Leserne forteller
– Jeg kjenner mannen din, sa Beth. Deretter kom historien som fikk meg til å stivne i hele kroppen
Jeg har kjent min mann siden vi var ungdommer. Jeg har aldri kunnet forestille meg at han har levd et slikt dobbeltliv.
I dag er jeg 48, og Øyvind runder 50 til sommeren. Vi møttes som to livlige ungdommer på en fest og fant hverandre med én gang.
Siden den gang holdt vi sammen, kjøpte leilighet og stiftet familie. Vi fikk tre barn, og etter hvert som økonomien ble bedre, kjøpte vi hus.
Øyvind og jeg var enige om å gi hverandre en viss grad av frihet til å dyrke egne interesser og venner. Selvsagt hadde vi felles omgangsvenner også, men han hadde sine kamerater som han kunne ta en fisketur, gå på pub og se en fotballkamp med.
Jeg hadde mine venninner, klubb og jenteturer. Jeg har også i alle år vært et ivrig medlem av en teatergruppe. Øyvind dyrket fluefiske og sport.
Jeg syntes vi hadde et godt familieliv. Både Øyvind og jeg var opptatt av å følge opp barna og deres interesser. Alle tre, to gutter og en jente, beundret faren sin.
– Når jeg blir stor, skal jeg fiske fugler, akkurat som pappa, sa fireåringen entusiastisk.
Det var fluefiske han snakket om, men begrepene ble litt stokket om hos en liten kar som beundret pappa i ett og alt.
Jeg hadde kontorjobb i en halvstor bedrift. På hjemmebane snakket jeg lite om jobben min. Jeg var så vant til at det var Øyvind som førte ordet om hva som var på gang i firmaet hans.
Jeg syntes ikke det var noe å nevne at vi hadde fått en ny medarbeider på jobben, selv om det var en søt og blid jente på 22 år.
Hun dro i bråhast
Annenhver måned har avdelingen vår en sosial samling som går på rundgang. Da inviteres kolleger hjem til en av oss.
Vi spiser godt, omgås uformelt og har det gøy til langt på natt. Da det ble min tur, gjorde jeg meg ekstra flid med maten.
Øyvind og jeg hadde kjøpt nye møbler til stuen, så jeg gledet meg veldig til å vise kollegene mine hvor hyggelig vi hadde fått det.
Øyvind dro på laksefiske og skulle være borte hele helgen, slik han alltid pleide når jeg hadde gjester. Alle roste maten og skrøt av hvor fint vi hadde det.
Beth, den nye medarbeideren, gikk rundt og kikket seg omkring. Hun så på kunsten vår, tittet på bøkene i hyllen og valgte ut musikk fra CD-samlingen litt senere på kvelden.
Hun kom med noen kommentarer om at vi hadde god smak og at mye av både musikken og bøkene var av det slaget hun selv hadde vokst opp med. Så ble hun plutselig gravalvorlig.
– Jeg føler meg uvel, det er best jeg kommer meg hjem, sa hun.
Jeg tror aldri jeg har sett noen komme seg så raskt ut av huset mitt. Vi andre holdt ut til morgenkvisten, og nok en hyggelig sammenkomst var over.
Dagen etter var jeg litt tung i hodet mens jeg ruslet rundt og ryddet. Jeg elsket å ha huset for meg selv en gang iblant.
Om kvelden fyrte jeg i peisen og koste meg med aviser og en bok. Det var blitt mørkt da telefonen ringte. Det var Beth.
– Kan jeg få komme bort en tur, jeg trenger virkelig å snakke med deg, sa hun.
Jeg ble litt forundret, men samtidig syntes jeg det var hyggelig at hun hadde lyst til å betro seg akkurat til meg. Det jeg trodde skulle bli en koselig kveld sammen med en hyggelig kollega, ble et mareritt jeg aldri kunne ha forestilt meg.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Det hun sa sjokkerte meg
Beth kom, hun klemte meg hardt, og jeg så at hun kjempet med tårene. Først småpratet vi litt om jobben og om festen. Så tidde hun og dro frem en stor konvolutt fra vesken. Den inneholdt en mengde bilder.
– Jeg kjenner mannen din, sa hun lavt mens hun fiklet med bildene. Deretter kom historien som fikk meg til å stivne i hele kroppen.
I fem år hadde hun hatt Øyvind som stefar. Da hun hadde sett bilde av ham og meg ute i gangen, hadde hun med én gang skjønt at hun var på fest hos Øyvinds kone.
Hun viste meg bilder mens hun fortalte. Tidligere på dagen hadde hun vært hjemme hos moren og tatt bildene ut av albumet hennes.
– Jeg måtte fortelle deg det, selv om det er forferdelig vondt, gråt hun. – Jeg kunne ikke bære på hemmeligheten, nå som vi kjenner hverandre.
Min mann, mine barns far, hadde levd et dobbeltliv! Bildene løy ikke. Der satt Øyvind i forskjellige positurer.
Han satt med armen rundt Beths mor, og på ett bilde hadde han Beth på fanget. Han var i diverse selskaper med for meg totalt ukjente mennesker, sikkert en omgangskrets han hadde hatt sammen med moren til Beth.
Han så glad og lykkelig ut på alle bildene. Til og med en julaften satt han der og holdt rundt elskerinnen sin. Og jeg husket det. Det var den julekvelden for 10–12 år siden han hadde lovet et par kolleger å være julenisse.
Han var borte i over to timer, og jeg husker at jeg syntes det var så morsomt at han hadde tatt på seg en slik oppgave. Beth fortalte at hun alltid hadde visst at Øyvind hadde en annen familie, og at han var på lånt tid når han var hos dem.
Det ble ikke lagt skjul på at moren var forelsket i en gift mann. Men han hadde lovet moren hennes at han skulle ta ut skilsmisse, det kunne egentlig skje når som helst, sa han bestandig.
Moren hennes ventet i fem år. Da trodde hun ikke lenger på det han sa, og kuttet ham ut. Øyvind hadde lenge forsøkt å komme inn i varmen igjen, men moren hadde bestemt seg.
Underveis hadde han fungert som en slags pappa for Beth. Han hadde reparert sykkelen hennes, kjøpt med gaver fra reiser og vært med på turnstevner som en hvilken som helst pappa. Hennes egen far bodde i utlandet på den tiden, og Øyvind var blitt en erstatning for ham.
– Øyvind var min snille stefar fra jeg var 11 til jeg var 16 år, fortalte Beth.
Alt var kaos inni meg. Tankene mine hoppet frem og tilbake. Jeg tenkte på alle fisketurene han hadde vært på, hvor mye han trente på den tiden, og hvor mye han jobbet overtid.
Gjerne til langt over midnatt. Og jeg? Jeg hadde trodd på alt han sa, slukt alle løgnene og vært bekymret for helsen hans, fordi han stresset og jobbet så hardt.
– Selvsagt tar du deg nær av dette, det er klart. Men jeg kunne ikke la være å fortelle deg det. Det ville vært det samme som å lyve, sa Beth og tok hånden min.
Jeg klarte ikke å bli sint på Beth. Hvorfor skulle jeg det? Jeg var heller takknemlig for at hun var så modig at hun fortalte det.
Og selv om jeg var sint, trist og sjokkert, ba jeg henne bli hos meg resten av kvelden. Hun hadde vært en del av min manns liv, og jeg hadde så mange spørsmål.
Vi satt og pratet oss gjennom natten. Da hun dro, var jeg rolig. Men jeg kunne ikke vite om Øyvind hadde hatt flere svin på skogen.
Jeg fikk låne bildene som bevis. Jeg antok at Øyvind var i stand til å lyve og nekte hele greia, da kunne jeg bare vise ham bildene. Jeg var så sint og såret denne helgen at jeg gjorde noe veldig dumt og unødig ondskapsfullt.
Jeg ville at Øyvind skulle lide mest mulig, så jeg inviterte ungene hjem for at de skulle være til stede når jeg konfronterte faren med hva jeg visste.
Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt
Livet er godt igjen
Dette er nå to år siden, og barna våre hadde flyttet hjemmefra for videre utdannelse.
De var 21, 19 og 18, juridisk voksne, men fremdeles svært unge og sårbare. At jeg oppførte meg så egoistisk og hevngjerrig, har jeg angret på mang en gang.
Barna burde fått vite om farens utroskap og løgner på en langt mer skånsom måte. Men jeg ville ha hevn. Noe jeg fikk, for det var ikke bare forholdet mellom Øyvind og meg som revnet den kvelden, barna vendte også faren ryggen.
De avslørende bildene og mine sterke beskyldninger rev faren ned fra den pidestallen ungene hadde satt ham på. De hadde alltid beundret faren sin, og han hadde jo også i alle år vært en god far.
Derfor burde jeg ha spart barna for min egen bitre trang til å ha dem som vitner når jeg påførte Øyvind banesåret.
Vi ble skilt. Huset ble solgt. Familieidyllen sprakk, og både Øyvind og jeg har hatt det tøft i ettertid på hver vår måte.
Ungene synes fortsatt dette er vanskelig, og de unngår faren sin mest mulig. Heldigvis har jeg skværet opp med barna mine.
Jeg har bedt dem om forlatelse for at jeg dro dem inn i oppgjøret med faren. Jeg har bedt dem tenke på at han tross alt var en god far for dem, og at nå som de er voksne, må de forsøke å gjenopprette kontakten med ham.
Nederlaget og vissheten om at Øyvind bedro meg over så lang tid, gjorde noe med selvfølelsen min. Jeg er blitt skeptisk til menn og vet ikke om jeg noen gang våger å gå inn i et forpliktende forhold igjen.
Heldigvis har tiden leget en del sår, et liv som enslig kvinne skremmer meg ikke lenger.
Jeg har en koselig leilighet, en trivelig jobb og mange venner. Livet er igjen godt å leve.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 10/10 2024, og sist oppdatert 10/10 2024.
