Jeg mistet pappa da han fant en ny dame og fikk barn. Men en tragedie endret alt

Jeg pleier å si at jeg fikk faren min tilbake i 30-årspresang. Det er to år siden nå. Fem år gammel opplevde jeg at faren min flyttet fra oss og til en annen by.

Jeg husker ikke så mye fra selve skilsmissen og tiden før den, men jeg husker at jeg ikke likte meg så godt på det nye stedet hvor pappa bodde. Det var ingen andre unger der, og jeg syntes det var litt kjedelig bare å være sammen med ham hele tiden.

Jeg var der annenhver helg det første året. Hjemme bodde jeg sammen med mamma, og jeg fantaserte mye om at de to skulle bli kjærester igjen.

Plutselig ble alt forandret.

Pappa fikk en kjæreste, og det samme fikk mamma. Hjemme hos oss ble vi fire mennesker. For Vidar, samboeren hennes, hadde en sønn han hadde ansvaret for. Dermed fikk jeg en bror med på kjøpet.

Mamma og Vidar var kloke, omtenksomme foreldre som gjorde alt de kunne for å få dagliglivet for oss alle fire til å fungere.

De ønsket at vi barna skulle bli kjent og ha respekt for hverandre. Dette lyktes de godt med. De ville heller ikke ha flere barn.

– Vi har nok med dere to. Det viktigste for oss er at barna vi allerede har, skal ha det bra, sa mamma.

Jeg husker at ordene hennes gjorde meg så trygg.

Pappa, derimot, møtte Wenche, som ikke hadde barn fra før.

Jeg merket ganske fort at hun så på meg som en ulempe. Hun var hyggelig helt i begynnelsen, men snart ble hun irritert for den minste ting.

Det var akkurat som om hun skulle ta meg for noe hele tiden. Jeg følte at alt jeg gjorde var feil, og jeg ble nervøs og redd når hun var i nærheten.

Da hun ble gravid, tror jeg hun brukte dette som unnskyldning for å slippe å se meg, for pappa ringte stadig og avlyste helgebesøkene.

Unnskyldte seg med at Wenche var ikke bra, hun orket ikke å ha barn rundt seg.

En sjelden gang kjørte han hjem til oss og tok meg med på en liten tur, men at jeg var hos dem i helger, hendte sjeldnere og sjeldnere.

Presset ut

Da lille Henrik ble født, skyldte Wenche på ham for å slippe å ha meg der.

Henrik hadde kolikk, han sov ikke om nettene, så var det tennene som kom, eller han var dårlig. Wenche er så sliten, var pappas omkved.

Jeg var der da Henrik var nyfødt for å hilse på den nye lillebroren min. Selvsagt syntes jeg det var stor stas med en liten baby, som attpåtil var min egen bror. Men det var tydelig at Wenche ikke ville jeg skulle bli for knyttet til Henrik.

Jeg fikk ikke holde ham, helst ikke komme nær sengen eller vognen hans engang. Nå hadde Wenche laget sin egen lille familie med pappa, og jeg ble på mange måter presset ut.

Vidar ble min pappa i hverdagslivet, og min biologiske far ble mer og mer fraværende i årene som kom.

I perioder kunne han ringe regelmessig, og jeg kunne være på et sjeldent besøk hos dem, men så avtok kontakten igjen.

Det eneste han var flink til, var å huske meg til bursdager og til jul. Da fikk jeg fine gaver. Men jeg ble aldri invitert med på feriene deres.

Mange ganger har jeg vært såret og lei meg over at min egen far ikke brydde seg mer om meg og ikke sto opp for meg overfor Wenche.

Henrik hadde jeg heller ingen god kontakt med, for vi var så utrolig forskjel­lige. Vi var som fremmede overfor hverandre, og siden det bare var jeg som tok initiativet til å besøke dem, føltes det sårt, og jeg sluttet å dra dit.

Les også (+): Jeg gledet meg til livet som bestemor, men ingenting ble som jeg hadde tenkt

En tankevekker

Jeg var midt i 20-årene da jeg traff Morten og ble samboer med ham. De såre følelsene over pappas mangel på interesse bleknet litt.

Det året jeg fylte 29 år, ble jeg gravid. Morten og jeg fikk en nydelig datter.

Da viste pappa interesse igjen for en liten stund. Til og med Wenche var litt opptatt av lille Mathilde. Hun kom med klær hun hadde strikket selv, og ville gjerne være en slags bestemor.

Men allerede etter dåpen var både Mathilde og vi glemt, for da hørte vi ikke noe fra dem på lenge. Slik fortsatte det. Noen telefoner av og til, en pakke i posten til Mathilde, men ikke så mye ut over det.

Halvannet år etter at Mathilde var født, fikk jeg en telefon fra pappa. Han hørtes annerledes ut enn han pleide, og sa at han gjerne ville treffe meg alene.

– Vi kan møtes på Olsens kafé i morgen ettermiddag, så skaffer jeg barnevakt til Mathilde, sa jeg litt undrende.

– Fint, jenta mi, svarte pappa og la på røret.

«Jenta mi»? Jeg stusset. Noe slikt hadde han vel ikke sagt siden jeg var liten.

Da jeg sto utenfor kafeen neste dag og så pappa komme gående mot meg, ble jeg engstelig. Var han alvorlig syk? Håret hans var tjafsete, han var blek, dradd i ansiktet og var blitt mye tynnere.

Han ga meg en klem, det pleide han heller ikke å gjøre. Da vi satt ved bordet og hadde bestilt noe å spise, kom historien.

– Jeg har fått en skikkelig tankevekker de siste ukene, begynte han.

– Datteren til David, du vet, min beste kamerat, døde i en bilulykke for en tid siden, og jeg har stilt opp for David og familien hans de siste par ukene.

Pappa kremtet, og jeg så at han hadde tårer i øynene.

– Renate var Davids eneste barn, og jeg så på nært hold hvor forferdelig det er å miste barnet sitt. En rystende opp­levelse, og jeg som fulgte dem så tett, fikk problemer med søvnen. Jeg har grublet mye disse søvnløse nettene, og mitt verste mareritt ble at jeg skulle miste deg. Samvittigheten min begynte å tynge, for plutselig ble jeg helt klar over hvordan jeg har sveket deg i alle år …

Jeg klarte ikke å si noe, også jeg kjempet med gråten. Pappa fortalte at han den gang han flyttet fra oss, hadde lovet seg selv at ingen kvinne skulle gå foran meg, datteren hans. Men så møtte han Wenche, en sterk og bestemt dame.

Han hadde vært oppslukt av henne, betatt og besatt. At Wenche hadde gått foran alt, og at han ikke selv hadde vært stand­haftig nok til å sette grenser, det hadde først til fulle gått opp for ham nå.

Han var fryktelig lei seg for at alt var blitt som det var blitt, og han ba meg om å tilgi ham. – Jeg vil så gjerne at forholdet vårt skal bli tettere, sa han.

Han fortalte også at han hadde snakket med Wenche om dette, og at de to hadde hatt et oppgjør. – For første gang sto jeg opp for deg, sa pappa.

– Det burde jeg ha gjort fra første stund da hun kom inn i vårt liv og du bare var syv år gammel.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det var nesten uvirkelig å høre min egen far si dette og attpåtil mene det.

Jeg var så rørt, gråt for alt han sa, gråt for Davids datter som var død, og for at hun måtte dø for at pappa skulle forstå hvordan han hadde sveket meg.

Da jeg omsider sa noe, fikk jeg frem at jeg selvsagt tilga ham, og at bekjennelsen hans var som en fantastisk gave.

Les også (+): Naboen sa at mannen min hadde damebesøk. En dag lot jeg som om jeg skulle på jobb da jeg hadde fri

Mye å ta igjen

Etterpå snakket vi masse og lenge – for første gang om følelser og om hvordan dette hadde vært for oss begge. Så kom pappa med et forslag.

Han ville gjerne ta med seg meg og Mathilde på ferie. En uke til Syden, hvis det var greit for Morten og meg.

– Jeg trenger tid sammen med bare datteren min og datterdatteren, sa pappa. – Siden en gang kan Morten være med, jeg har lyst til å bli bedre kjent med ham også. Men denne gangen skal det bare være oss, vi har så mye å ta igjen.

Jeg ble lykkelig over for­slaget hans og svarte med et stort smil at det var ikke noe jeg hadde mer lyst til enn å dra på ferie med pappaen min.

Jeg var utmattet da vi sa farvel til hverandre. Ønskedrømmen min hadde gått i oppfyllelse. En drøm jeg hadde trodd skulle forbli en drøm. Det var kaos i tankene mine, men jeg følte meg veldig nær faren min da vi klemte hverandre til farvel.

Vi dro på ferien like etter, og det ble både en flott og følelsesladet uke. På mange måter var det som å oppdage hverandre helt på nytt. Som voksne mennesker.

Plutselig visste jeg hvordan faren min tenkte, hva han var opptatt av, og hvorfor ting var blitt som de var blitt.

Jeg fant også ut at vi to var mer like hver­andre enn hva jeg hadde trodd. Alt ble annerledes etter den uken. Vi fikk renset opp mye fra fortiden, fikk satt en del ting på plass og nye bånd mellom oss ble knyttet.

Pappa har holdt alt han har lovet i de to årene som har gått. Han kommer på besøk, han fungerer som bestefar for Mathilde og er til stede i livet vårt.

Jeg føler at han er ekte og ærlig. Jeg synes Wenche også har forandret seg til det bedre, og jeg tror det er fordi pappa endelig har vært tydelig på hvordan han ønsker at ting skal være. Antagelig er hun redd for å miste ham.

Jeg møter henne med åpenhet og positivitet. Vi har ikke noe å tape på å satse på et godt forhold i fremtiden.

Jeg er så glad for at pappa fikk sin aha-opplevelse, selv om det altså måtte et tragisk dødsfall til. Det er viktig å se fremover. Tiden som har gått, kan vi ikke gjøre noe med uansett.

Ikke minst er denne forsoningen og gjenforeningen fint for Mathilde. Hun får vokse opp med en flott bestefar.

Aldri har jeg følt en så sterk kjærlighet og samhørighet med pappa som etter reisen vi hadde sammen. At denne kjærligheten er gjensidig, gjør meg stolt, glad og trygg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Da far ble dement, røpte han sannheten om familien vår

Pappa giftet seg på ny og jeg signerte et papir. Da han døde, kom sjokket