NRKs Gry Blekastad Almås
Lever drømmelivet: – Det hender jeg må klype meg i armen
Hun ville bli skuespiller, men tålmodigheten strakk ikke til. Som journalist, derimot, er Gry Blekastad Almås i sitt ess, spesielt som korrespondent i Storbritannia.
Sommeren 1981 satt Gry på fergen fra Göteborg til Harwich. 11-åringen var på vei til et eventyr som skulle sette varige spor – seks uker i England med foreldrene og storesøsteren.
Den unge Oslo-jenta var allerede bereist, mye takket være at moren arbeidet i et reisebyrå. Gry elsket å utforske nye steder, lære historien om stedet hun kom til – og bli kjent med de lokale. Hun likte også å øve på engelsken.
Med et smil om munnen tenker NRKs korrespondent med base i London på den sommeren i Storbritannia.
– Første stopp var tre uker i London-området. Deretter reiste vi rundt i landet, fra Yorkshire i nord til badebyen Bournemouth i sør, før vi gikk om bord i en kanalbåt, forteller Gry Blekastad Almås (53).
Kongelig interesse
Bryllupet mellom Diana og Charles var den store «happeningen» da de var der.
– Over alt var det suvenirer med bilder av paret å få kjøpt. På fleip kjøpte mamma og pappa et serveringsbrett, servietter og andre småting. Mamma har fremdeles det brettet.
– Vekket det interessen for de kongelige?
– Jeg ble fascinert av all viraken rundt de kongelige. Synes vel egentlig at det var ganske utrolig at det var så mye styr rundt to mennesker som skulle gifte seg. Men jeg ble ikke veldig interessert i de kongelige den gangen.
Det nærmeste Gry selv har kommet de britiske kongelige høyhetene var under et teselskap i hagen til dronning Elizabeth II sommeren 2011.
– Fikk du hilst?
Gry rister på hodet.
– Jeg var lite taktisk. Jeg sto i en samtale da dronningen gikk gjennom hagen. Det dannet seg en gate av folk på hver side av ruten der hun gikk.
– Med min rondastakk kunne jeg nok ha vekket hennes interesse og kanskje trigget til en prat, hvis jeg hadde stått på første rad, men jeg syntes det var vanskelig å avbryte praten jeg var midt oppi.
Oppgavene som korrespondent er med andre ord svært varierte.
– Ja, det er virkelig alt mellom himmel og jord. Hver eneste dag dukker det opp noe nytt og spennende, sier hun entusiastisk.
– Jeg har drømmejobben!
Hun er nå midtveis i sin andre korrespondentperiode.
Boken Norbritannia
Hjemmet møter derimot Gry under et kort besøk i hjemlandet. Hun er invitert til Molde for å prate om boken hun utga i august 2020, Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia.
– Kan vi sette oss i skyggen? foreslår hun. – Jeg trives ikke i direkte sol.
Solen utenfor TV-huset på Marienlyst steker denne dagen sent i august. Til tross for en tettpakket timeplan stiller den travle damen smilende opp til en prat, punktlig – og sterkt til stede.
– Fikk akkurat beskjed om at foredraget jeg skal holde i Molde, er utsolgt, opplyser hun glad.
– At det fortsatt er interesse for boken er veldig hyggelig. Det er liten tvil om at nordmenn er nysgjerrige på Storbritannia. Det merker jeg på responsen jeg får både på boken og i jobben jeg gjør for NRK.
I boken tar Gry oss med på en personlig reise gjennom øyriket.
– Bokprosjektet startet med spørsmålet: Hvorfor er nordmenn så gale etter det britiske? Hva har britene som tiltrekker oss? Og hvilke spor etterlater nordmenn seg hos vår mektige nabo i vest – spor som går tilbake til vikingtiden.
Siden 1981 har hun reist på kryss og tvers i England, Wales, Skottland og Nord-Irland.
– Storbritannia er kontrastenes land, noe som gjenspeiler seg i menneskene, forklarer hun entusiastisk. – Det hender jeg må klype meg i armen over å få bo i London, for det er jo mye på grunn av min kjærlighet til Storbritannia at jeg ble journalist.
Les også: (+) Da lille Elizabeth ble født, var det utenkelig at hun en dag skulle bli dronning
Pratsomme
Allerede under familieferien i 1981 visste hun at «hit må jeg tilbake».
– Jeg følte meg som hjemme fra første stund.
Noen år senere var hun tilbake.
– Jeg gikk på sommerskole i Oxford, teaterskole i London og journalistskole i Darlington. Oppholdet økte lysten til å lære landet enda bedre å kjenne. Det krever at man bor der over tid. Jeg ville oppleve mer av øyrikets historie og arkitektur, natur og folkeliv.
Britenes åpenhet var noe som ganske umiddelbart tiltrakk henne.
– Under det første besøket ble jeg kjent med en jevngammel, engelsk jente – Jill. Vi var begge hestegale og fant fort tonen. Senere ble vi brevvenner. Vi møttes igjen da jeg var i Oxford på sommerskole, men deretter opphørte kontakten.
– Det er veldig lett å komme i kontakt med briter. På puben tar det garantert ikke lang tid før noen begynner å prate med deg. Nettopp det er noe av det beste ved en reise, synes Gry.
Ville bli skuespiller
Egentlig hadde Gry tenkt å bli skuespiller, og hun søkte om opptak ved flere dramaskoler – også det i England.
– Jeg ga opp da jeg ikke kom inn på første forsøk. Jeg var klar over at mange søker ørten ganger før de lyktes, men jeg er litt utålmodig av natur.
Hun lette i stedet etter andre ting hun kunne studere i England, og fant en journalistskole. På den litt tilfeldige måten ble karrieren hennes slik den ble.
– Det er en fellesnevner ved det å være skuespiller og journalist – det å leve seg inn i andre menneskers følelser og opplevelser, poengterer hun.
– Arbeid med teater lærte meg også litt om stemmebruk. Det har ikke vært noen ulempe når jeg formidler nyheter på TV og radio.
Når jeg i etterkant lytter til opptaket av praten med Gry, tenker jeg at det må være på grunn av de nevnte teknikkene hun kan prate i såpass høyt tempo – uten å hive etter pusten.
Les også: Nyhetsanker Øyvind Brigg og kona Torhilds store valg: – Det var litt sprøtt!
Nyhetsanker i Dagsrevyen
For TV-seerne ble hun for alvor kjent som nyhetsanker i Dagsrevyen. Der debuterte hun i 1998 og var fast fra 2000. Ti år senere søkte hun seg til London som korrespondent.
– Det var en samlet familiebeslutning om å gjøre et avbrekk fra hverdagen.
Praktisk nok er ektemannen, Håvard Blekastad Almås (52), fotograf og redigerer når Gry er ute på oppdrag. I tillegg er han producer for NRK sport.
– Vi synes det er veldig moro å jobbe sammen ute i felt, sier hun.
– Historien, menneskene, politikken og tradisjonene – over alt dukker det opp en historie vel verdt å fortelle videre. Ja, jeg er på «vakt» så å si døgnet rundt, men du verden for et privilegium, slår hun fast med en fornøyd mine.
– Det er blitt en livsstil.
De har bosatt seg i en typisk engelsk gate med viktorianske rekkehus vest i London, midt mellom sentrum og Heathrow flyplass.
– Det er praktisk. Det er nært både sentrum og Heathrow flyplass. Som korrespondent blir det mye reising. Samtidig ligger huset i et vakkert grøntområde nær Themsen. Jeg liker å gå turer, og jeg prater gjerne med folk underveis. Det er ofte nysgjerrigheten som driver meg rundt omkring.
Det hender også at ekteparet tar sjansen på en frikveld. Da blir det gjerne en pubquiz, en fotballkamp eller et teaterbesøk.
– London er et mekka for det meste, slår Gry fast.
Sjarmøren Larry
I korrespondentjobben må hun jobbe på en rekke flater – TV, nett og radio. Når ektemannen er på reise for NRK Sport, må hun også være sin egen fotograf og redigerer.
– Det er viktig å være selvdreven, sier hun.
Heldigvis var fotografmannen passende nok med til Downing Street 10, da Jens Stoltenberg i november i fjor besøkte statsminister Rishi Sunak. Ikke bare med tanke på reportasjen hun laget om mennene i dress, men en pelskledd superkjendis som sa seg villig til å bli med på et bilde med henne – kjendiskatten Larry.
– Siden Larry flyttet inn på den celebre adressen i 2011 har han bare hilst overfladisk på meg. Først i fjor begunstiget katten meg med nærkontakt, forteller hun.
– «Vær forsiktig», sa en kollega. «Han er ikke så glad i fremmede.»
Men Gry fikk løfte Downing Streets mest stabile beboer opp. Svingdøren i nummer ti har nemlig sett fem statsministre komme og gå i løpet av seks år.
Hun skrev om det etterpå i et korrespondentbrev: «Jeg innså hvor kompakt han er. Jeg lurer på om det evige politiske kaoset skaper et behov for å være motvekt. At han tar det litt vel med ro.»
– Det slo meg: «Det er når Larry forsvinner, at vi virkelig har grunn til å bekymre oss.»
Gry ser på klokken. Hun må inn igjen i TV-huset og få unna noen flere gjøremål, før hun skal møte datteren på 18 for å øvelseskjøre. Av de tre barna er det denne gangen bare hun som er med mamma og pappa til London.
Hun lyser litt ekstra opp når barna nevnes, men er ellers påpasselig med å skjerme privatlivet.
– De snakker alle engelsk uten aksent. Akkurat det misunner jeg dem. På den annen side, britene er veldig sjarmert av den norske aksenten, forklarer hun.
– Det er ingen tvil om at språk er nøkkelen til kontakt.
Norske spor
I boken Norbritannia trekker hun frem flere ting som binder Storbritannia og Norge sammen.
– Kong Olav vokste delvis opp i England. Hans mor, dronning Maud, fikk et herskapshus ved Sandringham i bryllupsgave fra sin far, Edvard VII. Det sies at hun bodde i perioder halve året der og halve året i Norge. Det var kontroversielt.
– Jeg ønsket å forstå hvorfor og dro til Norfolk. Jeg visste at huset hennes var revet, men ville finne folk som husket henne og kunne forklare hva slags liv hun levde der, og hvordan det preget den norske kongefamilien. Og det fant jeg, utrolig nok, sier Gry, som skriver om det i Norbritannia.
Interessen for fotball er noe annet vi har til felles med britene. Tusenvis av nordmenn reiser til England for å se fotball hvert år. Bare Irland leverer flere fotballturister enn Norge til «fotballens hjemland».
– Jeg går gjerne på fotballkamper, sier Gry. – Men mest for å observere lidenskapen folk viser til spillet og klubben sin. Det opptar meg mer enn det rent tekniske ved fotballen. Jeg er en supporter av fotballkulturen.
Norges avhengighet av Storbritannia under andre verdenskrig er et annet viktig bånd mellom landene. I boken bringer hun leseren tett på flere spennende krigshistorier. Her avslører hun også at uskyldige nordmenn ble satt i interneringsleirer på øya Man.
– Jeg er sterkt berørt av de menneskelige historiene i kjølvannet av krigen. Mange av dem er dessverre mørke. Tilbake i Norge var det slett ikke sånn at alle norske soldater ble tatt imot med åpne armer.
– Mange ble møtt med stor skepsis og slet med å få jobber. De ble baksnakket, mye på grunn av en oppfatning om at de hadde levd i sus og dus på den andre siden av Nordsjøen.
Skuffet og bitre ga flere av dem slipp på Norge. I stedet vendte de tilbake til De britiske øyer og etablerte seg der.
– Jeg møter stadig etterkommere på begge sider av Nordsjøen som leter etter sitt opphav, forteller Gry. – Det er mange såre historier som trenger å bli fortalt, samt et ønske om å rydde opp i misforståelser.
I dag vet vi at disse tapre soldatene gjorde en storartet innsats for det okkuperte Norge.
Les også: (+) Anna ble satt bort som slave da hun var seks år gammel. Som voksen fikk hun 14 barn. Kun syv av dem overlevde
Krigsseileren
På NRKs hjemmesider ble jeg før møtet med Gry særlig grepet av hennes historie om Oscar Anderson, Den siste krigsseileren. Det er et rørende korrespondentbrev, i både skriftlig og muntlig format.
I dag bor den norske krigsseileren på ni spartanske kvadratmeter på et britisk sykehjem. Han er én av våre få gjenlevende soldater fra andre verdenskrig i Storbritannia.
Gry var med på å feire 102-årsdagen hans.
– Oscar er så å si blind, men klinkende klar i hodet, forteller hun.
– Han husker godt hva han opplevde som krigsseiler, og han forteller historiene med innlevelse.
Oscar ble født på Tjøme og dro til sjøs som tenåring. Så kom krigen.
– Han var med på noen av de farligste operasjonene for de allierte. Vi har Oscar og helter som ham å takke for friheten vår i dag, understreker hun.
Bildet av den aldrende mannen viser ham med tre krigsmedaljer på jakkeslaget.
– Han fikk én av hver av de tre norske kongene i moderne tid, opplyser Gry.
På 102-årsdagen ble Oscar overrakt to nye medaljer. Ifølge Gry setter han pris på oppmerksomheten, men er en trist mann. På grunn av helseproblemer kan han ikke lenger bo hjemme hos kona June, og de sliter med å betale for oppholdet på sykehjemmet. Til slutt spurte han staten Norge om hjelp.
– Siste nytt er at Sjømannsforbundet betaler for sykehjemmet ut året. Nå venter vi på svar om Forbundet håper det vil komme mer penger fra regjeringen. Behandlingen av krigsseilerne er blitt et nasjonalt traume, sier Gry, som følger opp historien om Oscar.
Skam
Mye har forandret seg siden hennes første runde som korrespondent.
– Det er en merkbart mer depressiv holdning ute blant folk etter at Storbritannia gikk ut av EU, men vi kan ikke legge all skylden på Brexit, mener hun.
– Situasjonen i dagens Storbritannia er også preget av pandemien og krigen i Ukraina. I tillegg har det de siste årene vært preget av politisk kaos. Jeg synes også folk prater mer negativt om landet sitt. Det virker som det er mindre stolthet igjen. Enkelte sier rett ut at de skammer seg over å være britiske.
Det er også et trist faktum at langt flere sliter økonomisk. Matkøene øker der som her. Folk som tidligere var givere av mat til fattige, står nå i matkøer selv.
Det virker sørgelig nok som om fremtidshåpet er blitt skjørere. Bekymringen er talende i det kjente ansiktet fra skjermen.
– Men, sier Gry som for å skape litt balanse i fremstillingen, – øyriket har fremdeles mye å tilby. Og til tross for alt som skjer, er min kjærlighet til Storbritannia sterk.
