DE BLÅ SIDENE

Da jeg sjekket kontoen til min far etter hans død, kom den sjokkerende sannheten frem

Jeg merket på min søster at det var noe som ikke stemte. Jeg holdt hodet kaldt og klarte å avsløre den store løgnen.

Pluss ikon
Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Min søster Ellen ble skilt et par år før faren vår døde. I disse to årene ble det naturlig at hun var mye hos faren vår, fordi hun bodde nærmest. Hun hjalp ham med det meste, fordi han var hjelpetrengende på slutten.

Jeg had­de in­gen ne­ga­ti­ve tan­ker til det­te. Jeg reis­te dit i hel­ger og i fe­ri­er for å bi­stå og la El­len få en til­trengt pau­se.

Hun øns­ket ikke at hjem­me­­sy­ke­plei­en skul­le «fly ned dø­re­ne hans», som hun sa, og der­for ville hun være den som var der for ham.

Selv tenk­te jeg at hun treng­te noe an­net å ten­ke på et­ter skils­mis­sen og at hun had­de en slags ind­re gle­de over å hjelpe fa­ren vår. Han had­de bodd ale­ne og klart seg godt et­ter at mo­ren vår døde for noen år til­ba­ke, men de siste åre­ne ble han grad­vis dår­li­ge­re og til slutt sen­ge­lig­gen­de.

Jeg stol­te fullt og helt på El­len. Vi har all­tid hatt god kon­takt, både i barn­dom­men og som voks­ne. Det var in­gen­ting som til­sa at hun skul­le lure meg el­ler stje­le fra fa­ren vår. Li­ke­vel var det nett­opp det som skjed­de.

Da pap­pa døde og be­gra­vel­sen var over­stått, var El­len vel­dig iv­rig på å ta an­sva­ret for boet.

Hun sa seg vil­lig til å sel­ge hu­set hans og sør­ge for å for­de­le alt som var av ver­di­er mel­lom oss to ar­vin­ge­ne. Jeg mer­ket at hun ikke øns­ket at jeg skul­le kom­me dit for å del­ta i den­ne pro­ses­sen, og det re­ager­te jeg på.

Hun på­pek­te at jeg had­de så lang rei­se­vei og sa at jeg skul­le få slip­pe det­te stres­set. Og hun men­te at vi kun­ne bli eni­ge om de­lin­gen over te­le­fo­nen og at jeg kun­ne kom­me en helg for å hen­te alt jeg skul­le ha av ting og tang.

Dår­lig ma­ge­fø­lel­se

Det var ad­fer­den hen­nes som fikk meg til å mis­ten­ke at ikke alt var som det skul­le, men jeg klar­te ikke å set­te fin­ge­ren på hva det kun­ne være. Had­de hun al­le­re­de for­synt seg av boet?

Jeg reis­te over en tur, men vår fars hjem var ak­ku­rat slik jeg hus­ket det. Alle kunst­bil­de­ne som mam­ma had­de sam­let på over fle­re tiår, hang fort­satt i stu­en. Smyk­ke­ne hen­nes had­de vi delt oss imel­lom et­ter at hun døde, og jeg så in­gen­ting unor­malt.

Det var først da jeg fikk vite hva pap­pa had­de på kon­to­en at jeg for­sto at det­te hand­let om pen­ger. Han had­de all­tid vært nøy­som og for­sik­tig med pen­ge­ne sine. I til­legg viss­te jeg at han had­de tjent godt på å hjelpe sin fet­ter med ved­hugst og salg av ju­le­trær i en år­rek­ke. En god pen­sjon had­de han også, så det var un­der­lig at det ikke var mer pen­ger på spa­re­kon­to­en hans.

Jeg re­ager­te på det­te, men jeg sa in­gen­ting til El­len. På en el­ler an­nen måte opp­lev­de jeg at hun ble let­tet over at jeg ikke sa noe.

Hun ville at vi skul­le dele pen­ge­ne og over­fø­re dem til oss selv så raskt som mu­lig, men jeg sa at jeg øns­ket å vente litt. Jeg sa at jeg ikke føl­te meg klar til å ta det en­de­li­ge opp­gjø­ret, og jeg så at hun ble skuf­fet.

Les også (+) Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten

Av­dek­ket alt

Det jeg gjor­de var å skaf­fe meg en ad­vo­kat som kun­ne gjen­nom­gå vår fars kon­to­er og skaf­fe over­sikt over hvil­ke ut­tak som var blitt gjort. Om det skul­le vise seg at El­len had­de for­synt seg, ville jeg vite det.

Og det var ak­ku­rat det som ble av­slørt, at El­len had­de tatt ut pen­ger fra vår fars kon­to re­gel­mes­sig. Noen gan­ger i kon­tan­ter, and­re gan­ger som over­fø­ring til sin egen kon­to.

Hun had­de tap­pet det som skul­le være vår fel­les arv for fle­re hund­re tu­sen kro­ner og det hand­let om sy­ste­ma­tis­ke ut­tak som gikk fle­re år til­ba­ke. Pap­pa had­de gitt henne full til­gang på øko­no­mi­en sin og stolt på henne.

Mer­ke­lig nok ble jeg ikke sint. Jeg ble hel­ler trist og opp­gitt over at hun prøv­de å ville­de meg og hol­de det­te skjult. Og at hun ikke for­tal­te det før jeg opp­da­get det selv.

El­len gråt da jeg kon­fron­ter­te henne med det­te, og hun be­gyn­te å kom­me med en rek­ke bort­for­kla­rin­ger om hvor­for det had­de skjedd. Vi had­de et skik­ke­lig opp­vask­mø­te hvor vi veks­let mel­lom å gråte, være sin­te på hver­and­re og prate sam­men.

Det enes­te jeg viss­te, var at jeg på en el­ler an­nen ufor­klar­lig måte kun­ne for­stå henne. Hun har ald­ri hatt god råd, hun og eks­man­nen har all­tid slitt øko­no­misk. Og da mu­lig­he­ten bød seg, ble det an­ta­ge­lig­vis for fris­ten­de å tap­pe pap­pa for pen­ger, uten at noen had­de mu­lig­he­ten til å mer­ke det der og da.

At det til slutt kun­ne kom­me for en dag, tenk­te hun nok ikke en­gang på.

Mitt valg

Et­ter mye grub­ling, valg­te jeg å gjø­re noe som in­gen av mine nær­mes­te kun­ne for­stå, for jeg valg­te ak­tivt å til­gi søs­te­ren min. Ut­fal­let kun­ne fort ha blitt et helt an­net. Det kun­ne endt med at vi kun­ne ha blitt uven­ner for res­ten av li­vet, men jeg fant ut at det ikke var verdt det.

Jeg ville ha rett­fer­dig­het, men ikke uvenn­skap. Jeg klar­te å se på ty­ve­ri­et hen­nes som noe stak­kars­lig og ve­mo­dig som ald­ri var ment å ska­de noen.

Et­ter at hu­set ble solgt, ble vi eni­ge om å se på pen­ge­ne hun had­de tatt som et lån, og at jeg skul­le få en til­sva­ren­de sum mer enn henne så snart det en­de­li­ge opp­gjø­ret var klart.

Jeg vet at man­ge søs­ken­for­hold en­der med et evig­va­ren­de uvenn­skap et­ter et ar­ve­opp­gjør, men jeg øns­ket ikke det.

Ellens barn be­tyr også mye for meg og jeg vet at mine egne barn ville ha sav­net kon­tak­ten med sin tan­te El­len hvis det had­de skå­ret seg full­sten­dig og blitt full splid mel­lom fa­mi­li­e­ne våre.

Når alt kom­mer til alt hand­ler en arv om døde ting, og dis­se pen­ge­ne had­de jeg egent­lig klart meg uten.

El­len og jeg valg­te li­ke­vel å opp­sø­ke et fa­mi­lie­vern­kon­tor og ta en or­dent­lig sam­ta­le for å ryd­de opp, sam­men med en nøy­tral tred­je­part. Og det fikk ren­set luf­ten for vår del, for vi had­de beg­ge et fel­les mål om å leg­ge det­te bak oss én gang for alle.