Helene Bøksle har funnet sin styrke og sin sanne stemme. Det har vært en lang reise

Det er ingenting tilnærmet trist eller mørkt over Helene Bøksle.

Ikke at man skulle tro det heller, hun er velkjent for sitt blide åsyn og er lysende glad tvers igjennom, helt på ekte. Det forhindrer naturligvis ikke at også hun har mørke stunder og tunge tak, men disse blir som oftest håndtert ved en konkret og gjennomtestet metode: Hun tenner et lys, og setter seg til å studere.

– Selv et lite stearinlys kan ha stor effekt i et helt mørkt rom, det har jeg opplevd mange ganger.

Vår moderne Lucia

Helene var bare fem år da hun opptrådde på direktesendt radio for første gang. Hun sang «Romjulsdrøm» i Lørdagsbarnetimen på NRK oppimot jul.

23 år senere, i 2009, ga hun ut juleplata «Det hev ei rose sprunge», som solgte til platina. Konsertene som fulgte, var et stort steg på veien til at Helene Bøksle i dag er vår ukronede julekonsert-kronprinsesse.

På diverse strømmetjenester er Helenes julesanger hørt mange millioner ganger, og det finnes knapt en julespilleliste uten en av hennes låter.

Og nå, etter fjorten år, slipper hun ny julemusikk. Den første singelen, «Lucia», kom i fjor. Den er som en blanding av en hymne, en folkemelodi og en italiensk arie, og framføres sammen med Sølvguttene.

Den oser julestemning, men for Helene er den noe mer. Noe dypere.

– Lucia betyr lys, som vi trenger mer enn noen gang. Vi trenger også å snakke om lysbærerne blant oss, heltene som fortsatt står opp for sin tro og opp mot urettferdigheten i verden. Vi trenger å tro på at noen der ute er villige til å gå gjennom mørket for oss. Julen er en lysfest først og fremst, og det er lett å dulle seg inn i all kosen. Men vi må ikke kose oss fordervet. Jeg vil at musikken min skal gjøre mer enn å underholde. Jeg vil formidle selve julens ånd, jeg vil gi dere lyset, sier Helene.

«Stemmen er min guide»

Det er ikke småtteri, men Helene Bøksle har funnet sin styrke og sin sanne stemme. Det har vært en lang reise.

Kanskje er det resultatet av en 20 år lang karriere, kanskje er det skjebnen. Uansett har noen viktige hendelser de siste årene klargjort mye for Helene, blant annet at stemmen er hennes veiviser.

Dit stemmen leder hen, må hun følge.

– Jeg kan gå ut på en scene og synge «Gje meg handa» og «Mitt land». Jeg har sunget dem en million ganger, og jeg kan gjøre det en million ganger til. Det er nydelige sanger som jeg elsker å framføre, men jeg vil også noe mer. Stemmen min skal et sted, den guider meg, og hvis jeg ikke følger etter så mister jeg den, sier hun.

Det har skjedd noen ganger, spesifikt etter terrorhandlingene 22. juli 2011, og senere i 2019, da stemmen forsvant midt i «Mitt hjerte alltid vanker» mens hun opptrådde i Snåsa kirke. I publikum satt Joralf Gjerstad, best kjent som Snåsamannen.

– Jeg var så sliten det året, jeg følte jeg ikke hadde sovet ordentlig siden jeg fikk barn nummer to midt i 2018. En turne er alltid krevende, men denne føltes tung. I slutten av november begynte jeg å hoste, stemmen ble svak, og etter hvert fremsto turnelista som et hav jeg ikke ville klare å krysse. Så kom vi til Snåsa, og jeg gikk ut i den mørke steinkirken, kun opplyst av stearinlys i vinduene, og begynte å synge. Hvert ord kostet meg, sangen ble svakere og svakere, til stemmen bare ble borte midt i sangen. Så fikk jeg øye på Joralf, jeg tror han satt og smilte til meg. Han gjorde en bevegelse, og jeg kan ikke forklare det, men stemmen min løsnet. For hvert ord jeg sang ble den sterkere, og jeg ble sterkere. Etter konserten fikk jeg snakke med Joralf, og takket ham. Jeg gråt, men han sa bare: «Det vart bra no, ja». Så formante han meg: «No må du finn ut ka du ska bruk stemmen din te!»

Tilbake til røttene

Det ble et lite vendepunkt, og et hvor Helene innså at stemmen er hennes sterkeste side.

– Jeg kan være svak og feig, men stemmen min er hånden som dytter meg når ting er tunge. Den løfter meg når jeg er svak.

Alle som har hørt Helene synge kan ane hvilken kraft hun snakker om, den naturkraften som er hennes stemme. Den beskrives ofte som klokkeklar, og sammenlignes med lyden av vannet i fossene, vinden over viddene og følelsen av den første rimfrost. Den kan bære norgeshistorien, fylle sjelen og trigge tårene.

Helenes stemme har brakt henne verden rundt for å holde konserter, den har tjent henne en pokal fra Hollywood, to Spellemanns-nominasjoner og ført til flere store tv-opptredener. Blant annet sang hun i pausen under Melodi Grand Prix-finalen i koronaåret 2021.

NRK ba henne komme inn og «bidra til å spre lys i en tid som var vanskelig for mange». Hun fremførte melodien «Einn», skrevet av Ina Wroldsen, for 1,3 millioner tv-seere.

– Vi traff veldig. Jeg har aldri fått sånne tilbakemeldinger så umiddelbart etter en opptreden. «Einn» tok meg liksom tilbake til mine røtter, sier Helene.

Les også: (+) Sandra Lyng om den store forvandlingen: – Jeg tenkte: «Hæ? Er det mulig?»

De viktige omgivelsene

Koronapandemien ble en brytningstid for Helene, som for så mange artister. Da hun mistet alt av jobber nærmest over natten, måtte hun tenne et lys og tenke seg om. Hun valgte helt bevisst å snu situasjonen og se på mulighetene.

Nå kunne hun ta det halve året med fri til å dykke ned i skapertrangen, som en travel artist vanligvis bare drømmer om. Og der nede i dypet fant hun seg selv, og svaret på hva hun vil bruke stemmen sin til.

– Når jeg begynte å lytte til meg selv og ingen andre, ble det så tydelig at jeg ønsker å bruke stemmen min til å formidle lyset.

Ut fra dette vokste prosjektet «Vegvisir» fram, en musikkfortelling i to deler, om naturen og kreftene rundt oss. En vegvisir, eller veiviser, er et gammelnorsk symbol som skal vise vei gjennom farer og uvær.

På tittelsporet messer Helene noen ord på gammelnorsk, som stammer tilbake til 1200-tallet, og ble brukt for å påkalle lyset. Med «Vegvisir» kommer Helene tilbake til folkemusikken.

– For meg er folkemusikken grunnklangen som forteller oss at vi hører sammen. Med «Vegvisir» har jeg lyst til å favne bredt, og snakke om de verdiene som forener oss. Det samme tenker jeg julemusikken min kan gjøre. «Lucia» har et slags intrareligiøst budskap som kan utvide begrepet julestemning.

Dermed blir årets julekonserter sterkere, dypere og klarere. Og snart skal Helene Bøksle gjøre noe hun aldri har gjort før: Hun har booket Oslo Spektrum for julen 2024. Hun som vanligvis synger i en kirke, eller omgitt av norsk natur, skal forsøke å gjenskape atmosfæren som hennes konserter er så velkjente for, på en av landets største scener.

– Omgivelsene betyr masse for meg! Jeg kan ikke bare komme inn et sted og begynne å synge, stedet er en del av opplevelsen, både for meg og publikum. Når jeg synger på Hågåsen, så står jeg i kystbatteri-ruinene med havet som bakgrunn. På Lindesnes setter vi ikke opp scenen på parkeringsplassen, selv om det sikkert hadde vært enklest, jeg synger på selve fyret. Den unike karakteren fra hvert sted tvinger meg til å være til stede, og budskapet mitt blir tydeliggjort. Derfor blir Spektrum en utfordring, men når jeg var på befaring så jeg tydelig hvordan vi kan skape noe unikt der også, sier Helene:

– Spektrum kan romme masse lys, kraft og varme.

Les også: (+) Ingebjørg Bratland holder samboeren hemmelig: – Han er litt eldre enn meg, og jeg tror det er en fordel

Inn med morsmelken

Helenes trang til å formidle noe dypt og ekte er ikke ny. Musikken har vært i henne siden hun ble født, den er som et slags foretrukket språk.

Faren, folkemusikeren Ivar Bøksle, kalte henne et «musikalsk krevende barn» fordi hun slukte alt og alle former for musikk og var umettelig. Da hun som niåring fikk sitt første stereoanlegg, stengte hun seg inne på rommet sitt og «nerdet fullstendig».

­– Det har jeg egentlig aldri sluttet med, sier Helene.

Moren Elen Sand drev teaterverksted, der Helene var en naturlig student, og musikk og teater var hovedfokus i hele oppveksten. Som 16-åring flyttet hun hjemmefra for å gå på videregående med musikklinje, og hun fikk rollen som Sunniva i Kaptein Sabeltann i Dyreparken som 17-åring.

Etter en tur innom Sceneskole i Oslo og hovedrolle på Agder Teater kom hun i inn på musikk grunnfag på Universitetet i Agder som 21-åring. Der hadde hun vært et halvt år da NRK ringte og lurte på om hun ville være med i Kjempesjansen i 2003, et underholdningsprogram der unge talenter innen sang og dans får vist seg fram og samtidig konkurrerer om en pengepremie.

Helene fikk fjerdeplass og nesten 100 000 kroner, som hun brukte til å virkeliggjøre en stor drøm: Den musikalske forestillingen Elverhøy. Hun framførte folkemusikkinspirerte sanger fra scenen i Ravnedalen naturpark i Kristiansand i 2004, for over 3000 mennesker.

Et plateselskap som var til stede ga henne kontrakt, og Elverhøy kom ut i 2006, og ble nominert til Spellemannpris. Deretter gikk det slag i slag. Mellom alle julekonsertene har hun også giftet seg i 2012, fått barn i 2013 og 2018, skrevet bøker, spilt skuespill og gitt ut flere album. Det har vært et rikt liv.

– Jeg elsker jobben min, det kan jeg si med hånda på hjertet!

Støvete tradisjoner

Kjærligheten til sitt arbeid og håndverk til tross, det har ikke bare vært en dans på juleroser. For en del år siden skrev Helene en tekst om hvordan det er å være «en sånn julejente» og jobbe hardt mens andre forbereder høytiden.

Om den ekstra belastningen hun har følt siden hun ble mamma, og at turneen dermed innebærer at hun er borte fra familien over tid. «Det er tøft å være på forskjellige steder, mens han leser julefortellinger, representerer på avslutninger, smører matpakka, tar dem med på

svømming og turn og jobber fulltid i tillegg. Det er da det er viktig å anerkjenne hva den andre gjør. For her trår hele familien til, og sørger for at det blir jul!»

Ikke at det der med «jul» nødvendigvis må kreve så mye, syns Helene.

– Det er ingen som lager jul fortere enn meg. Jeg tar ned amerikakofferten med julepynt fra loftet, så blir det jul på 25 minutter.

At hun ikke pynter før lille julaften handler ikke bare om at hun er på turne, det er også tradisjonen hun har med seg fra barndommen.

– Den amerikakofferten er et godt bilde på hva julen rommer for meg. Jeg fikk en innføring i jul som handler om tradisjoner. Lille julaften hentet vi frem kofferten med tingene som vi brukte hvert år, og satte notene med julesanger på pianoet. De ble spilt og sunget av oss alle. Notene har vært i familien siden 30-tallet, og nå står de på pianoet hos meg, som en gave til våre barn, sier Helene, som fortsatt har sans for å pusse støv av det som alltid har vært.

– Jeg liker å tenne lys heller enn å ha blinkende julelys på treet. Jeg liker å gå ut og finne et godt tre, og ta det med hjem. Nyte lukten av frost og granbar, og tenne i peisen. Men først og fremst nyter jeg følelsen av å komme hjem etter 900 mil på reise.

Les også: (+) Jeg må gjøre alt til jul. Han vil ikke bidra og sier at jeg må stresse mindre

Hjem til jul

Og «hjem», det er der familien befinner seg. Helt siden Helene møtte Espen for femten år siden og stiftet familie, har forholdet til begrepet «hjemme» forandret seg.

– Det har gjort noe med julen at jeg har fått barn. Familien har gitt meg et ankerfeste, noe å komme hjem til, som gjør meg dypt takknemlig. Jeg gleder meg til å komme hjem og skape jul for dem. Jeg vil legge til rette for at barna kan finne sin grunnklang, og ta med ut i sine liv, sier hun.

For noen år siden kjøpte hun og Espen et hus i Flekkefjord, hvor de siden har feiret julen. Det er nær hennes far, som fortsatt bor på gården der hun vokste opp, og moren som bor i Kristiansand. Helenes yngre brødre, tvillingene Tørres og Tobias, bor i Oslo.

– Jul er mye sang, mye musikk i vår familie. Vi SYNGER julen inn på ordentlig. Jeg sparer å høre på Jussi Björling til julaften klokken fem, da ringes julen inn med «O helga natt.» En annen tradisjon har jeg fra mamma. Jeg og hun sto alltid grytidlig opp på julaften, før alle andre. Hun tente lys og laget te, som vi drakk mens vi hørte på Händels «Messias». Jeg står fortsatt opp før alle andre på julaften, lager meg kaffe og setter på den sangen. Ofte chatter jeg med mamma, også «hører» vi på den sammen. Da kommer julefølelsen.

Verken Helene Bøksle eller mannen Espen er veldig opptatt av at ting skal være nye. Det er hjemmet deres et bevis på

Anne Grosvold åpner opp: – Jeg var aldri bra nok for mamma