Anne Grosvold
Anne Grosvold åpner opp: – Jeg var aldri bra nok for mamma
Anne Grosvolds mamma var 48 år da hun ble født, noe som var uhørt og tabubelagt på 50-tallet. Dette gikk ut over unge Anne.
Anne Grosvold (73) har en forgylt tiger fra Kina. Og akkurat nå lurer hun på om hun kan ha den med seg når livet ebber ut.
– Kan man det? Ta med seg noe i graven?
Samtalen har plutselig dreid over til å handle om gravferdsritualer, og nå lurer altså Grosvold.
Ikke så rart, for det viser seg at denne forgylte tigeren som hun holder så kjær, er finurlig formet etter en gjenstand som hadde vært innelukket i et gravkammer i 2081 år, før den så dagens lys igjen i 1968.
25 år senere skulle den komme til å stå modell for Grosvolds tiger, som – skal det vise seg – antagelig er en leopard.
Og ja, man kan faktisk ta med seg noe i graven. Ifølge Pia Cyrén i begravelsesbyrået Den siste reisen er det ganske vanlig, men kravet er at tingene er nedbrytbare. Og det er neppe denne bunnsolide lille saken, som i sitt fundament antagelig består av bronse eller kobber.
– Men hvis jeg kremeres, hvilket det er stor sannsynlighet for, sier Grosvold.
– Så vil vel også tigeren brytes ned?
Hun tenker seg om i en brøkdel av et sekund, for så å protestere på sitt eget tankesprang:
– Nei, nei, nei! Kan vi ikke bare her og nå bestemme at datteren min overtar den?
Programleder i Dagsnytt 18
For drøye 30 år siden ble hun kalt inn på teppet til daværende kringkastingssjef Einar Førde. Og det er jo
som regel ikke noe godt tegn, mente Grosvold.
– Han påsto å kunne høre at jeg mistrivdes i jobben som programleder i Dagsnytt 18, så nå lurte han på om jeg kunne tenke meg å gjøre noe annet. Jeg holdt på å svime av da han tilbød meg jobben som Asia-korrespondent.
Grosvold måtte selvfølgelig ta en tenkepause, og hun måtte diskutere tilbudet med både ektemann og datter, som var 16 år den gangen.
– Det tok oss i underkant av 24 timer, så var vi klare for å dra, sier hun, og himler med øynene.
– Det var jo galskap, for det som først og fremst sto i hodet på meg den gangen var alle de kule butikkene i Hongkong, at det kunne være mye fint å få kjøpt der, sier hun. Så ler hun godt.
Asia-korrespondent
Riktignok er Hongkong et shoppingparadis, men akkurat dét er kanskje ikke så mye å rapportere hjem om når Japan rammes av jordskjelv, eller når det oppstår voldsomme opptøyer i Bangladesh.
– Jeg ante jo ikke hva jeg gikk til. At jeg skulle dekke halve jordkloden. Til og med Afghanistan var en del av mitt område.
– Så hvordan vil du oppsummere disse årene?
– En heseblesende 24-timers jobb. Du har aldri helt fri, og det hviler et stort ansvar på deg. Jeg måtte lære meg å ta én ting om gangen, som var nyttig lærdom, for det har jeg fortsatt med.
Hun tenker seg om, og legger til at jobben også var utrolig interessant.
– Vi hadde det jo kjempefint. Først to år i Hongkong, så ett år i Beijing, hvor jeg trivdes best.
– Og mann og barn?
– Det var tøft for datteren min til å begynne med, men det gikk seg til. Og mannen min tok seg av alt det praktiske. Alle skulle jo komme på besøk, og i perioder er jeg sikker på at vi hadde større belegg enn SAS-hotellet i Oslo. He-he.
Giftige gasser
Det var i Beijing Anne Grosvold begynte å snuse på «antikviteter».
– Det var jo antikvitetsmarkeder overalt i byen, og det er ikke alltid lett å skille mellom hva som er ekte og hva som er kopier. Jeg kunne spørre: ‘Er denne antikk?’ Og få svar: ‘Å, ja! Selvfølgelig!’ Og på mitt oppfølgingsspørsmål om når den var laget, så kunne svaret være; for en uke siden.
Etter hvert fant hun frem til Beijing Antique Factory No. 1, hvor mange av disse gjenstandene – som regel svært forseggjorte – ble laget.
Derfra skulle hun komme til å lage noen reportasjer, og der ble hun også kjent med noen høyt utdannede kunsthistorikere som gjenskapte disse figurene.
– De gjorde alt på gamlemåten, satt over åpen ild og giftige gasser uten noen form for verneutstyr. Forholdene var virkelig ille, sier Grosvold, og forteller at han som laget figuren hennes dessverre døde ikke så lenge etterpå.
– Stakkars mann. Seks måneder satt han og jobbet med denne. Mot slutten brukte han pinsett for å legge lag på lag på lag med bitte små firkanter av bladgull.
Les også: (+) NRK-Idas ukjente side: – Det kan nok overraske noen
Angrer ikke
Grosvold holder frem det lille kattedyret. Figuren får plass i en hånd, men er overraskende tung.
– Til å begynne med var jeg litt usikker på om jeg skulle kjøpe den, rett og slett fordi den var ganske dyr. Men da min kinesiske tolk minnet meg på at jeg, ifølge kinesisk astrologi, selv er tiger, ja, da var det gjort.
Hun angrer ikke. Av alle tingene hun tok med seg hjem etter tre år som NRKs Asia-korrespondent, er det denne gjenstanden hun setter mest pris på. Selv om den ikke er antikk.
– Jeg har aldri vært opptatt av om det jeg kjøper har noen økonomisk verdi, sier hun.
– Det viktigste er at jeg liker tingene.
Hun snur og vender litt på den lille figuren.
– Er den ikke vakker? Det er noe med uttrykket. Noe nølende og ikke-aggressivt …
– Er det karakteristikker du selv kan kjenne deg igjen i?
– Ja, absolutt.
Sjeldent funn
På grunnlag av noen bildesøk og litt konferering med Widar Halén, tidligere seniorforsker ved Nasjonalmuseet, ser det altså ut til at denne figuren er formet etter en gjenstand tilvirket under Han-dynastiet i Kina for mer enn 2000 år siden.
Den gang var det kutyme at avdøde nobiliteter fikk med seg både gaver og eiendeler i graven. Det kunne være kunst, men også gjenstander av mer praktisk art som skulle sikre et godt liv også etter døden. Jo høyere status og jo mer velstående man var, jo flere ting fikk man med seg.
Gjenstanden som sto modell for Grosvolds figur er antagelig en leopard, og var en av 2700 gjenstander som ble funnet da gravkamrene til prins Liu Sheng (165–113 f. Kr.) og hans hustru Dou Wan ble oppdaget i Mancheng i Heibei-provinsen mot slutten av 1960-tallet.
I tillegg til å være kunstferdig utformet, hadde denne gjenstanden også en praktisk funksjon. Han-folket satt gjerne på knærne, og slike figurer fungerte som lodd som skulle sørge for at mattene de satt på holdt seg i ro.
Grosvold har alltid tenkt på sin figur som en brevpresse, men kan også se for seg dette bruksområdet, en matte dandert med små kattedyr.
– Men først og fremst ser jeg for meg alle de hardt arbeidende håndverkerne som laget alle disse figurene. Det tok sikkert seks måneder den gangen også. Minst.
Les også: (+) Sjekk hvilket dyr du er i det kinesiske horoskopet
Dyp skam
Som originalen er Grosvolds «tiger» så solid at den garantert vil overleve henne, og sikkert også flere av hennes etterfølgere. For gravlegges skal den altså ikke, ei heller ryddes bort.
– Men hva ligger i dette med dødsrydding? Det var neppe et begrep under Han-dynastiet, da det var om å gjøre å få med seg mest mulig på veien «videre».
– Ha-ha. Det handler rett og slett om at jeg ikke vil plage mine etterkommere. De må få slippe å rydde opp i mine ting.
– Men er det ikke litt tidlig å tenke i de baner? Du er tross alt bare 73.
– Foreløpig rydder jeg ikke i veldig stor skala, men jeg tenker faktisk masse på døden. Og det at jeg har begrenset med tid igjen, sier Grosvold, som selv har tatt farvel med begge foreldrene og alle sine tre søstre.
– Mamma var 48 år da jeg ble født, pappa 53. Den eldste søsteren min var 21, den nest eldste 18, og den yngste 13. Så jeg har alltid vært vant med å omgås eldre mennesker. Og nå er jeg der selv.
Har skyldfølelse
Men det å ta et endelig farvel er ikke alltid smertefullt for de som blir igjen.
– Etter at moren min døde, har jeg følt veldig på at jeg ikke trenger å ha skyldfølelse eller dårlig samvittighet overfor henne. Det har vært en stor lettelse.
Grosvold forteller at det var vanskelig for moren å bli gravid i så høy alder. På 50-tallet var det rett og slett uhørt, og moren følte en dyp skam, noe som gikk utover unge Anne.
– Når du hver eneste dag får høre at du ikke lever opp til din mors forventninger, at du aldri er bra nok, da får du skyldfølelse. Det blir man bare matt og motløs av, så den følelsen bør man kvitte seg med så fort det går.
Grosvold var 34 da moren døde, og hun bestemte seg for at hun ikke kunne leve resten av livet med skyldfølelse overfor et menneske som hun egentlig ikke var glad i.
– Hender det at Grosvold oppsøker gravene til sine nærmeste?
– Nei, det har aldri vært noen tradisjon i min familie. Våre graver går ut på dato og forsvinner.
Les også: (+) Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje med min gamle mor. Jeg kunne ikke ha det sånn
Løvemamma
Da gravkamrene etter Liu Sheng og hans hustru ble oppdaget ga det – gjennom de mange gjenstandene som ble funnet – ny kunnskap om livet de hadde levd.
Liu Sheng skal ha vært en levemann som elsket kvinner og alkohol, og han må ha hatt mange konkubiner – han skal nemlig ha etterlatt seg 120 sønner og et ukjent antall døtre.
Da er det noe mer oversiktlig i Anne Grosvold univers. Hun er mor til en, mormor til to, og for å knytte det hele opp mot kinesisk astrologi er hun, som tigeren, ekstremt konkurransedyktig når det gjelder å hedre og beskytte de hun elsker og bryr seg om.
– Hvor viktig er familien for deg?
– Ekstremt, sier Grosvold.
– Da kan jeg virkelig være en løvemamma. Eller en tiger. Eller en leopard.
På spørsmål om vi kan vente oss et comeback av TV-stjernen Anne Grosvold – som på høyden hadde seertall de fleste bare kan drømme om i dag – er svaret «nei».
– Nå prioriterer jeg heller barnebarna mine på fire og syv.
En dag vil den lille kinesiske figuren etter all sannsynlighet havne i en av deres eie. Og hvis vi tar utgangspunkt i at originalen har overlevd minst 2081 år, så er det svimlende mange fremtidige generasjoner Grosvold som vil kunne glede seg over den.
– Men når Anne Grosvold er ferdig med dødsryddingen, og alt er klart for den siste reisen, tror hun – som Han-folket – at det er noe mer?
Svaret kommer uten nøling.
– Nei, overhodet ikke, sier Grosvold med trykk på hver stavelse.
– Jeg tenker at det er en lettelse å vite at når det er over, ja, så er det over.
