Arkitekten som tegnet hytta til Max Manus gjorde en kjempetabbe

Hytta til Max Manus på Filefjell, mellom Oslo og Bergen, var i 20 år en ganske godt bevart hemmelighet.

Du trodde kanskje at den tidligere motstandsmannen skaffet seg en spartansk hytte uten strøm og vann? Langt derifra.

Max Manus valgte å bygge hytte på vel 1000 meters høyde like ved Nystuen, på høyfjellet nord i Valdres. Isolert beliggenhet og velkjent yrkesbakgrunn førte til at Max Manus monterte mengder av alarmsystemer på hytta.

Men noen heldige slapp likevel inn. I 1985 fikk den høyt dekorerte krigshelten besøk av bladet Hytteliv.

I intervjuet snakker Max Manus om hvorfor han drepte en bjørn; om hvordan hytta nesten ble fatalt feilplassert, og han avslører endelig sin hemmelige metode for å lage rakfisk uten lukt.

I tillegg gjør Max sitt beste for å avlive det norske idealet om et primitivt hytteliv.

70-åringer med maskinpistol

– Hytta har gjort at jeg har hold meg god og frisk, sier Max Manus til Hytteliv.

Tidlig samme morgen har han vært ute og trukket garn, og har fått 7 pene ørret som skal til graving.

– Jeg har et spesielt forhold til naturen - til jakt, fiske, vær og vind. Det er selve livet for meg. Her har jeg nemlig labbet og gått overalt, og så er det blitt mange fisketurer opp til et mindre vann i nærheten, som ligger på 1350 meters høyde.

– Dit er det to timer hver vei. Før om året kunne jeg også gå en ti timers tur til Høgaloftet, en fjelltopp 1900 meter over havet. Men dit kommer jeg nok ikke mer, sier han ettertenksomt.

Alderen krever sitt. Aktivitetsnivået er det imidlertid ikke noe å si på.

Dagen i forveien hadde han kommet rett fra det årlige skytestevnet med de gamle gutta fra Lingekompaniet.

70-åringene skyter med maskinpistol, pistol og gevær, driver hurtigskyting og konkurrerer seg imellom. - Vi skyter jo mye bedre i dag enn for 40 år siden - nå har vi nemlig bedre trening, ler Manus.

– Det er et fint samhold mellom Lingegutta, og vi har nok vært heldige som kom fra krigsårene uten å ende på feil side i samfunnet. Men alle har problemer med både nerver og søvn fremdeles, og så blir det jo stadig færre av oss.

Les også: (+) Den legendariske krigshytta er åpen for hvem som helst

Max Manus felte en bjørn

Max Manus blar i hytteboken, som for å kalle frem minner fra en nær fortid.

Boken starter med byggingen av selve hytta i 1957, og fortsetter uavbrutt frem til i dag i med frodige historier om fiske, rypejakt og hyppige besøk av venner og slekt.

Hytteboken har opptegnelser om en dagsfangst på 99 store ørret, og om den dramatiske jakten da bjørnen Pekka rømte fra dyrehagen på Filefjell i 1962. Det var Max Manus som skjøt bjørnen under en dramatisk episode, noe han helst ville sett ugjort, for det var ikke en ordentlig jakt.

– Jakt er noe du har i blodet, fastslår Max Manus.

– Det finnes folk som aldri skulle vært på jakt, særlig elgjakt. Nå er det for lett å ta jaktprøven, du sitter på en post hele dagen, og det blir mye fyll og feil skyting. Det finnes ingen unnskyldning for å treffe noe annet enn den elgen du skal skyte, tordner mannen som har felt 70 elger.

Nå nøyer han seg med å bruke kikkerten på elgstammen som har vokst frem her oppe de siste årene.

Han kan også se hjort, lom, mink, bekkasin, rugde, orrfugl og til og med ørn fra skueplassen ved bordet i stuen.

Max Manus legger gjerne ut om jaktturene med en «dansk baron som røkte over 20 sigarer om dagen», men som hentet uanede krefter til å skyte 23 ryper på én dag.

Og han forteller historien om elgoksen som gikk 250 meter etter en fulltreffer, og nær hadde blitt borte for.

Max Manus har i det hele tatt mange spennende historier bare fra turene omkring hytta i årenes løp.

Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn

Syv lyn i rask rekkefølge

– Men noe av det som har gjort mest inntrykk på meg her oppe, har jeg sittet nettopp her ved stuebordet og sett, sier Max Manus og skuer utover vannet.

Det merkelige værfenomenet inntraff midtvinters for en del år siden, med masse snø på trærne og is på vannet.

– Jeg tror det kom en slags fønvind, for plutselig ble det kolossalt varmt og et styrtende regn. Jeg telte syv lyn i rask rekkefølge, og snart flommet vannet overalt. Veien ved Lærdal ble stengt omtrent med en gang, og jeg satt her og så at fjellsiden ble mer og mer svart etter som snøen på trærne smeltet og bjørka tittet fram.

– Selv vannet skiftet farge fordi regnet spratt opp fra isen, og det snødde, regnet og lynte i ett sett. Virkelig et fascinerende skuespill. Jeg setter umåtelig pris på denne utemmede naturen, og er også glad for at det er så lite folk akkurat her oppe slik at naturen hele tiden holdes i balanse.

Les også: (+) Hytta har 360 graders utsikt og kan brukes gratis

Kjempetabbe

– Nettopp beliggenheten førte kanskje til at hytta ble bygget akkurat her?

– Det hjalp jo å få tomta stilt gratis til disposisjon, og hæren fraktet inn materialene med beltebil, svarer Manus.

– Likevel var det et økonomisk kjempeløft å bygge den gang, for håndverkerne tok seg grådig betalt etter datidens mål - hele 7 kroner timen. Ut fra omkostningene syntes jeg hytta ble i største laget, men nå kunne den godt vært større. Den eksakte grunnflaten aner jeg imidlertid ikke, men det er i hvert fall ikke bygget på noe siden hytta sto ferdig i 1958.

Hytta er opprinnelig tegnet av arkitekt Odd Jebe. Og han holdt på å gjøre en kjempetabbe underveis - å legge hytta i gal retning slik at den ville snødd ned.

Lokalkjente gjorde Manus oppmerksom på miseren, og snekkerne la i stedet hytta med smalsiden i vindretningen.

Nå blåser snøen for det meste forbi, til alt hell.

– Arkitekten var litt av en kunstner, sier Manus.

– Og ikke alltid like praktisk innstilt. Snekkerne klaget støtt og stadig på pirk og detaljer som skulle gjennomføres. Men i dag er vi glade for alt ekstra arbeid som ble nedlagt - hytta har holdt utrolig godt, og selv termoglasset i stuevinduet var en vellykket løsning.

Slikt glass var helt nytt på 1950-talet, uprøvet under ekstreme værforhold. Planløsningen er det heller ikke noe å utsette på. Foruten stue og gang er det tre soverom, det ene med utgang til terrassen. Bad og dusj er det også.

Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på

Liker ikke primitivt hytteliv

Manus har ikke så mye til overs for et primitivt hytteliv i lengden.

Til gjengjeld vitner den velutrustede bua og verkstedet om flittig vedlikeholdsaktivitet. Ingen mangel på fritidssysler der i gården. Han gjør alt selv.

– Det skal være visst, smiler Manus og løfter hendene.

– Jeg har alltid masse å gjøre. Snekring, vannrør, elektriske ledninger - alt gjør jeg selv, både her og i huset på Lanzarote. Hele gårsdagen gikk med til å reparere et sprengt vannrør før vinteren setter inn for alvor.

– Her må vi nemlig tømme ut vannet om høsten. 30 kuldegrader og kuling gjør at det meste fryser, og selv om det er varmekabel i røret ned til vannet, skal det ikke mer enn noen timers strømstans til før isen har sprengt alle vannrørene.

– Innlagt vann er nemlig en absolutt nødvendighet, etter min mening. Så har jeg også tilbrakt mange, mange timer i pumpehuset. Her på 1000 meter skal ikke pumpa greie mer enn 5 meter - men den gjør det likevel, om enn når det faller den inn.

Derfor er bruksanvisningen for å få pumpa til å fungere skrevet rett på veggen i pumpehuset, til hjelp for øvrig familie og gjester når ikke Max med håndlaget er på plass!

Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den

Bestselger i Polen

På hytta får Max Manus også tid til å filosofere, og til å samle de gode minnene. Og da er ikke veien lang til hans forfatterskap, som gjenspeiler hans opplevelsesrike liv.

Han har reist mye, fra han avmønstret som sjømann i USA på sin 14 årsdag - faren skulle gjøre mann av ham og sendte ham til sjøs fra Cuba - en fottur over Andesfjellene i slutten av 1930-årene, og turene med Arne Falk-Rønne, som resulterte i bøkene Reisen til Verdens Ende og Jorden rundt på 80 dager.

Et gledelig gjensyn hadde han også med Chile, hvor han traff Sally Olsen, kjent som fangenes engel.

Her besøkte Manus fengslene og de narkomane, og ble så betatt av Sally Olsens liv og gjerning at det ble bok av det. Denne boken er foreløpig hans siste.

– Nå er de to krigsbøkene mine utgitt på polsk også, ler Manus, og legger til at 40.000 eksemplarer utsolgt på en dag.

– Polakkene får jo ikke skrive om sin egen frihetskamp, og leser ivrig om det som foregikk i Norge, under Finlandskrigen og andre skildringer. I løpet av årene har det jo kommet nye generasjoner her i landet også, og jeg har mye å trekke frem av hukommelsen ennå. Så jeg lurer på om det kanskje kan bli en bok til snart.

– Kan handlingen røpes?

– Foreløpig holder jeg nå bare på med manus, smiler han lunt.

Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn

Den hemmelig oppskriften

Som så mange andre natur- og friluftsmennesker har Max Manus ekte, norsk rakørret som en absolutt favoritt blant kulinariske gleder.

Som rakørret-entusiaster flest har han en bestemt oppfatning av hvordan ørreten skal tillages, og til glede for Hyttelivs lesere har han gått med på å avsløre sin metode:

– God rakørret skal ikke lukte, fastslår Max Manus.

– Jeg har lagt rakørret i mange år, og har kommet frem til at det viktigste er rett temperatur og lite salt. For mye salt, og ørreten lukter. Ørreten må oppi butten smellfersk. Jeg tar fisken våt, slik at jeg får laken hurtig.

Han forteller videre at man bør legge første lag med ryggen ned, og strø litt sukker oppå dette laget. Deretter lag for lag med sukker imellom til butten er full.

– Lag et lokk som tetter til butten, og sett en vekt oppå så det blir press på. Neste morgen skal laken dekke fisken. Butten skal stå i en kjølig kjeller, og den skal holde seks grader. Punktum. Det hele skal så ligge i tre til fire måneder, helst i kjelleren på hytta, for der er det ideelle forhold, råder Max Manus.

Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»

Slet med krigsminner

Max Manus fikk alkoholproblemer som følge av opplevelsene under krigen.

– Han var full av nerver, Max. Han hadde vondt hele tiden. Men det gjorde ingenting. Max utførte alle aksjoner uten vanskeligheter, sa motstandshelt Gunnar Kjakan Sønsteby i et intervju med Forsvarets Forum i 2008.

I 1994 var Vi Menn hjemme hos Max Manus i hans villa på Nesøya utenfor Oslo. Manus gikk bort to år senere.

Det som skjedde i krigsårene har aldri sluppet taket, står det i reportasjen.

– Det er plagene, vet du, sier han, sier Max Manus til Vi Menn.

En av Manus' største bragder under Den andre verdenskrig var den vågale aksjonen mot det tyske troppetransportskipet Donau. Skipet er mest kjent for å ha fraktet 532 norske jøder den første grufulle etappen til tyske konsentrasjonsleire i 1942.

Les også: Slik senket vi Donau

Manus og hjelperne hans kjørte inn gjennnom porten til havneområdet med en gummibåt. Det var januar og bitende kaldt. Store isblokker lå i indre havnebasseng.

Men Manus og en kamerat klarte å hakke seg vei med gummibåten til Donau. Manus skrev i rapporten til sin oppdragsgiver SOE i London:

«Vi tok av oss kjeledressene og stod der i våre kjære norske uniformer, med norske flagg på våre skuldrer. Det var en storartet følelse å vite at, dersom vi skulle dø, ville det bli som soldater, og ikke som vanlige sabotører. Hver av oss hadde to Stenguns og fire magasiner med 256 runder, pluss seks håndgranater. Det ga oss en uhorvelig selvtillit».

Med sin store sans for propaganda hadde Max skrevet hilsener på sprengladningene. En var fra kong Haakon og en fra Gregers Gram. Da de var ferdige med Donau, festet de resten av limpetsene til en annen tysk båt ved navn Roiandseck.

Donau kom til Drøbak før sprengladningene smalt. Kapteinen satte full fart forover, rett inn i fjæresteinene. Det var 1500 soldater, 300 hester og mange hundre biler om bord. Noen ble drept, og ambulanser gikk i skytteltrafikk mellom Oslo og Drøbak. Så smalt nok en limpets.

Det var så vidt tyskerne klarte å holde båten flytende til de fikk losset de 400 alpejegeme og 250 muldyrene som var igjen om bord. Rapporten fra Max Manus til SEO ender slik:

«Jobben har vakt stor entusiasme hjemme».

Les også: De lærte Max Manus og Kjakan å drepe

Begynte å savne litt kick

– Angrer du på noe du gjorde? lyder et spørsmål fra Vi Menn til Max Manus, 50 år etter krigen var over.

Manus ser en stund ut av vinduet. Det tar noen sekunder før han svarer.

– Helt ærlig, den gangen jeg jobbet med Monte Rosa, visste jeg at den skulle gå ned med 3000 mann. Jeg ønsket at den skulle gå ned med mann og mus. Da ville jeg ropt hipp hurra! Men jeg er ærlig når jeg sier at jeg var glad da Donau sank uten at det ble noen massedød.

– Jeg opplevde noe artig i Sveits for noen år siden. Jeg kom i snakk med en mann som hadde vært i Donau. Du har reddet mitt liv, sa han. Fordi båten sank, ble jeg værende i Norge og kom aldri til fronten nede i Europa.

Vi Menn spør Max Manus om livet hans etter krigen ble et slags antiklimaks.

– Nei, det å bygge opp en bedrift med 200 ansatte, innebar spenning nok.

Men så tenker han litt igjen, og legger til:

– Vel, for å si det som det er, jeg begynte å savne litt kick for noen år siden. Da reiste jeg jorden rundt.

– Det jeg er mest glad for av alt, er at ingen av aksjonene mine krevde et eneste norsk liv, sa Max Manus til Vi Menn i 1994.

Les også: Dette er historien bak navnet til Max Manus