Bjarne Brøndbo
– Noe er ødelagt for alltid
Bjarne Brøndbo har slitt med tinnitus, høyt blodtrykk og alkohol. Han er også åpen om utroskap. I biografien deler han alt. Det synes kona er problematisk.
Interessen for musikk har dabbet av, og det er slutt på sene nachspiel og konjakk bak scenen. D.D.E.s Bjarne Brøndbo fyller 60 år og kommer med en dønn ærlig og åpen biografi.
Livet på landeveien hadde mange fristelser. Bjarne takket ja til de fleste. Han er takknemlig for god helse, og for at kona Lise fremdeles sitter på den andre siden av frokostbordet når han er hjemme.
– Hvis man skal skrive en biografi om livet sitt, må alt være med. Man må si det som det var, slår Bjarne fast.
Han gjør ikke noe halvveis, denne mannen. «Rai, rai. Her blir det liv», heter boka og handler om Bjarnes barndom, kjærlighet, musikk, krangler, bilopphuggerfirma og ikke minst 40 rocka år på veien.
Kona Lise kunne gjerne ha vært denne boken foruten, for å si det sånn, og det skjønner man godt. Bjarne har satt av plass til innrømmelser om heftig festing, sene nachspiel, store mengder alkohol og flere episoder med utroskap.
Det går så det griner. Bjarnes bok er like saftig som en D.D.E.-konsert på sitt beste.
Kona Lise
Forunderlig nok åpner han boken med å røpe at han egentlig ikke er så interessert i musikk. Hvordan kan det være mulig?
– Altså, jeg hører jo på musikk, men da på radioen og det som tilfeldigvis blir spilt der. Jeg setter aldri på musikk hjemme, og jeg er ikke en sånn fyr som må ha på bluetooth på telefon og spille musikk i bilen. Ikke vet jeg hvem verdens beste gitarister er heller, medgir Bjarne og tar en beskjeden bit av karbonadesmørbrødet på tallerkenen foran seg.
Vi sitter på Bristol, det gamle aktverdige hotellet midt i sentrum, der Bjarne alltid sjekker inn når et ærend eller en konsert fører ham til hovedstaden.
Han har blitt slankere, takket være en daglig dose dansk slankemedisin. Han ser fresh og opplagt ut.
På den andre siden av bordet sitter kona Lise. Hun er en diskré og vakker, men stillfaren kvinne som helst skulle vært dette intervjuet foruten. Egentlig ville hun ikke være med i boka heller, men det gikk ikke.
Bjarne kunne ikke skrive om livet sitt uten at Lise var med. Hun har vært en utrolig viktig del av livet hans i snart 40 år.
Det har så visst ikke vært enkelt, men Lise har alltid vært opptatt av å holde flokken samlet, forteller Bjarne. Og akkurat dét er han veldig glad for i dag.
«Flokken» består av ham selv, Lise og de tre gutta deres. De betyr mye for ham, den aldrende rockeren, som bare så vidt rakk hjem til den siste fødselen. Men han kom.
– Jada, han gjorde jo det, medgir Lise.
Hun er rimelig sikker på at samlivet deres hadde forløpt bedre hvis Bjarne hadde vært mer hjemme og jobbet i farens bilopphuggerfirma.
Les også: Bjarne Brøndbo: – Hun har sett gjennom fingrene på en del ting
– Liker å høre sin egen stemme
Men sånn ble det altså ikke. Bjarne måtte ut, bokstavelig talt. Ut med alt han hadde inni seg. Ut, både på den brede og den smale landevei. Han er stappfull av liv og sjarm og oppdaget tidlig at han behersket kunsten å få folk til å trekke på smilebåndet.
– Æ like å underhold, ja, sier Bjarne uten blygsel.
Han var bare guttungen da han oppdaget at han hadde dette udefinerbare som får folk til å le. På skolen fant han på mange spillopper som kunne sette grå hår i hodet på lærerne, men det var aldri ondskapsfullt. Forstyrrende, ja, men ofte så morsomt at selv de voksne måtte smile i skjegget.
Unge Bjarne likte responsen han fikk. Å formidle med ord, og siden også med musikk, var gildt. Da rislet gleden vel så mye i hans egne årer som i publikums. Er han like «livat» der hjemme også? Vi spør Lise.
– Ja, han prater mye, liker å høre sine egen stemme, sier fruen ærlig.
Bjarne protesterer straks.
– Nei, nå er du urettferdig Lise, det der stemmer ikke, sier Bjarne indignert.
Lise svarer med et lite smil og ser overbærende ut i rommet. Vi aner at det kanskje er lurt å la temaet ligge.
D.D.E.
Bjarnes vei inn i musikken begynte på naboens piano. Siden ordnet faren med et gammelt og velbrukt piano til den håpefulle sønnen. Pianoet manglet fire toner, men pytt, pytt.
Bjarne spilte så overbevisende at mamma mente han burde få ordentlig undervisning. Hos fru pianolærer Solum ble han introdusert for de store klassiske komponistene og øvde på sonater av Mozart og Beethoven.
Det var lekser herfra til evigheten som skulle avspilles for fru Solum hver lørdag, og Bjarne måtte øve. Mamma satte ringeklokka på en halv time og passet på at Bjarne ikke gikk ut av døra før klokka ringte.
– Det er helt klart mamma jeg kan takke for at jeg lærte å spille piano, medgir Bjarne.
Nå er sonatene for lengst gått i glemmeboken, men synge og spille trekkspill så folk hyler av begeistring, det kan han.
– Vi er ikke verdens beste musikere, vi i D.D.E. Men vi er verdens beste til å spille D.D.E.-musikk, det må sies, sier Bjarne og humrer godt.
– Men altså, jeg mener det. D.D.E. er lyden av låtene våre, hele uttrykket vårt, showet og vår versjon av trønderrocken.
– Og veldig mye Bjarne Brøndbo, må man vel si?
– Ja, jo det er klart, svarer Bjarne.
– Er det sant at dere har flat struktur i bandet, at «hyra» deles likt mellom alle? Ingen stjernebonus til vokalisten?
– Det er flat struktur, ja, bekrefter Bjarne, men legger ikke skjul på at akkurat dét har irritert ham av og til.
– Det blir alltid mer promojobbing på en frontfigur i et band. Når de andre bandmedlemmene kan slappe av på rommet før en konsert, er det jeg som må stille opp på intervjuer og sånt.
Rocka salmer
I en periode oppsto det noen bitre diskusjoner. Det hører heldigvis fortiden til. I dag er bandmedlemmene vel forlikt, og Bjarne kan i tillegg til D.D.E. også ha sine egne prosjekter.
Som i 2002, da han ga ut albumet «Salmer på ville veier». Kirkelig Kulturverksted hadde funnet ut at salmer som ikke ble funnet egnet til å være med i salmeboken, kunne passe til Bjarnes rocka røst. Hvorfor takket han ja til å synge salmer?
– Jeg mener nå at man ikke behøver å være såkalt personlig kristen for å synge de sangene. Det er folkelige toner som treffer, og som betyr mye for mange. Egentlig ikke så ulikt en del av de låtene vi spiller i D.D.E., sier Bjarne.
Han blir rørt når han får brev fra fansen som forteller at enkelte låter har hjulpet dem gjennom tunge tider eller betydd ekstra mye i spesielle situasjoner.
– Sånt blir man ydmyk av, sier rockeren stille.
Bandet «Humanic»
Det hele startet med «Humanic», bandet Bjarne var med på å etablere da han var 14 år. På første spillejobb hadde de 15 sanger på repertoaret. Da låtene var ferdigspilt, var det bare å begynne på nytt, inntil publikum på dansegulvet oppdaget at de hadde hørt «Be-Bop-A-Lula» åtte ganger.
– Det var litt pinlig, ja. Men hva skulle vi gjøre? Vi kunne ikke flere sanger, humrer han.
Så fulgte dansebandet «After Dark», og Bjarne var blitt 18 år. Imens hadde trønderrocken vokst seg stor og mektig under Åge Aleksandersen, og «After Dark» fikk lyst til å være den del av dette. De ville synge på norsk.
– Men det gikk ikke an å hete «After Dark» eller «Etter mørket». Vi måtte bare finne et annet navn.
– Og det ble?
– D.D.E. Det er det det er. Det var jeg som sa det først, smiler Bjarne, som er like fornøyd med de tre bokstavene den dag i dag.
– Åge hjalp oss å finne vår egen identitet, og da vi hadde funnet den, sa jeg bare rett ut: «De e de de e». Enkelt og greit. Punktumet mellom de store bokstavene i D.D.E. var bare noe vi måtte føye til i forretningsøyemed.
Les også: (+) Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Spiller i «Milliardærøya»
D.D.E. ble etablert som band i 1992, og like etter kom den første singelen. På den ene siden var låta med den heftige tittelen «Flamma», på baksiden var «Kvinnfolk, det e det beste æ veit».
«Flamma» gikk rett inn på førsteplass på Norsktoppen. Året etter fulgte albumet «Rai-Rai», som solgte hele 30 000 eksemplarer. Deretter kom «Rai 2».
Konsertoppdragene ballet på seg. Bjarne og Lise hadde fått sin første sønn, siden skulle det komme to til. Det ble flere hundre konserter.
I 2022 hadde D.D.E. 30-årsjubileum. Selv om det har vært noen opp- og nedturer underveis, er Bjarnes dagbok den dag i dag like stappfull av oppdrag.
Ikke bare bokdebuterer han denne høsten, han brakdebuterer også som skuespiller i Netflix-serien «Milliardærøya». Et humoristisk skråblikk på oppdrettsnæringen, der Bjarne spiller en advokat som ordner og fikser.
– Veldig artig, men også veldig mye venting, synes Bjarne.
Ikke skrevet selv
Tilbake til boka.
– Jeg har ikke skrevet den selv, bare så det er klart. Da forlaget ringte og spurte om jeg kunne tenke meg å gi ut en biografi, ble jeg mildt sagt overrasket. Og det var jo ikke noe jeg hadde tid til. Men så kom jeg på en journalist som hadde intervjuet meg en gang på 1990-tallet, og som skrev så innmari bra. Jeg sa til forlaget at hvis han kan skrive den, er jeg med.
Journalisten takket heldigvis ja.
– Men da vi møttes, viste det seg at det var ikke han som hadde gjort det intervjuet, men en annen fyr, sier Bjarne med en saftig latter.
Journalisten som fikk oppdraget, heter Hallgeir Opedal og er en av landets beste portrettører.
– Da var det jo greit, synes Bjarne, som slapp journalisten innenfor både sine egne private grenser og bandets.
Boken er et fyrverkeri av humor, men har også dypt alvor presentert å en verdig måte.
– Mamma og Lise synes vel at jeg ikke behøvde å fortelle alt. Men der var jeg klar: En biografi skal være ærlig, og jeg er ikke typen som pynter på ting.
Les også: (+) Jeg innledet et hemmelig forhold til min søsters eksmann. Men så ringte hun og fortalte sjokkerende nyheter
Mistet fotfeste
Koronapandemien ble en tøff tid for Bjarne, og den er viet et helt kapittel i boken. Å gå fra å være fullbooket med konserter og gjøremål siden han var 14 år, til å sitte innendørs og gjøre ingenting, ble en brå overgang. Bjarne mistet fotfeste.
Han flyttet inn på hytta og begynte å drikke. Han satt der og spiste og drakk, sov, og spiste og drakk igjen.
Lise ble alvorlig bekymret. Hun kom, dro i sinne og kom tilbake igjen. Kunne han finne på å skade seg selv? Men nei, det var ingen fare for det.
– Jeg er altfor glad i meg selv til å ta livet mitt, sier Bjarne.
– Det vare en forferdelig periode, men vi kom oss gjennom det, føyer han til.
De har tross alt besteget Kilimanjaro sammen.
Artistlivet har kostet, og Bjarne vet at noe har gått i stykker. Det er særlig én tekst han synger, der han har Lise i tankene:
«Som splintra speil, som glass i skår
Livet kann itj limes når det e knust over år
For gjort e gjort, og sagt e sagt
Og no vart siste kortet i kabalen lagt»
– Det kunne vært Lise og meg, men sånn gikk det heldigvis ikke. Noe er ødelagt for alltid, men nye ting har kommet i stedet. Vi har tre voksne sønner, barnebarn og et langt levd liv sammen. Det er mye som binder oss sammen. Det er jeg veldig glad for, sier jubilanten, som fylte 60 år 19. september.
Når feiringen var over, ble det på´n igjen. Avtaleboka på mobilen er fylt med blå felt helt frem til jul.
