– På et tidspunkt rev pappa av seg kanylene, og sa: «Slutt! Dere plager meg! Jeg vil ikke mer.»

Helene Sandvig lar hånden gli over treverket på en stokk som er merket av barkbillenes paringskamre og larveganger, små finurlige kunstverk fra naturens side.

– Jeg forelsket meg i denne stokken fra første stund, sier hun.

– Det må ha vært 15–20 år siden pappa kom innom med den, lenge før han ble syk. På sett og vis er han fremdeles med meg i denne stokken, den er en del av arven etter ham.

Fra et hjørne i stuen på Bestum har hun hentet frem den avbarkede staven i lyst tre som alltid står der og minner henne om faren.

– Når det nærmer seg jul, bruker vi den også som kalender, sier Sandvig, og viser hvordan stokken henges opp over en av dørene inn til stuen og får festet små adventsgaver til seg.

Oppvokst på Abildsø

Sandvig tror faren må ha funnet stokken på en av sine mange turer i skogen, antagelig i et skogholt ved Østensjøvannet, ikke så langt fra rekkehuset på Abildsø hvor hun tilbrakte barndom og ungdomsår sam­men med far, mor, tvilling­søster og tre eldre brødre.

– Jeg har også vokst opp med fuglehunder som skulle ut på tur, og da gikk vi ofte inn i skogen. Der er det et sted vi kalte «tenkebenken», hvor vi gjerne satte oss ned for å snakke sammen. Pappa visste godt at jeg – akkurat som ham – var veldig glad i alt som hadde med tre å gjøre.

– I boken «Et langsomt ­farvel», som du skrev om din far etter at han ble rammet av demens, forteller du om hans kjærlighet til treverk og «treets glød» …

– Ja, jeg tror det er noe som ligger i blodet, sier Sandvig, og nevner oldefaren, Anders Sandvig, tannlege og grunnlegger av De Sandvigske Samlinger på Maihaugen i Lillehammer.

Gamle møbler og bruksgjenstander fra bondekulturen i Gudbrandsdalen, ja hele hus ble plukket fra hverandre og satt opp igjen. Mye tre, med andre ord.

– Jeg er veldig stolt av den arven, og at oldefar var så ­forutseende. I vårt forbrukersamfunn – som så til de grader preges av bruk og kast – er det jo viktigere enn noen gang å ta vare på vår kulturarv, sier Sandvig, og forteller at faren hennes også var veldig opptatt av antikviteter, spesielt gamle tremøbler og tretallerkener.

– Jeg tror jeg har vært innom hver eneste antikvitetshandler i Oslo sammen med pappa. Da strøk han alltid fingrene over gjenstandene og snakket om patina. Og om glød. Hva han la i de begrepene spurte jeg aldri om. Jeg tror bare jeg skjønte at det dreide seg om et eller annet liv, om en eller annen vakker fargesjattering.

Les også: (+) Et bilde skled ut av en konvolutt da vi ryddet etter pappa. Det var et sjokk – og starten på en ny sorg

Nyhetsjournalist i Aftenposten

Mennesker gløder også. Og har man sittet hos en døende, vet man at gløden forsvinner i dødsøyeblikket. Men så finnes det jo religioner som hevder at sjelen kan ta bolig i et tre, eller i en gren. Så det er lov å leke med tanken om at det finnes liv i Sandvigs stokk. At det bor minner i den er sikkert, minner om en omsorgsfull og svært tilstedeværende far som samlet flokken sin rundt seg.

Det nærmer seg ti år siden turgåeren, antikvitetselskeren og journalisten Helge Sandvig åndet ut. Han ble 82 år gammel.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

– Hvordan vil du beskrive ham som person?

– Han var en veldig familiekjær mann, og jeg føler at han var selve limet i vår familie, sier Sandvig, og legger til at hun bare var tretten år gammel da moren fikk sin første kreftdiagnose.

– Vi levde med hennes sykdom i ti år før hun døde i 1993, og hun hadde ikke så mye ork til annet enn å takle jobben sin. Derfor var det alltid pappa som fant på ting med oss, turer i skog og mark om sommeren og skiturer om vinteren.

Sandvig forteller at han – som nyhetsjournalist i Aftenposten – også var mye på reisefot. Så glimter det til i øynene hennes.

– Han var ofte borte, men så kom han jo alltid hjem med gaver! Store Disney-kaniner, en drage som kunne sendes av gårde for så å vende tilbake til utgangspunktet, små fløyter som kunne fylles med vann, ja, den ene skatten etter den andre ble trukket opp av de magiske koffertene mens han fortalte historier om møter med keisere og indianerhøvdinger.

Les også: Kaveh Rashidi: – Jeg fikk et nytt perspektiv på livet

Demenssykdom

Sandvig beskriver faren som «en mild patriark», at han likte å være familiens midtpunkt, at han var sosial, men også veldig privat.

– Han hadde en sterk identitet, så når han begynte å vise tegn på demens, var det noe han skjøv unna. Og vi klarte ikke å konfrontere ham med det, sier hun, og tenker seg om et par sekunder.

– Det ville jo være å pirke borti hvem han var. Men så er det er jo det demens gjør, sykdommen frarøver deg identiteten din.

– Er det noe du tenker dere burde ha snakket om?

– Ja, vi burde ha snakket om sykdommen, og prøvd å få ham til å forstå at dette ikke kom til å bli bedre. Det hele gikk så fort, fra rullator til rullestol til sengeliggende, og jeg tror bare han følte at vi barna styrte veldig fælt, at ting skjedde over hodet på ham. Derfor var han ofte sint på oss. Hele hans identitet sto jo for fall, og han kjempet imot som en løve.

– Når du ser tilbake på ­sykdomsforløpet, hva var det vanskeligste?

– Å gå fra ham på syke­huset, som når alt kom til alt bare var en oppbevarings­anstalt. Hva slags tanker for gjennom hodet på ham? Hva var meningen med livet? Kjedet han seg? Savnet han oss?

Les også: Ti tidlige tegn på demens

Mistet språket

Hennes største frykt var at han skulle glemme hvem hun var. Det skjedde heldigvis aldri, og hun minnes en episode mot slutten av sykdomsforløpet da han også hadde begynt å miste språket.

– Jeg kommer inn til ham, han sitter med ryggen til med ansiktet vendt mot vinduet. Så snur han seg … Forestill deg en som har gått seg vill i fjellet og har ligget i en snø­hule i ti dager, og så dukker det plutselig opp et kjent ansikt, en som skal få deg trygt hjem igjen. Slik var blikket hans. Og han hulket. Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblik­ket. Og det ansiktsuttrykket.

Sandvig får selv et fortvilet uttrykk i ansiktet når hun snakker om denne episoden, så henter hun seg inn igjen, og sier, nærmest formanende:

– Dette synes jeg er et kjempeviktig spørsmål; når er nok nok i et liv? Hun gjentar spørsmålet retorisk.

– Når er nok nok? Jeg gikk som en tiger rundt i et bur når den ene infeksjonen avløste den andre. Han hadde urinveisinfeksjoner og lungebetennelser og det var antibiotikakur på antibiotikakur, men han ble jo aldri bedre og ville aldri komme hjem igjen. Så – hva var det vi holdt på med? Hva var det legene holdt på med? Og var det bare vår ­familie som var så ekstremt uheldige?

Som dreven helsejournalist følte hun plutselig at hun kom til kort, men har skjønt – ikke minst etter at boken om farens demens kom ut – at veldig mange stiller seg disse spørsmålene. Og veldig mange føler seg hjelpeløse.

Les også: (+) Begge mine foreldre ble rammet. Hva bør jeg ha orden på dersom jeg skulle bli dement?

Ville ikke mer

– På et tidspunkt rev pappa til og med av seg kanylene, og sa: ‘Slutt! Dere plager meg! Jeg vil ikke mer.’ Og jeg visste jo at han hadde sagt: ‘Kommer jeg på sykehjem, blir jeg helt borte, så ta meg med ut på gårdsplassen og skyt meg!’ Det er jo sånt vi sier, vi mennesker, men vi hadde aldri hatt den viktige samtalen for å avklare dette.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Sandvig forteller at hvis man fikk en lungebetennelse før i tiden, ja, så døde man som regel av den. Skulle han få lov til å dø av lungebetennelse?

– Hadde han sagt det klart og tydelig til meg, så kunne jeg fortalt brødrene mine at det var hans vilje. Men når søsteren min og jeg på et tidspunkt stilte spørsmålet om de syntes det var riktig at han skulle over på nok en antibiotikakur, fikk vi til svar: ‘Har dere tenkt å ta livet av faren vår?’ Så da parkerte vi samtalen, sier Sandvig, som understreker at forholdet innad i søskenflokken aldri tok skade av denne uenigheten.

– Det har gått veldig bra, men så bestemte jeg meg også tidlig for at jeg ikke skulle klandre mine søsken hvis de ikke fulgte opp pappa slik jeg selv gjorde, og det synes jeg er et godt råd. For vi reagerer så forskjellig på sykdom, og vi befinner oss alltid på ulike stadier i livet.

Hun tenker seg om.

– Søsteren min og jeg er veldig nære, men vi ser brødrene våre sjeldnere etter pappas død. Og det er utelukkende fordi vi ikke lenger har det limet som han representerte. Han var et samlingspunkt, hos ham kunne vi møtes over en god middag og snakke sammen. Det savner jeg.

Hun smiler.

– Og så savner jeg å vite at jeg har … ja, en trofast stokk i livet mitt. En jeg kan støtte meg til.

– Men det har jo faren din egentlig sørget for?

– He-he. Jo, jeg har jo denne stokken, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke får så mye fornuftig ut av den. Men jeg kan jo tenke: Hva ville du ha sagt nå, pappa? For han var virkelig en vi kunne søke råd hos når det ikke gikk så bra. Eller når en av oss opplevde en nedtur i livet. Da hadde han alltid noe å komme med. Han var en veldig klok – og rolig – veileder.

Hun stryker forsiktig over et av de kunstferdige mønstrene som et kull barkbillelarver har etterlatt seg i stokkens over­flate, smiler og sier forsiktig:

– Hører du, pappa?

– Det var første gang vi møttes etter at jeg ble kreftfri

Jeg mistet pappa da han fant en ny dame og fikk barn. Men en tragedie endret alt