«Hallodamene» Ragnhild Sælthun Fjørtoft og Britt Holm
«Hallodamene»: – Blir fremdeles stoppet på gaten
I 55 år har Ragnhild Sælthun Fjørtoft og Britt Holm vært venner. De tråkker ikke ned dørene hos hverandre, men vet at den andre bare er en telefon unna.
På hver vår side av herregården Bogstad i Oslo venter vi på hverandre. En kjapp telefon, og vi finner to blide damer sittende utenfor kafeen.
Det overrasker ikke at Ragnhild Sælthun Fjørtoft (77) og Britt Holm (79) er ute i god tid til en sommerlig Hjemmet-prat om vennskap.
Begge har det lune smilet som vi som er litt oppi årene husker fra TV-skjermen, de sjarmerende «hallodamene» på NRK.
– Jeg blir fremdeles stoppet på gaten av folk som husker meg, forteller Britt.
– Selv om mitt en gang svarte, korte hår for lengst har blitt grått.
Hun synes det er hyggelig at folk vil slå av en prat.
Som 17-åring i 1962 reiste Britt til USA som utvekslingsstudent. Senere ble hun flyvertinne i Pan Am, men sluttet da hun forlovet seg med Theo Holm som 21-åring. De giftet seg i 1967, og barna Christine (54), Julie (52) og Christopher (50) kom som perler på en snor.
I 1983 åpnet ektemannen den første av mange McDonald’s-restauranter i Norge. Han døde i 2008 på vingården de eier i Italia mens han spilte fotball med barnebarna. Britt bor i Holmenkollen og har åtte barnebarn i alderen 15–25.
Gjennom årene har Ragnhild hatt mange styreverv og vunnet flere priser, blant annet Kringkastingsringens språkpris, Kringkastingsprisen i 1994 og Gullrutens hederspris i 2006.
Siden 1971 har hun vært gift med Arne Fjørtoft. De har sønnene Rune (51) og Roar (47) – og to barnebarn. I dag bor hun alene på Lørenskog.
Venninnen Ragnhild har tidligere beskrevet seg som litt «sky». På den tiden det strømmet inn brev til dem fra TV-seere, og folk stadig gjenkjente kanalvertene på gaten, kunne det bli litt vel mye. Etter at hun i 2014 pensjonerte seg, og nå enda et tiår har gått, er det morsomt å få kommentarer som denne:
– Jeg var nylig innom et verksted med min nye bruktbil. Der arbeidet det noen barske menn i 40-års alderen. Da jeg kom inn, så de opp og ble plutselig helt myke i ansiktene. «Næmen, her er jo barndommen vår», sa de overrasket.
Ragnhild ler godt. Hun mener det beskriver hvor mye «Barne-TV» har betydd.
– I «gamle dager» satt ungene forventningsfulle foran skjermen og fulgte med på TV-klokken idet den tikket seg mot 18.00. Da kom deres halvtime med TV-moro. Nå kan de velge mellom flere kanaler og strømme programmer.
Selv om hun rister litt på hodet, blir smilet hengende fast på leppene. Hos disse damene var smilet mer enn et skjermsmil. Det er ekte og godt.
– Det var en veldig fin tid, mimrer de muntert.
– Vi var privilegerte som fikk være med på NRKs gullalder, sier Britt, som gikk av med pensjon i 2011.
– Og ikke minst, takket være ansettelsen som «hallodamer» møtte vi hverandre og knyttet et vennskap som vil vare livet ut.
Jobbet som «hallodamer»
I 1969 startet både Britt og Ragnhild sin lange karriere i statskanalen. Først som «hallodamer», ja, men oppgavene ble fort flere.
– Da vi begynte, fantes det jo bare én kanal, digitale medier var fraværende og familien samlet seg rundt fjernsynsapparatet – som vi kalte det.
De som annonserte programmene ble en viktig bro mellom seer og program.
– Flere av brevene fra seerne var svært rørende, forteller Britt.
– Noen skrev at vi var de nærmeste de hadde. De følte at vi, for eksempel, sa «god natt» til dem.
– Spesielt én betroelse gjorde sterkt inntrykk på meg, forteller Ragnhild.
– Det var en som skrev at vi hadde vært en slags morserstatning. Siden hans egen ofte var full. Når vi annonserte Barne-TV, ga vi ham en slags trygghet. Den jobben vi gjorde betydde faktisk noe, Britt, sier hun tankefull.
– Kanskje vi fungerte litt som «barnevakter»? sier Britt.
– Mange følte at vi praktisk talt kom inn i stuene deres, minnes Ragnhild.
– Det sies at folk både ryddet og pyntet seg før de skrudde på fjernsynet.
Les også: (+) NRK-Inger-Lise om frierbrevene: – Han fortalte at han kysset meg på skjermen
«NRK-piken med 25 timer i døgnet»
De har begge hatt mange roller i NRK. Britt har vært programsetter og jobbet innenfor film og vært ansvarlig for innkjøp av dokumentarer, oversetting og utenriksstoff. I tillegg har hun vært prosjektleder og laget egne radioprogram.
«NRK-piken med 25 timer i døgnet», ble hun i 1972 kalt av ukepressen. For hun studerte også statsvitenskap, sosialantropologi og engelsk. Den tidligere Pan Am-vertinnen ble også mor til tre.
Ragnhild er utdannet lærer. Hun studerte norsk grunnfag ved Universitetet i Oslo da hun ble tatt opp som stipendiat i NRK. Der fikk hun en omfattende opplæring innen TV-produksjon.
Ved siden av å være kanalvert, har hun arbeidet som produsent, programleder, oversetter og kommentatorleser. Ragnhild har også vært leder for språkutvalget i NRK og har blant annet fått Kringkastingsprisen.
– Foruten felles interesser i NRK, hva fikk dere til å knytte et sterkt vennskap?
De ser på hverandre, smiler og nikker, uten ennå å ha satt ord på tankene.
– Våre grunnleggende verdier er temmelig like, er det felles svaret.
– Som å være et menneske til å stole på, samt et genuint ønske om å bidra til et bedre samfunn, en større giverglede. Det burde egentlig være selvsagt.
Og, jo da, vennskapet tufter også på mye mer, men dette er «grunnmuren».
– Vi kommer stadig innpå viktigheten av to ord, sier Britt.
– Å vise empati og respekt!
Les også: NRK-Silje: – Vi tok igjen romansen 20 år senere
Leder språkkurs i norsk
Da det ene av Britts barnebarn skulle intervjue henne om «gode råd til unge», trengte hun ikke å tenke seg om.
– Vis alle respekt, var mitt svar. Jeg la til at en aldri blir for gammel til å være nysgjerrig. I min alder er det trolig enda viktigere å kaste seg ut i nye eventyr. Hva mer svarte jeg, Ragnhild?
De to venninne holder hverandre oppdaterte på hva som skjer i den andres liv.
– Kanskje at det også er viktig å bevege seg utenfor «firkanten»; sin egen komfortsone? Vi snakker jo ofte om det, supplerer Ragnhild.
– Mange eldre har en tendens til å krype inn i seg selv eller holder seg til dem de kjenner best. Mens du og jeg, Britt, gjerne oppsøker nye miljøer. Det bør jo nevnes at du har engasjert deg som frivillig i Røde Kors og leder språkkurs i norsk. Det synes jeg er et flott initiativ, roser hun venninnen.
– Arbeidet i Røde Kors er så givende, sier Britt entusiastisk.
– Der møter jeg mange forskjellige mennesker som har Norge som sitt nye hjemland. Felles er ønsket om å beherske språket vårt. Folk står faktisk i kø utenfor lokalene hvor kurset holdes på et Deichmann bibliotek. Tenk, flere nasjonaliteter og kulturer under ett tak, som møter hverandre med nettopp respekt.
De er begge opptatt av at vi alle gjør vårt beste for å skape et mer vennligsinnet samfunn.
– Å smile til en ukjent kan være et viktig skritt på veien, oppfordrer Britt.
– Problemet er at vi ofte lever i vår egen boble, mener Ragnhild.
– Jeg tror det er godt for oss å komme seg ut av den. I hvert fall innimellom.
Les også: Hilde-Yvonne Smelror: – Jeg lurte på om jeg hadde gjort noe galt
Til å stole på
Mens Ragnhild vokste opp på en gård i Lærdal i indre Sogn, med halvannen kilometer til nærmeste nabo, bodde Oslo-jenta Britt et steinkast fra NRK.
– Vi ville neppe ha blitt kjent om det ikke var for NRK, tror Britt.
– Det var heller ikke umiddelbart slik at vi ble nære venner, nevner Ragnhild.
– Med årene fant vi bare ut at vi hadde mye til felles, som et stort samfunnsengasjement, teater og konserter. Å reise er en annen felles interesse.
– Jeg husker godt den første gangen vi møttes, Ragnhild. Du slo meg straks som «bunnsolid og trygt». Et menneske til å stole på.
Nesten litt beskjeden tar venninnen imot rosen.
– Du er selv et veldig godt menneske, Britt, sier hun, varm i den rolige «røsten».
– Det jeg sier til deg lekker aldri videre. Dessuten inspirerer du med ditt brede samfunnsengasjement. Men, understreker Ragnhild overfor Hjemmet, – Vårt vennskap er ikke slik at vi tråkker ned dørterskelen hos hverandre. For oss holder det å vite at vi gjerne er til stede for hverandre.
Les også: (+) Min nyskilte venninne kom på besøk til oss hele tiden. At jeg ikke så hva som som skjedde!
Reiste til Antarktis alene
De bor begge alene og trives i sitt eget selskap.
– Selv om jeg elsker å være sammen med både familie og venner, er jeg også mye på farten på egen hånd, sier Britt, som har vært enke siden 2008.
– Britt reiste helt til Antarktis alene, berømmer Ragnhild venninnen.
– Og der fikk vi tilbud om å overnatte på isen, forteller Britt begeistret.
– Jeg meldte meg sporenstreks. «Kan du være klar om et kvarter», spurte guiden. Jeg var for lengst klar! Du verden, for en spennende opplevelse.
Sammen har de også vært på turer, blant annet med Hurtigruten fra Kirkenes til Bergen. Begeistret forteller de om reiser, men har svært få bilder å vise til.
– Bildene er snarere i den mentale minneboken, sier Ragnhild.
Hun betror at det med årene har blitt færre lengre reiser på henne.
– Nå gruer jeg meg for å legge ut på lange turer alene, sier hun.
Ektemann i Bangkok
Siden både sønnen Roar (47) og ektemannen Arne (87) bor i Bangkok, er det litt upraktisk. De jobber i medie- og miljøstiftelsen World View International Foundation, som Arne Fjørtoft grunnla i 1979.
– Heldigvis bor jeg bare en liten kjøretur fra min eldste sønn Rune (51), svigerdatter Trine-Lise (50) og mine barnebarn Adam (17) og August (21).
I likhet med Britt understreker hun hvor fint det også er å gjøre ting alene.
– Alt pratet om tosomhet, at en må være to for å gjøre ditt eller datt, synes jeg er typisk norsk.
Venninnen nikker.
– Jeg sitter i styret for Lørenskog pensjonistuniversitet, med ansvar for å tilrettelegge turer og utflukter for pensjonister, forteller Ragnhild.
– Altfor ofte hører jeg folk si: «Jeg kan ikke reise alene».
Selv på kortere utfarter.
– Jeg pleier å oppmuntre: «Jo da, det vil bli så moro!».
Ragnhild og Britt forstår at terskelen for å legge ut på nye eventyr kan føles høy.
– Du vil derimot aldri angre på å ha trå over den, sier de livsglade venninnene.
Denne saken ble første gang publisert 06/08 2024.
