Skuespiller Hilde Lyrån
– Jeg ramlet sammen som en klut på gulvet
Som ung søkte Hilde Lyrån gjerne mot Østmarka for å finne ro og alenetid. Da kroppen sa stopp, ble naturen nok en gang redningen.
Hilde Lyrån (61) trekker den krispe høstluften dypt ned i lungene, før hun rutinert leder vei innover det fargesprakende høstlandskapet ved Bogstad gård i Oslo.
Knappe 20 minutters gange fra sin egen dørterskel, fremstår de flittig brukte turstiene som et kjært pusterom i det hektiske storbylivet.
– Dette er som balsam for sjelen for meg. Jeg bruker naturen her opp til flere ganger i uken. Jeg liker å gå alene, og jeg går aldri med propper i ørene. Lukten av treverk når det har regnet, lyden av stillhet – det jorder meg og gir meg en helt egen ro, forklarer Hilde.
– Også når jeg er hjemme, må jeg ha frisk luft. Derfor har jeg alltid vinduene oppe. Da kan jeg våkne om morgenen og høre fuglene kvitre.
Trives i eget selskap
Den sprudlende skuespilleren er langt fra nyfrelst. Kjærligheten for naturen våknet tidlig. Og selv om 61-åringen rett som det er tar med seg gode venninner for å tilbringe en dag under høstsolen, er det noe med å være der ute helt alene.
Som da hun i oppveksten på Tveita spente på seg skiene og satte kursen mot Østmarka.
– Jeg likte å dra alene da jeg var yngre. Jeg gikk på ski og kunne gjerne bo i telt. Jeg trives fortsatt veldig godt i mitt eget selskap, litt for mye, egentlig. Jeg trenger mye alenetid og liker å pusle med mine egne greier.
– Når jeg kommer hjem om kvelden, skrur jeg av telefonen. Det er ikke noen plikt å være tilgjengelig 24/7, understreker skuespilleren, som siden barna forlot redet, har bodd nettopp alene.
Hun legger lattermildt til:
– Jeg har ikke behov for å flytte sammen med noen igjen med det første!
Les også: Johannes Joner trodde han aldri ville få jobb, men så …
Deltar i «Vokteren»
Det var nettopp Hildes dragning mot naturen og fjellet som fikk henne til å takke ja til sin aller første reality, «Vokteren», som har samlet folk foran TV-en på lørdager denne høsten.
– Det at vi skulle på tur, og at det var noe helt nytt og spennende, fikk meg til å takke ja. Jeg har ikke høydeskrekk og elsker utfordringer! Men det er ingen tvil om at en av de tingene jeg var mest spent på, var hvordan det ville være å tilbringe døgnet rundt sammen med andre folk. Det gikk overraskende bra!
Vi kommer frem til en lysning i skogholtet, hvor ivrige øyestikkere danser stakkato over et speilblankt tjern.
– Her tilbrakte vi mye tid sammen med barna da de var små, kommenterer hun med en nostalgisk undertone.
De samme områdene søkte skuespilleren mot da livet tok en brutal vending i begynnelsen av pandemiåret 2020. Hilde har hele livet vært lidenskapelig opptatt av jobben sin; showet, dansen, teateret. Men hun tøyde strikken i begge ender.
Selv om hun holdt kropp og hode i sjakk med regelmessig trening, bukket hun til slutt under i ren utmattelse.
– Plutselig var det som om hele kroppen ble til gelé, og jeg ramlet sammen som en klut på gulvet. Jeg orket ikke å stå opp om morgenen, jeg hadde fysisk vondt i hele kroppen og ville bare sove.
– Samtidig dirret kroppen fortsatt av adrenalin, så det var ikke alltid jeg fikk sove heller. Jeg følte meg helt flat og hadde ingen fremtidsutsikter. Jeg så ikke lyset i enden av tunnelen på evigheter, deler hun.
Les også: (+) Jeg fikk en diagnose jeg aldri hadde hørt om, og alle brikkene falt endelig på plass
Alene med barna
Halvannet år tok det før hun var tilbake på jobb.
– Da pandemien kom, tenkte jeg: «Nå kan jeg hvile med god samvittighet. Nå må alle, ikke bare jeg, holde seg hjemme og slappe av.» Å bo her, med tilgang til dette området for rekreasjon, er det beste og smarteste jeg kunne gjøre. Jeg brukte marka som medisin. Så fikk jeg tid til å tenke litt også. Jeg begynte å spole tilbake til årene som har gått.
Når hun gikk et levd liv etter i sømmene, innså Hilde at det egentlig var rart strikken ikke røk før. Årene med «Mot i brystet», med TV-innspillinger på dagtid og teaterforestilling på kveldstid, var ekstremsport.
Senere tok «Hotel Cæsar» over som dagens første arbeidsøkt, før scenen og den umiddelbare responsen fra publikum ventet på kveldene.
– Under årene med «Hotel Cæsar» hadde jeg og Anders (eksmannen) flyttet fra hverandre, og jeg var alene med barna. Da var det ganger hvor jeg sto opp før barna om morgenen, så ringte jeg og vekket dem for å si god natt da jeg kjørte hjem fra jobb på kvelden.
– Så var det å ferdigstille matpakker og frokost i kjøleskapet, før det var på’an igjen. Den gangen hadde jeg heldigvis veldig god hjelp av pappa, erindrer Hilde.
Hun var drevet av en stor kjærlighet for scenekunsten, samtidig som frilanslivets fravær av stabilitet lå som en konstant bør på hennes skuldre. Hun kunne da ikke si nei når hun aldri visste når neste jobb dukket opp?
– Jeg elsker jobben min, og jeg har vokst med de oppgavene jeg har fått. Det har gjort noe med selvfølelsen min. Fra å være preget av en hemmende sjenanse og usikkerhet som ung, var jeg langt oppi 30-årene før jeg fant den tryggheten og selvtilliten, mye takket være jobben. Men det har hopet seg litt opp innimellom. Alenemor og dobbelt-jobbing er en dårlig kombinasjon over så lang tid …
Les også: (+) Jeg har ingen tro på delt omsorg
Prolaps i ryggen
Arbeidsmoralen og staheten, den har hun båret med seg fra ungdomsårene. Hun har terpet utallige timer på dansetrinn og koreografier, motivert av drømmen om en karriere som danser.
Kanskje derfor var det vanskelig å forstå at kroppen lenge prøvde å fortelle henne at tiden var inne for å bremse.
– Høsten 2019 spilte jeg «Optimist» på Chateau Neuf, og jeg skjønte etter hvert at noe ikke var som det pleide. Alt var tungt, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom dagene. Jeg, som alltid har elsket jobben min, begynte å grue meg til å gå på jobb.
– Men jeg presset og presset og fikk en prolaps i ryggen. Jeg følte meg fysisk utmattet, men det var vel egentlig mer i hodet det satt. Jeg tenkte det ville gjøre godt med noen ukers juleferie, erindrer Hilde.
Men det ble ikke bedre, bare tyngre og tyngre.
– Til slutt skrudde kroppen seg av. Da jeg ikke lyttet til forvarslene, tvang den meg til å ta det med ro.
Veien tilbake ble av den lange og seige varianten. Fokuset den første tiden var å sove og spise – og å lære kroppen å slappe av.
– Jeg føler at jeg ikke har fått tilbake den samme energien jeg hadde før smellen. Én ting er at jeg nå er over 60, som sikkert også har noe å si. Men når jeg var så dum at jeg ignorerte kroppen signaler så lenge, må jeg bare godta at jeg ikke vil bli helt som før.
Les også: Nils Ole Oftebro: – Jeg vil at de skal ha noe igjen etter meg
Sluttet med dansen
Fysisk aktivitet har alltid vært viktig for Hilde, og hun tror nettopp det at hun har prioritert å holde seg i bevegelse, har vært avgjørende for at hun i det hele tatt står her i dag. Hun er overbevist om at den fysiske formen har gitt henne styrke når det har blåst opp til storm.
– Jeg har sluttet å danse, men jeg trener fortsatt flere ganger i uken. Jeg er i fysisk god form, og sterk, og det tror jeg har gjort meg bedre rustet når noe som dette først skjedde. Men det var nok også årsaken til at jeg kunne presse meg selv så lenge. Så det er jo på godt og vondt.
– Når du ser tilbake, ville du gjort noe annerledes?
– Nei, jeg har alltid tenkt at jeg ikke vil bruke energien min på å angre på ting jeg har gjort. Jeg har gjort ting som jeg har tenkt kanskje ikke var så lurt, men da var det også en erfaring å ta med seg.
De valgene hun har tatt, de står hun inne for.
– Og selv om de har kostet, ville jeg ikke vært de foruten, smiler Hilde Lyrån til Her og Nå.
Denne saken ble første gang publisert 01/11 2024.
