Ingrid Gjessing Linhave og Jan Runar Eliassen fra «Demenskoret»
«Demenskoret»-programleder Ingrid Gjessing Linhave: – Dette har skapt en bølge vi overhodet ikke var forberedt på
Både programleder Ingrid Gjessing Linhave og «Demenskoret»-medlem Jan Runar har latt seg overvelde over den massive støtten de har opplevd etter den hjertenære dokumentarserien på NRK. Nå er de nominert til Gullruten.
I år er det 20 år siden Ingrid Gjessing Linhaves (45) programlederdebut, men 2023 blir stående igjen som noe mer enn «bare» et jubileumsår.
2023 har også bydt på et soleklart karriere-høydepunkt så langt.
«Demenskoret» begynte som et hjerteprosjekt for Ingrid, men viste seg snart å feie over det ganske land som en emosjonell tsunami.
– Dette har skapt en bølge vi overhodet ikke var forberedt på. Da vi gikk i gang med innspillingen av «Demenskoret» i fjor, ante vi ikke hvilken mottagelse det ville få. Jeg trodde jeg hadde fått oppmerksomhet før, men dette overgår alt annet. Det er ikke i nærheten, rister NRK-programlederen overveldet på hodet.
«Demenskoret» nominert til Gullruten
Vi møter Ingrid sammen med «Demenskoret»-deltager Jan Runar Eliassen (49), like etter de har blitt nominert til intet mindre enn tre gjeve Gullruter.
– Jeg husker enda første gangen jeg møtte deg og vi snakket om hvor stort steg det var for deg å gå inn i dette her. Den gangen kjente jeg selv også på nerver over å starte et demenskor! Nå står vi her. Det er helt absurd, stråler Ingrid takknemlig.
Utdelingen til Gullruten finner sted i Grieghallen i Bergen fredag 12. mai.
Også Jan Runar, som lenge var usikker på om «Demenskoret» var noe han våget å gi seg i kast med, har latt seg overvelde av de mange og varme tilbakemeldingene de har fått det siste halvåret.
– Tilbakemeldingene har vært utelukkende positive. Folk stopper opp på gata for å prate og jeg har mottatt utrolig mange meldinger. Jeg husker jeg sendte deg en melding dagen det ble lagt ut på NRK. Da begynte det å tikke inn meldinger hos meg. Jeg spurte deg om du har opplevd noe sånn før, erindrer Jan Runar og kikker smilende bort på Ingrid.
– Vi trodde vi satt på hest og kjerre, og plutselig var det en rakett, liksom! Jeg har prøvd å svare på alle henvendelsene, men måtte gi meg etter 2000 meldinger. Det er så mange som har gått følelsesmessig inn i det, at for dem blir det også en del av deres liv, forteller Ingrid i lykkerus.
Les også: (+) Da Ingrid så Jakob, sa det «pang»: – Problemet var bare at jeg var opptatt
Nye kormedlemmer
I dag lever demenskoret i beste velgående, og dirigent Kim Wigaard er fortsatt med på laget. Nye kormedlemmer har kommet til, og ildsjeler har tatt initiativ til å starte opp nye demenskor over hele landet.
– Dette har vært en utrolig bra opplevelse. Vi har skapt helt unike bånd. Selv da vi opplevde det tristeste av det triste, kunne vi virkelig kjenne på at vi kunne lene oss på hverandre, forteller Jan Runar, og viser til da et kjært kormedlem gikk bort i fjor høst.
Ingrid og Jan Runar har opprettholdt kontakten, og forteller at de melder hverandre med jevne mellomrom.
– Jeg tenker tilbake på denne høsten som den aller fineste høsten i livet. Det kan kanskje ikke utkonkurrere å føde egne barn, men det er på en god tredjeplass, forteller Ingrid, som har to døtre med ektemannen Jakob.
Demens og pårørende
Både Ingrid og Jan Runar sitter med en følelse av en tidsregning som kan defineres av «før» og «etter» «Demenskoret». Selv om det gjerne er demensrammede Jan Runar som har opplevd den største endringen i livet, kjenner Ingrid at programmet også har påvirket hennes eget liv.
Ingrid har hatt demens i nær familie hele livet, og både mormoren og morfaren var rammet av sykdommen. I dag lever faren hennes med demens.
– Det har endret mye. Jeg sto i det som pårørende før dette. Som pårørende føler man seg veldig ensom og handlingslammet og det er ikke lett å vite hvilken hjelp man kan få. Møte med kormedlemmene og den kunnskapen jeg har fått gjennom dette prosjektet, har vært til stor hjelp, forteller Ingrid, og fortsetter:
– Jeg synes det er fantastisk, at det å samle mennesker med demens kan bidra til å skape en endring. Det har jeg fått bekreftet.
