Håkon Banken
Håkon var popstjernen som nektet å opptre: – Vi skjønte tidlig at det var noe galt med pappa
– Det er godt å vite at pappas musikk har betydd så mye for så mange fordi han sang ærlig om mental helse. Men hjemme var det ingen åpenhet, forteller døtrene til Håkon Banken. Artisten ble populær nærmest mot sin vilje.
Søstrene Elin (49), Maren (41) og Dorte (36) har gjennom mange år fått hundrevis av hilsener og gode ord fra folk i alle aldre, som forteller hva Håkon Bankens musikk og sangtekster har betydd for dem. Eller pappa, som de kaller ham.
– Det er veldig hyggelig og godt å vite at pappa har betydd så mye for så mange. Han har gitt trøst og forhåpninger til folk som har slitt psykisk, sier Maren.
Samtidig synes søstrene at det er litt rart med alle godordene om åpenheten.
– Hjemme var det ingen som snakket om det å ha det vondt og vanskelig mentalt. Det var bare gjennom sangtekstene at pappa torde å være åpen og ærlig.
En høyst uvanlig artist
Håkon Banken (1949—2018)
Debutplaten Takk for livet kom i 1977 og solgte til gull (50 000 eksemplarer) uten markedsføring.
Det samme gjentok seg med de tre neste platene, noen solgte over 100 000 eksemplarer.
Han skrev nærmere 200 sanger, der den mest kjente er Hvordan tror du verden ser på meg?.
I en stue på Flisa, et lite tettsted ved Glomma, mellom Kongsvinger og Elverum, sitter de tre søstrene og prater sammen. Bankens fjerde datter, Marte, hadde ikke anledning til å være til stede.
Jentene minnes pappa, som gjennom årene fra 1977 til 1991 solgte flere hundre tusener eksemplarer av LP-plater og musikk-kassetter. Han ble belønnet med en rekke gull- og sølvplater.
Banken var en sjelden blomst i den norske artistfloraen. Han ville ikke opptre offentlig, nektet å være med i TV-programmer, og bare ytterst sjelden sa han «ja» til å bli intervjuet i dags- og ukepressen.
Han ønsket bare å spille inn sangene han skrev, og ville ellers være i fred. Han ønsket slett ikke å bli en dyrket popartist, og ville for all del ikke bli en kjendis – tross populariteten.
Han skrev flere hundre sanger, og blant dem mange kjærlighetsviser og muntre melodier med humor og selvironi. Men det var sangene hvor han skrev personlig om å slite mentalt, han ble mest kjent for.
En av hans mest populære låter var Hvordan tror du folk vil se på meg?, der det kommer frem i teksten at han er pasient på et psykiatrisk sykehus. Han spør seg hvordan folk vil ta imot ham når han kommer hjem? Vil de vende ham ryggen, eller fortsatt være hans venn?
– Selv om vi er født med flere års mellomrom, har vi de samme erfaringene fra oppveksten. Pappa fulgte oss aldri til og fra håndballtrening eller kamper, han holdt seg innendørs på 17. mai, og var aldri med på foreldremøter eller skoleavslutninger, forteller Maren.
Les også: Carina Dahl: – Drømmen var aldri å være «kjent», drømmen var å bli en artist og kunne leve av det
Skjønte at noe var galt
– Vi skjønte alle sammen tidlig at det var noe galt med pappa, han var jo ikke som andre fedre. Men det ble ikke snakket om, og det gjorde oss forvirret og fortvilte. Kunne ikke han, og mamma, være mer åpne? Det ville gjort livet så mye lettere for oss.
Søsknene husker dager da pappa Håkon bare ble sittende apatisk i stolen og stirre i veggen. Ikke tilgjengelig for noen, helt i sin egen verden. Han tydde til alkohol innimellom, men ble heldigvis aldri aggressiv eller farlig når han var beruset.
Fra mitt lille hvite værelse jeg sender noen ord
Som en hilsen til deg kjære gamle mor
Selv om kanskje ikke disse ord vil lyse opp ditt sinn
Må du være snill og svare meg før julen ringes inn
Ja, hvordan tror du verden ser på meg den dag jeg kommer hjem?
Tror du allting vil være som det var?
Eller tror du mine venner vil vende ryggen til?
Send en hilsen til dem alle er du snill.
– På andre dager var han tilgjengelig og nærværende. Da kunne han fleipe og tulle med oss. Han var veldig morsom når han hadde gode dager, sier Dorte.
– Det var godt å sitte på fanget hans når det var tordenvær. Som liten jente var pappa selve tryggheten, minnes Maren.
– Han var veldig omsorgsfull. Når jeg begynte å gå på fest i ungdommen, sto alltid pappa ved vinduet og ventet på meg når jeg kom sent hjem. Mamma hadde lagt seg for lenge siden, men han måtte sørge for å ha meg i hus før han kunne gå til ro. Det irriterte meg voldsomt den gangen, men nå er jeg takknemlig og glad for det, sier Elin.
Ute på fest, ja: Jentene minnes også med latter festene på fredags- og lørdagskveldene i ungdomstiden.
– Da gutta fikk vite at vi var døtrene vil Håkon Banken, ble vi kjempepopulære. «Alle» ville være kjærester med oss. Det var helt vilt, sier Elin.
– Jeg opplevde til og med at en gutt fridde til meg etter at jeg hadde kjent ham i to minutter. Det sier kanskje først og fremst noe om populariteten til pappa, sier Dorte.
Ble mobbet i barndommen
Som forklaring på hvorfor faren hadde det så vanskelig med psyken, tror Dorte at «han var en kunstnersjel», mens Elin tenker det var følsomhet og nærtagenhet.
– Dessuten vokste pappa opp i et strengt religiøst hjem, der nær sagt alt var synd. Han fikk ikke lov til å gå på kino, ei heller spille fotball. Og da han ble litt eldre, var det strengt forbudt å dra på fest. Han var tidlig glad i å synge og flink til å spille gitar, og han ble nærmest tvunget til å opptre på religiøse møter, selv om han selv strittet imot, forteller Maren.
– Foreldrene hadde dårlig råd. Derfor gikk pappa i gammeldagse og rare klær. Han ble mye mobbet på skolen. Nei, barndommen hans var ikke enkel, for å si det mildt. Mye av forklaringen på problemene hans ligger nok i barndommen, sier Elin.
Full på scenen
Det å ikke å ville opptre offentlig var noe han var fast bestemt på hele livet. Men en sjelden gang lot han seg overtale. Elin har et sårt minne fra hun er rundt 12 år gammel.
– Det må ha vært på midten av 1980-tallet. Pappa skulle opptre på en stor utendørsscene, på en markedsfestival på Kongsvinger, forteller hun.
Elin kunne sanse at faren flere timer i forkant grudde seg noe voldsomt. Han hadde da også sagt til datteren at hun måtte sitte på første rad. Han ville bli roligere når han hadde øyekontakt med henne.
Men da han entret scenen, forsto Elin straks at noe var galt. Pappa Håkon sjanglet over scenen, og klarte ikke å stå oppreist ved mikrofonen. Noen ga ham en stol. Men det ble ikke bedre av det. Håkon hadde drukket seg full for å klare nervepresset, og konserten var over før den hadde begynt. Et stort publikum som hadde møtt opp for å se og høre ham, måtte gå skuffet hjem.
– Jeg husker jeg gråt og ropte høyt på mamma. Jeg befant meg jo i Kongsvinger, mange mil hjemmefra, og følte meg helt alene. Det var bare han og jeg i familien som hadde dratt til Kongsvinger. Hvordan skulle jeg nå komme meg hjem?
Selvlært bilmekaniker
Håkon var selvlært bilmekaniker, og han jobbet for seg selv, hjemme.
– På gode dager kunne han stå i garasjen og mekke og lakkere fra tidlig morgen til sent på kveld. Alltid ikledd en møkkete, blå kjeledress. Da var han lykkelig. Og han ga seg ikke før bilene han jobbet med var helt strøkne. For ham var det en ære at kunden skulle bli enda mer fornøyd med resultatet enn han var selv.
Elin husker han en gang skulle totalrestaurere en Rolls-Royce fra Oslo. Han fjernet det flotte emblemet fra panseret under arbeidet og lå med det under hodeputen hver eneste natt.
– Dette emblemet var nærmest en helligdom for ham. For å erte ham litt fjernet jeg det fra sengen hans en dag. Han satte ikke så stor pris på den spøken, sier Elin.
Hun smiler til søstrene av minnet. Alle tre husker godt at bil var hans store lidenskap.
– Han fortalte med et glimt i øyet at han ønsket at gravsteinen hans skulle være bakskjermen på en Cadillac 1956-modell, sier Maren.
Les også: (+) Jeg var fanget i ekteskapet og hadde ikke råd til å skille meg. Så ringte telefonen en lørdag kveld
Ble fulgt opp med psykiatrisk hjemmehjelp
Håkon ga ut sine siste LP-er og kassetter på slutten av 1990-tallet, men han fortsatte å skrive sanger hele livet. Han og kona ble separert, men de skilte seg aldri. Like etter årtusenskiftet fikk Håkon tildelt en kommunal bolig, der han ble fulgt opp med psykiatrisk hjemmehjelp.
Håkon Banken ble hyllet
Lørdag 19. januar 2019 ble Håkon Banken hyllet med to utsolgte konserter i Rådhuskinoen på Flisa. Døtrene sto bak arrangementet, og inntektene – 150 000 kr – skal gå til psykisk helsevern.
– Vi handlet for ham og hjalp til med praktiske ting. Ofte levde han flere dager i strekk med gardinene trukket for hele døgnet. Men han hadde også gode dager hvor han fleipet og tullet. Han spøkte blant annet med sin egen bortgang og sa at det på graven hans skulle stå: «Her ligger Banken uten frue, han var ikke rektig i hue!»
Da han døde i 2018, valgte døtrene en annen type gravstein enn Cadillac-skjermen, men likevel høyst original: En gitar laget av stål – en tro kopi av Håkons gitar.
Inngravert på en liten metallplate ved siden av står: «Der fins en evighet av fred bak alle stjernene et sted».
– Vi synes de ordene passet så godt til pappa. Jeg tror han hele livet lengtet etter fred, og nå har han endelig fått det!
