Jeg ville bare trøste henne, men mannen min mente hun var gal

Når mennesker ligger nede, føles det godt å rekke ut en hånd. Jeg åpnet hjemmet mitt for en kvinne som var totalt knust.

De to barna hennes var flyttet ut. Etter at mannen forlot henne, hadde hun ikke råd til å beholde huset. Jeg sa til mannen min at nå måtte vi ta vare på Ingeborg. Han er en snill mann og sa seg enig.

Den første uken etter at mannen hennes dro, sov hun hos oss. Det var så mange tårer at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Men jeg trøstet så godt jeg kunne og stelte og dullet for henne.

Gjesterommet ble redd opp og erklært som hennes. Jeg sa hun kunne bli så lenge hun hadde behov for det.

Redd for å såre henne

Selv har jeg alltid hatt en klar formening om hvor grensene går når deg gjelder å benytte seg av andre menneskers gjestfrihet. Men Ingeborg nærmest bosatte seg hos oss på permanent basis.

Da tre uker var gått, tenkte jeg at hun burde ha dratt hjem til seg og sitt og begynt å stable sitt nye liv på beina. Jeg ymtet frempå om at det kanskje var lurt å dra hjem og venne seg til å være litt alene. Da gråt hun og sa at hun gruet seg veldig, men at hun tok hintet. Jeg sa at det ikke handlet om oss, men om hva som var best for henne. Hun ble værende noen dager til.

Mannen min hvisket til meg at han syntes det var merkelig. Han syntes heller ikke at hun kunne bli boende hos oss.

Når jeg nå ser tilbake på denne tiden, ser jeg at jeg burde ha satt ned foten på et tidspunkt. Vi ga Ingeborg en lillefinger, og hun grep hele hånden. Hun følte seg etter hvert så hjemme hos oss, at hun kunne komme uanmeldt inn i stuen vår til alle døgnets tider.

Jeg var redd for å såre henne. Selv om vi satt midt i middagen eller i en nær samtale, dekket jeg på en ekstra tallerken og ga henne middag. Hun takket alltid like høflig.

Involvert i alt vi gjorde

Til slutt fikk hun sitt eget hjem og bodde der. Ting gikk bedre, men hun ringte meg hver eneste dag.

Når helgen nærmet seg, fikk jeg bestandig en visitt med spørsmål om våre planer for helgen. Skulle vi på hytta, spurte hun om hun kunne få bli med. Jeg klarte ikke å si nei.

Hun ble involvert i alt vi gjorde, føltes det som. Når vi inviterte vennepar til middag, klarte hun alltid å få meg til å be henne også, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å gjøre det. Hun klarte til og med å lure seg med da jeg skulle ha en fest med mine gamle studievenninner, som hun ikke kjente. Det skjedde gjennom en så sterk insistering på å hjelpe til med arrangementet, at jeg ikke orket å si henne imot.

Hun sendte venneforespørsler på Facebook til alle venninnene mine, ba om å få telefonnumrene deres og foreslo å gjøre ting sammen med dem. Hun forventet at den ene, som er hudpleier, skulle gi henne ekstraservice og nesten gratis behandlinger, med den begrunnelsen at de var venner, og hun hadde dårlig råd.

Jeg hørte om disse tingene, men visste ikke hvordan jeg skulle ta det opp med henne. Hun har alltid vært så sårbar og tar så lett til tårene. Midt oppi alt syntes jeg synd på henne.

Rare forespørsler

Ett år etter at Ingeborg ble alene, reiste jeg på tur med en barndomsvenninne. Da hun fikk vite dette, ble hun først helt på styr. Hun sa flere ganger at jeg skulle ha sagt ifra, så hadde hun slengt seg med. Sannheten var at jeg ikke orket tanken på å feriere med henne en hel uke. Men jeg lovet å si fra neste gang.

Det som skjedde da jeg var borte, var at hun dukket opp hos min mann med en middagsgryte og et stort smil. Hun sa at siden jeg var borte, fikk vel hun ta vare på ham, og inviterte seg selv inn. Einar visste ikke hva han skulle si eller gjøre, stakkars.

Da hun ba ham hjem til seg på middag, etter først å ha spurt om han hadde spesielle planer for resten av uken, klarte han ikke annet enn å si ja takk. Hverken han eller jeg klarer å lyve og dikte opp en timeplan.

Jeg bestemte meg for å overse det hun gjorde og ikke kommentere det, selv om jeg reagerte på fremgangsmåten.

Det som skjedde videre, var at hun begynte å sende tekstmeldinger til min bedre halvdel med spørsmål om alle slags rare ting.

Hun skulle bytte bil og lurte på hva han tenkte om det. Hun skulle på skitur og ville gjerne ha noen tips om skismurning. Eller kanskje han kunne være så grei og komme og hjelpe henne, spurten hun med et smilefjes bak.

Sjelevenner

Jeg fortalte andre venninner om Ingeborg. De sa at jeg ikke kunne ha det sånn, og at jeg måtte sette grenser. Tenk om hun stikker av med Einar, sa de.

Akkurat det var jeg ikke mest redd for, for jeg visste hva han tenkte. Problemet var at han heller ikke klarte å forklare henne at det ble vel mye for oss, og at det føltes ubekvemt at hun presset seg inn i livet vårt.

Det er vondt å legge stein til byrden for et menneske. Jeg visste at Ingeborg ikke hadde mange nære venner rundt seg. Derfor kviet jeg meg for å ta den store samtalen.

I lang tid gikk jeg på akkord med meg selv og følte frustrasjon over at hun uten tanke for andre enn seg selv, brøytet seg inn i selskaper, familiemiddager og andre sosiale sammenhenger. Men jeg korrigerte meg selv og tenkte at hun ikke visste bedre.

Noen ganger inviterte hun Einar og meg på middag. Vi tenkte at det var mer naturlig at hun bare ba meg som en venninne, og jeg sa at han ikke kunne. Men da ville hun utsette det til han også kunne.

Jeg hørte av andre at hun snakket om mannen min i meget sjenerøse ordelag. Hun skrøt av all hjelpen hun fikk og hvor fantastisk han var. Hun sa at de var sjelevenner.

Les også (+) Hun har gjort alt for å ødelegge meg og barna. Kanskje hun aldri vil slutte å forfølge meg

Satt ned foten

I begynnelsen lo jeg av det og sa at hun ikke mente det slik det kunne virke. Jeg kunne si mye om Ingeborgs manglende sosiale intelligens, men at hun var ute etter min mann, ville jeg ikke tillegge henne. Fremdeles syntes jeg synd på henne.

Det skulle gå mer enn tre år før jeg satte ned foten. Da jeg gjorde det, hadde jeg ikke lenger noe valg. For å gjøre en lang historie kort, dukket Ingeborg opp hos Einar mens jeg var på jobbreise. Hun sa at hun ville at han skulle se noe og være helt ærlig. Han svarte at hun selvfølgelig kunne få hans råd og spurte hva det gjaldt.

Før han visste ordet av det, hadde min gode venninne, som jeg har støttet og hjulpet, kledd av seg genseren og sto med bar overkropp rett overfor ham.

Hun sa at hun synes brystene var for store, at hun var for tykk rundt livet, og at hun vurderte å gjøre noe med det. Bare så det er sagt: Hun har alltid hatt ekstremt flotte bryster – misunnelsesverdige, faktisk – og hun har bestandig vært mye slankere enn meg over magen.

Einar sa at nå måtte hun faktisk gå. Etterpå ringte han meg og sa at nå var det nok. Han mente at damen var gal.

Jeg ble tvunget til å sette grenser. Ingeborg ble veldig lei seg, og egentlig ønsker jeg ikke å tro at hun forsøkte å ta fra meg mannen min. Det oppsiktsvekkende fremstøtet var mer et desperat behov for å bli sett. Jeg forklarte at det ikke kan være tre personer i et ekteskap. Jeg sa at Einar og jeg trengte tid sammen, bare oss to.

Nå sier jeg ja til å gå en tur med henne i ny og ne, men jeg ber henne ikke hjem til oss. Det er på høy tid at hun bygger sitt eget liv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle