelig konfliktsky, røper hun.
Hun begynte på Journalisthøgskolen i Oslo etter å ha jobbet en stund som journalist i Østlendingen på Elverum.
Som student i 2006 sendte hun en åpen søknad til NRK. «Trenger dere en tilkallingsvikar?» Hun ble kalt inn på et intervju i Sporten og samme dag satt i sving med å lage saker. Før VM i 2013 overtok hun som programleder for langrennssendingene og ble NRK-sportens nye førstedame.
– At jeg skulle gjøre det samme som mitt forbilde, Karen-Marie Ellefsen (74), føltes veldig rart. Jeg var 28 år, men spurte meg selv: «Er jeg voksen nok for oppgaven?» Jeg smugtittet på hvordan Karen-Marie forberedte seg, men forsto at det ikke nytter å kopiere andre. Du må å være deg selv – eller deg sjøl, som jeg sier.
Hun lever godt med å gjøre ærlige feil.
– Hvis folk derimot mener at jeg ikke var bra nok forberedt eller oppførte meg ufint, da blir jeg selvransakende. Jeg er min egen verste kritiker og kan bli liggende våken og gruble.
Trygg i seg selv kommer Ida med en innrømmelse.
– Hva andre mener om meg betyr mer enn jeg trodde. Jeg vil gjerne at folk skal tenke: «Ida er en hyggelig person».
Les også: Derfor stråler Dorthe ekstra mye om dagen: – Det er helt fantastisk
Fant samboeren på Marienlyst
Et par dager senere gjenopptar vi praten – per telefon. Den eldste sønnen er småsyk og hjemme fra skolen.
– Vi har én time til rådighet, opplyser hun effektivt.
– Jeg begynner nemlig å få store barn som spør: «Hva er viktigst, er det oss eller jobben din, mamma?»
Hun forteller dem at voksne må jobbe for å tjene penger, og at hun stortrives med sine arbeidsoppgaver.
– Den dårlige samvittigheten sniker seg likevel innpå. Hvis jeg en travel morgen har kjeftet på ungene, plager det meg på vei til jobb. Jeg prøver å komme hjem tidligst mulig. Ettermiddagene er viktige for oss.
– I går laget jeg snøhuler med minstemann og akte i flere timer. Vår yngste er leken, morsom og veldig sosial, eldstemann minner om meg som barn. Han er en veslevoksen type med god kontroll på det meste, også er han verdens beste storebror.
Det er mulig å høre smilet i stemmen.
Ida er glad for å ha en arbeidsplass som støtter en travel forelder. På Marienlyst fant hun også «mannen i sitt liv» og mange gode venner.
– Samboeren og jeg er et godt team, som aldri sier nei til hverandre. For eksempel, når han vil campe i skogen med kompisene, gjerne en uke i strekk, er det greit. Vi synes mange par har en altfor stram line på hverandre.
Hun beskriver ham som bunnsolid.
– Mens jeg henger meg opp i detaljer, og kan gruble på om noe jeg har sagt ble feil, vifter han slikt bort. Han har en konstant ro ved seg, som gir en trygg stabilitet i livet mitt. I tillegg er han skikkelig sterk på husarbeid, og gjør nesten alt av handling og matlaging. Selv er jeg best på å invitere folk, føyer hun leende til.
Under VM skal begge jobbe i Granåsen. Han bak kamera.
– Vi skal bo på forskjellige hoteller og kommer nok knapt til å se hverandre, antar Ida.
– Det blir lange dager, som jeg elsker. Arbeids-kapasiteten min er stor. Jeg kjenner på ærefrykt over å få lede dagsendingene som skal speile folkefesten og intervjuene med langrennsløperne. Det er et stort ansvar, som jeg føler meg heldig over å ha.
Hun er spent på været. For når du jobber utendørs har det mye å si for godfølelsen. Hun er også spent på om vi får oppleve noen overraskelser fra utøverne. Kanskje enkelte vil åpne opp mer på hjemmebane? spør hun seg.
– Jeg snakket om det med Johannes Høsflot Klæbo. Han som vanligvis er nokså ordknapp, sa «det kan være at jeg mister kontrollen i Trondheim».
Under mesterskapet rykker familien hennes inn som barnevakter.
– Mamma og tante Aud (76) skal passe guttene én uke hver. I tillegg har svigerfamilien min, som har hatt gutta mye og lært dem å elske friluftsliv, i likhet med venner spurt om det er noe de kan bidra med.
– Det er nesten slik at jeg bør klype meg i armen. Jeg er så heldig å ha mange jeg kan kalle venner, folk jeg har vokst opp med, kollegaer som har blitt mer enn det og foreldre til guttas venner fra skole og barnehage. Jeg er dypt takknemlig for alle de fine menneskene i livene våre.
Hun har mer på hjertet, men i bakgrunnen hører vi en guttestemme.
– Mamma, har ikke den timen gått nå?
Han har rett, tiden er utløpt – for denne gang.
Les også: Johannes Høsflot Klæbo: – Skulle gjerne vært uten all støyen
«Bokormen»
«Velg et sted som beskriver deg», ba vi med tanke på fotografering. Det ble Deichman i Bjørvika.
Ikke overraskende er Ida ute i god tid – med niste og termos i vesken.
– Jeg har med te overalt, opplyser hun.
– Kaffe liker jeg ikke. Cola Zero derimot, uff, jeg drikker så mye brus at jeg konstant har halskatarr.
Hun er like kvikk og blid som vi kjenner henne fra TV-skjermen. Ida trenger neppe å bekymre seg for «ikke å bli likt».
Fra ung alder har hun elsket å lese. Det sterke, blå blikket omfavner radene av bøker på hovedstadens store bibliotek. Hun trekker pusten dypt inn, nærmest snuser inn lukten av trykksverte.
– «Du bør sette deg ned mer, Ida», pleier samboeren å si. Til bursdagen min ga han meg en lettlest krimbok og mente jeg burde unna meg noen pauser med den. Vanligvis hører jeg på lydbøker. Da kan jeg samtidig rydde, vaske klær og andre sysler. Selv om jeg til tider kan være ordentlig lat, er jeg stort sett høyenergisk.
Som barn hadde hun med minst ti bøker på sommerferie.
– Aller helst ville jeg lese én hver dag.
Etter Idrettsgallaen i januar var hun innom en grandtante i Trondheim, som minnet henne på noe morsomt.
– I mine barndoms somre var jeg solbrun på kroppen, men likblek i ansiktet. Det var alltid fordypet i en bok, humrer hun.
Ida har ingenting imot å bli kalt en bokorm, men er usikker på om hun i dag fortjener statusen.
– Jeg har knapt tid til å lese. Å sette seg ned med en bok har blitt luksus. Når jeg får sjansen, gjør jeg nettopp det. Da kan jeg synes det er irriterende å måtte dra på jobb. Jeg elsker følelsen av å bli oppslukt i en bok! erklærer hun med innlevelse før hun fortsetter:
– Har du hørt om «Shantaram», skrevet av Gregory David Roberts? lurer hun.
Romanen handler om en heroinavhengig, dømt australsk bankraner, som flykter til India. Blant norske forfattere er romanene til Helga Flatland blant hennes favoritter.
– Trilogien til Flatland, som forteller om tre gutter som blir drept i Afghanistan, synes jeg er fantastisk. Den handler om hvorfor vi er som vi er, hva som former oss og hvordan en katastrofe påvirker ulikt.
Ida nøler – for første gang; praten har gått i ett, og betror:
– Jeg er mer interessert i folk enn sport. Det som fenger meg er «de store spørsmålene i livet», som i den nevnte trilogien: Hva har gjort oss slik vi er? Jeg har en enorm iboende nysgjerrighet i meg.
Les også: (+) Stort årshoroskop: Slik blir 2025
Sterke familiebånd
De første tyve årene på Elverum var de mest formative.
– Det er faktisk ingenting jeg kunne tenke meg å endre. Jeg håper å gi mine gutter en lignende barndom som søsteren min Thea og jeg ble forunt.
I dag er hun og lillesøsteren på 38 år naboer.
– Thea og jeg er bestevenner, barna våre henger sammen og mennene våre finner på ting – også uten oss.
Hun kan ikke få skrytt nok av samholdet.
– Søsteren min er alltid på tilbudssiden. Hun er like omsorgsfull og omtenksom som mamma, som for eksempel spør: «Vil gutta dine ha amerikanske pannekaker i matpakkene sine i morgen?»
Hun sier begge er født med en lys grunntone.
– Ingen av oss ser glasset som halvtomt, vi er enkle å ha med å gjøre og trives med å ta ansvar.
Barna deres løper inn og ut hos hverandre.
– Vi holder åpent hus – akkurat som i vårt barndomshjem, forteller Ida fornøyd.
– I barndommen spilte Thea og jeg håndball. Jeg sang også i kor, gikk på speideren og spilte piano. Oppveksten ga indre ro og trygghet; trua på meg sjøl. Vet du hva? Søsteren min og jeg har aldri kranglet. Det har heller ikke vært noen konkurranse mellom oss. Hjemme lærte vi at man ikke skal gjøre forskjell på folk. Å behandle alle likt.
Faren var trener for håndballaget til døtrene. Nylig ble Ida fotballtrener for laget til sin minste, uten å ha spilt fotball selv tidligere.
– Når du trener 6-åringer handler det mer om pedagogikk, så det bekymrer meg fint lite at jeg ikke har spilt selv. Jeg elsker å være trener. Det føles meningsfullt.
Mannen hennes trener fotballaget til eldstemann.
– Vi følger opp gutta og vennene deres så tett vi kan. Slike foreldre ønsker vi å være. Det betyr mye for oss.
Les også: Derfor stråler Dorthe ekstra mye om dagen: – Det er helt fantastisk
Pratsom som pappa
Telefonen til Ida ringer. Hun kaster et kjapt blikk på den.
– Det er mamma. Jeg får ringe tilbake senere.
De prates hver dag.
– Mamma er den som kjenner meg best. Hun er min rådgiver, både faglig og privat. Min mest observante og ærlige kritiker. Det hender jeg sender henne en tekstmelding under TV-sendinger og spør: «Funker det?». Når mamma gir meg tommelen opp, slapper jeg av. Hun har også ekstremt god smak. Jeg prøver å leve opp til hennes estetiske sans. Hun er rå på å handle til barna mine. Det fineste de har, er det alltid mormor som har kjøpt. Mamma er verdt sin vekt i gull, konkluderer hun kjærlig og legger til:
– Jeg er nok litt avhengig av henne.
TV-profilen står begge foreldrene nært. Hun beskriver dem som nokså ulike.
– Begge er snille, rause og gode med folk. Ingen av dem er opptatt av fasade og jåleri. De er også sosiale. Etter typ et kvarter på ferie har mamma og pappa fått nye venner, forteller hun. Tydelig stolt av dem.
– Særlig pappa prater med absolutt alle, akkurat som jeg gjør.
Igjen triller latteren.
Ida har kommet på noe barna hennes nylig sa.
– De synes jeg bruker altfor lang tid på matbutikken, forteller hun.
– Det er korrekt. Jeg skravler nemlig både med kjente og ukjente. Forrige gang vi var på vei inn døren til vår lokale Kiwi, nappet den eldste meg i jakkeermet. «Mamma, vær så snill, ikke stopp for å skravle!»
Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Den beste tiden er nå
Ærlighet er en verdi Ida setter høyt.
– Jeg vil slett ikke fremstå som noe jeg ikke er, understreker hun – og viser gjennom praten at hun lever opp til ordene. Selvransakende lister hun opp hva hun ikke mestrer.
– Jeg er en sånn person som stadig har behov for hjelp. Og jeg eier ikke stolthet når det gjelder å be om det. For eksempel når jeg kjøper noe på Ikea, som må skrus sammen. Jeg er så upraktisk anlagt at jeg ikke engang gidder å prøve. Det tar mannen min seg av og før ham søsteren min. Jeg har null teknisk interesse, dårlig logisk sans og enda dårligere retningssans.
Dermed er hun tilbake til uttrykket som definerer hennes perspektiv på livet, «Er glasset halvfullt eller halvtomt?» Ida vet å fokusere på det positive, hva hun kan, som igjen leder vei til god opplevelser.
– Det største i mitt liv er alle de flotte menneskene jeg får dele det med, gjentar hun.
– Som tante Aud og onkel Steinar (76) på Hamar. Når vi er sammen, leker og herjer de med barna mine, og de får med seg nesten alt jeg gjør på TV. I tillegg sender de meg koselige meldinger om at de følger med.
Onkelen og tanten har hytte ved siden av foreldrene hennes i Trysil.
– Hver gang vi reiser derfra blir jeg sentimental, og sier til mannen min: «Tror du det var siste gang vi alle var der?» Jeg prøver bare å være realistisk. De årene vi har igjen med generasjonen over oss blir jo stadig færre.
Hun er opptatt av å sette pris på opplevelsene de deler og takknemlig for minnene som skapes.
– Å være tre generasjoner som har glede av hverandre er stort. Jeg kommer nok til å tenke tilbake på disse årene som de aller beste i mitt liv.
Lettrørt er hun ikke, men varmen i øynene speiler følelsene.
– «Jeg håper livet fortsetter som nå, lengst mulig, at vi alle er friske, trygge og sammen», sa jeg til samboeren – nå sist da vi kjørte hjem fra hytta. «Du trenger ikke tenke på det hver gang vi reiser fra Trysil, det blir litt slitsomt», svarte han.
