stråler av lykke:
Helene Bøksle rundet 40 år: – Har aldri følt meg bedre enn nå
Artisten har brukt korona-året på å finne ro og inspirasjon. Nå gleder tobarnsmor Helene Bøksle seg over å gå inn i 40-årene med vissheten om at hun aldri har følt seg sterkere – og at livet er i vater.
Ikledd en lett sommerkjole går Helene Bøksle rundt i den fargerike leiligheten i Ullevål hageby og pynter opp med friske tulipaner.
Det er like før påske og den folkekjære artisten smiler nærmest på barnlig vis, og viser med dét at hun har noe ekstra å glede seg over denne påsken.
På selveste skjærtorsdag, den 1. april, fylte Helene nemlig 40 år.
Her og Nå besøkte henne og familien i forkant av den store dagen.
– Jeg elsker å ha bursdag i påsken, for da er det masse blomster og pynt. Folk har fri og er glade. Da blir det en ekstra fin feiring. Og så er det ekstra gøy å ha bursdag 1. april. Jeg synes jo det er den beste datoen, for da begynner liksom våren på ordentlig. Jeg er en skikkelig bursdagsjente. Det er en ekstra god mulighet til å ta på seg en sommerkjole. Så da løper jeg rundt i den og blir 10 år igjen – uansett alder, stråler hun.
Les også: Exit-Sonja om smertene: – Jeg ble innlagt på akutten
Stråler av lykke: – Jeg er i «vadder»
Mandal-jenta med den vakre sangstemmen hadde egentlig planlagt å feire 40-årsdagen i Italia, men smittevern og reiseforbud gjør at festen blir nedskalert til en koselig stund foran bålpannen i hagen – sammen med ektemannen Espen Tjersland (45), sønnen Emil-Anker (7), datteren Nanna Margrethe (2), og bonusbarna Hanna (12) og Ella (13).
Hun forteller at hun er på et bedre sted i livet enn noensinne.
– Det er en veldig deilig følelse å fylle 40 år. For hvert tiår føler jeg at jeg faller mer og mer på plass. Jeg har aldri følt meg bedre enn nå. Jeg tror det handler om at jeg har fått ryddet i «loft» og «kjeller». Jeg står veldig trygt i hvem jeg er, hvem jeg ønsker å være og hvem jeg har lyst til å være sammen med. Jeg har blitt velsignet med de barna jeg skal få, jeg har en fantastisk mann, bor et sted som jeg liker godt å være og har en jobb som jeg elsker. Jeg er i «vadder», som man sier på Sørlandet, smiler jubilanten.
Helene kan også feire at hun gir ut platen «Vegvisir» denne våren. Den nye musikken har kommet som et resultat av det siste tøffe året med korona.
Les også: Da Dag Otto møtte Kristian første gang, fant de tonen umiddelbart
Båndopptaker under dynen
Da Norge stengte ned i mars i fjor, mistet hun alle jobbene sine over natta. Da kjente artisten at hun måtte ta et viktig valg.
– Jeg bestemte meg veldig aktivt for å løfte blikket og definere en annen horisont enn den jeg hadde foran meg. Jeg tenkte: «Der borte er lyset, ikke her». Jeg kjente at jeg ikke kunne gå inn i frykt og depresjon, men at jeg måtte snu det til at jeg nå fikk den tiden som jeg har lengtet etter. Jeg kunne aldri ha tatt meg fri i et halvt år for å skrive. Nå fikk jeg tid til å skape. Midt oppe i stenging av skoler og barnehage, gikk jeg ned på soverommet og tok dynen over hodet mens jeg satt med båndopptageren og begynte å skrive, forteller hun.
– Jeg har brukt dette året på å ta tilbake musikken min. Det er kanskje derfor jeg står her nå og ønsker å feire mine 40 år med at jeg aldri har følt meg sterkere, tross alt. Jeg står så tydelig på hva jeg ønsker å formidle, hva jeg ønsker å synge, hva slags sanger – og hva jeg ønsker å bruke stemmen min til. Jeg har definert at det jeg ønsker å formidle er lys.
I februar rørte Helene det norske folk da hun fremførte låta «Einn», som et pauseinnslag under MGP-finalen foran 1,3 millioner seere. NRK ønsket at hun skulle bringe lys og en følelse av samhold til folket som satt sosialt distanserte i hver sine hjem.
– Folk sitter hjemme, og de trenger lys. Det var en utrolig sterk følelse. Vi ønsket så sterkt at det skulle gå inn i hjertene til folk. Jeg har aldri opplevd en sånn tilbakemelding så umiddelbart etter en opptreden, forteller hun.
Les også: Å få barn, og deretter bli alenemor, har endret drømmene til Cecilie Skog
Troen på at alt er mulig
40-årsjubilanten er glad for at våren fører med seg ekstra mye håp og optimisme for tidene som skal komme.
– Jeg blir slått i bakken hvert eneste år av den følelsen som våren gir. Særlig nå, etter dette året som vi har vært gjennom, tror jeg at det er en ekstra stor grunn til å feire håp, lys og troen på at alt er mulig. For meg er påsken den vakreste tiden, og den fineste feiringen. Det er en viktig feiring og mulighet for å rydde opp i gammelt rot, vaske og få ny giv på alle måter, sier hun.
I leiligheten i Ullevål hageby finner Helene frem egg som skal males til påskepynt. Nanna Margrethe klatrer opp i mammas fang, mens eldstemann allerede er i gang med å dekorere ett av eggene. Siden barna ble født for snart åtte og tre år siden, har hun trappet ned på reisingen for å kunne være så mye til stede for dem som hun kan.
– Jeg reiser kanskje mer i året enn det veldig mange andre mødre gjør, men når jeg først er hjemme er jeg virkelig hjemme. Hadde jeg hatt en jobb jeg hatet, tror jeg ikke at det hadde vært så mye bedre om jeg gikk og klaget. Ved at jeg elsker jobben min, viser jeg barna at det er mulig å følge drømmen sin, smiler Helene.
Les også: Lise (33) er en av verdens mest ettertraktede sangere
0-10: (1981 – 1991)
– Etter mine første år midt i Mandal by, flyttet vi ut til Frydenes innerst i Harkmarksfjorden. Jeg vokste opp midt på landet, med alt det innebærer. Der var vi en god familie, med mine tvillingbrødre, hunden Jazz – og mor og far.
– Som 5-åring hadde jeg min første opptreden. Da sang jeg «Fire år i romjul» på direkten hos Lodin Aukland i «Lørdagsbarnetimen» på NRK. Disse årene var preget av et grunnleggende ønske jeg fikk veldig tidlig, nemlig å synge.
– Moren min drev dramaverksted i Mandal, så jeg ble tatt inn der og fant min plass i barneteatret. Min far sa at jeg var et krevende musikalsk barn, for jeg fikk aldri nok. Jeg slukte alt fra klassisk til ABBA. Som 9-åring fikk jeg mitt første stereoanlegg, og da lukket jeg meg inne på rommet og bare nerdet fullstendig.
– Jeg var mye alene. Det var et valg jeg tok. Jeg tror nok at jeg var litt sær, og du kan trygt si at vi var en annerledes familie. Jeg gikk med kjoler, alpelue, regulering, hornbriller og Dr. Martens-sko. Folk synes nok det var kjemperart.
10-20: (1991 – 2001)
– Jeg kom inn i Kristiansand barne- og ungdomsteater, som var uvurderlig viktig for min del. Da tok jeg bussen fra Mandal til Kristiansand, og spilte blant annet «Dorothy» i «Trollmannen fra Oz».
– Jeg flyttet hjemmefra da jeg knapt nok var 16. Turen bar til Kristiansand for å gå på musikklinjen. Det var kompromissløst. Jeg skulle ikke noe annet. Det var en stor overgang å flytte alene fra landet og inn til byen. Mine foreldre skilte seg da også, så da var det en brytningstid på veldig mange ting. Min mor flyttet til Oslo, mens far ble boende på Frydenes – der han fremdeles bor.
– Fra jeg var 17 til 19, jobbet jeg i «Kaptein Sabeltann» i Kristiansand dyrepark. Jeg tok over rollen som «Sunniva» fra Janne Formoe – og elsket det.
– Etter videregående dro jeg inn til Oslo for å gå på NISS i ett år. Jeg var så fattig at jeg så vidt hadde råd til mat, så jeg har vel aldri vært så tynn som da. Jeg begynte å jobbe på kafeen «Evita» på Grønland. Jeg bare elsket det livet, og å være ny i Oslo. Jeg plukket opp varme rundstykker grytidlig om morgen, lagde mat fra bunnen av og lærte mye av å ikke være redd for søling og skitt.
– Helt i slutten av tenårene ble jeg tatt inn i varmen av Bentein Baardson og Gunnar Grimstad i Agder Teater. De ga meg rollen som «Hedvig» i «Vildanden», der jeg spilte med store skuespillere som Erik Hivju, Finn Schau og Lasse Kolstad. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene, dro fra Oslo og ned til Kristiansand. Da begynte jeg å jobbe, og siden har det gått i ett.
Les også: Forteller om forholdet: – Jeg sa at jeg er homo, og da sa Bent: Det er jeg også
20-30: (2001 – 2011)
– I 2003 begynte jeg på musikk grunnfag ved Universitetet i Agder. Jeg tenkte: «Skal jeg sitte her og spille xylofon resten av mitt liv?». En måned inn i studiet fikk jeg en telefon fra NRK som ville ha meg med i «Kjempesjansen». Læreren min sa bare: «Gi meg bøkene. Stikk!». Jeg leverte bøkene, ropte: «Ha det!», og sluttet på studiet.
– I «Kjempesjansen» kom jeg til finalen, og vant nesten 100.000 kroner. For pengene skapte jeg drømmekonserten min, «Elverhøy», inne i gamle Ravnedalen. Det er noe av det mest magiske jeg har vært med på. Noen fra plateselskapet Universal var og hørte på, og de ga meg muligheten til å lage min første plate. Jeg ble nominert til Spellemann for «Elverhøy». Det var eventyret som startet hele min platekarriere.
– Først da jeg traff Espen, som 27-åring, fikk jeg selvtilliten. Jeg følte at jeg hadde kommet hjem. Det gjorde at jeg fikk ro og trygghet. Med ham ble jeg bonusmamma til to flotte jenter, Ella og Hanna. Det å være en familie, å få det ansvaret og høre sammen – gjorde noe med grunnklangen, at uansett hvor jeg reiste visste jeg at jeg skulle hjem.
– I 2009 ga jeg ut juleplaten «Det hev ei rose sprunge» etter å ha jobbet med den i fem år. Det var som en «baby». Jeg hadde tenkt til å gi den ut og så gjøre en liten turné. Nå har jeg turnert med den i 17 år. Hvert eneste år. Det som skjedde der, var helt utrolig.
– Samme år la jeg min vokal til «Age of Conan». Det var helt rått. Den musikken reiste verden rundt, og med ny trygghet og selvtillit fikk jeg virkelig ta i bruk kraften jeg har i meg.
30-40: (2011 – 2021)
– Espen og jeg gifter oss i 2012, da er jeg 31 år. Et fantastisk «hipp hipp hurra»-bryllup i Skagen, på ekte dansk vis på Brøndums hotell. Jeg skulle gjerne opplevd det igjen. Det var virkelig et godt bryllup.
– I 2013 fikk jeg mitt første barn, Emil-Anker. Jeg tenkte: «Går det an å bli så forelsket i et barn?». Det var hjerteress. Det var så definerende for meg. Da var alt komplett. Da gikk jeg inn for landing.
– Emil-Anker ble med på «Stjernekamp» allerede en måned gammel. Han var en veldig rolig baby, så det gikk jo. Men jeg hadde ikke trodd at jeg skulle være med så lenge, så etter ti uker sto jeg med egne ammehull i skinnjakka – og så var han med rundt i hele Norge på kirketurné like etterpå. Det var tøft. Jeg fikk en sterk reaksjon etterpå, og måtte samle styrke igjen.
– I 2018 er jeg 37 år, og er så heldig å bli mamma til Nanna-Margrethe. Med den fødselen sto det klart for meg at jeg bare skulle gjøre de tingene jeg hadde lyst til. Disse årene har vært skjellsettende for min del. Det har gjort at jeg har jobbet mer inn mot låtskriving, og at jeg har kommet tilbake til «Elverhøy». Tilbake til utgangspunktet.
