Bente Rabba ble ufør etter kirurg-tabbe
For 16 år siden tok Bentes liv en dramatisk vending
«Farmen»-deltageren var sengeliggende og dypt deprimert på grunn av en feiloperasjon. I dag holder Bente Rabba den kroniske sykdommen i sjakk, men på Li gård holdt hun smertene skjult for de andre deltagerne.
– Inne på «Farmen»-gården kaller de meg for et arbeidsjern og en kjempekonkurrent, men egentlig har jeg en tilstand som gjør at jeg har en del begrensninger. Jeg har ME, forteller Bente Rabba (54).
I det nybygde huset med utsikt over Gjøvik by, har Bente akkurat rukket å komme på plass etter at hun flyttet inn – like etter at «Farmen»-innspillingen var over i oktober.
De siste ukene har hun grått mye, mest fordi hun var helt utslitt etter oppholdet på gården. Der var det nesten ingen som visste at 54-åringen lever med kroniske helseplager.
– Jeg kunne ikke dele sykdommen med noen. Det ville vist en svakhet. Jeg kunne ikke si: «Nå sover jeg ikke fordi jeg har problemer med tarmer som krøller seg». Da vil jo folk se sitt snitt til å velge meg ut til kamp fordi jeg var på et dårlig sted. Jeg visste jo ikke om de ville gjøre det, men ville ikke ta den sjansen, sier hun.
Les også: Dette er «Farmen»-deltakerne 2022: – Prosjektet er enormt
Ble feiloperert
Farmen sendes på TV 2 på tirsdager, onsdager og søndager kl. 21:40.
Du kan også se programmet på TV 2 Play.
Det var i 2006 at Bentes liv tok en dramatisk vending. Fram til da levde hun et nærmest hyperaktivt liv.
Hun var leder for Enhet for selvmordsforebygging på Sykehuset Innlandet, jobbet med sorgstøtte og tok flere utdannelser.
I tillegg hadde hun flere frivillige verv og fulgte opp sønnene Helleik (23) og Sondov (22) i alt av fotball- og håndballkamper.
– Jeg skulle ta en gallesteinsoperasjon, men var i god form og hadde vært ute og sprunget en mil før jeg skulle inn på sykehuset. Hele livet mitt endret seg etter den operasjonen.
– De skar hull på tarmen, men lukket den bare igjen uten å erkjenne feilen. Jeg ble liggende på sykehus i tre uker, mer eller mindre på intensiven. Jeg hadde bukhinnebetennelse, lungekollaps og blodforgiftning. Det var bare så vidt jeg overlevde. Jeg husker ikke så mye av den perioden der, forteller hun.
Les også: (+) Det føltes som et hjerteinfarkt. Da legen sa hva som egentlig hadde skjedd, fikk jeg sjokk
Fikk 2,7 millioner i erstatning
Den driftige Røldal-kvinnen var sykmeldt i et halvt år, men ivrig etter å komme seg tilbake i arbeid. For sykehustabben fikk hun kun 5000 kroner i erstatning, noe som trigget henne til å gå inn i en lang og krevende prosess med rettssaker for å få en rettferdig oppreisning.
Det skulle ta syv år før kirurgen endelig innrømmet feilen og Bente ble tilkjent 2,7 millioner kroner i erstatning. På dette tidspunktet var helsen fullstendig på bristepunktet.
– Det var syv år med mareritt, løgner og bedrag før jeg endelig vant frem. Samtidig hadde jeg en sønn som var dårlig og som ikke fikk gått på skolen, jeg var i et samlivsbrudd og flyttet i leilighet. Alle belastningene ballet på seg sakte, men sikkert.
– Jeg ble 20 prosent ufør, men brukte ikke uføretrygden. I stedet jobbet jeg opp til 200 prosent. Både privat for ungene, med alt de drev med, men også på jobben. Kollegene mine sa: «Bente, du kommer til å kollapse». Men jeg tok bare på meg mer og mer ansvar. Det siste jeg gjorde før det gikk skikkelig galt, var å begynne på coach-utdanning. Det var jo helt hull i hodet.
Les også: Da Farmen-Erlend ble arrestert i utlandet, fikk han en «genial» idé
Kronisk utmattelsessyndrom
Kronisk utmattelsessyndrom (CFS) er en tilstand hvor hovedsymptomet er en vedvarende anstrengelsesutløst utmattelse som fører til en vesentlig svekkelse av funksjon, og som ikke gir seg på vanlig måte ved hvile.
I tillegg til dette hovedsymptomet har alle pasientene noen eller mange tilleggsplager som for eksempel svekket konsentrasjon, redusert korttidshukommelse, hodepine og/eller muskelsmerter, søvnforstyrrelser, overfølsomhet for lys eller støy, nummenhet, ustøhet, influensalignende plager etter anstrengelse, hjertebank eller økt temperaturfølsomhet.
Pasienter med kronisk utmattelsessyndrom har en alvorlig sykdom og trenger en kyndig helsetjeneste både for diagnostikk og behandling.
Kilde: NHI.no
Bente fikk ikke lenger med seg hva som ble sagt i undervisningen. Hodet og kroppen sviktet, og til slutt søkte hun hjelp. 54-åringen er glad hun hadde gode kontakter i helsevesenet.
Legen Dag Lunner forbarmet seg over henne, beordret sykmelding og startet en mangeårig prosess med utredning. Det ble etter hvert klart at Bente led av kronisk utmattelsessyndrom, også kalt ME.
En sykdom hun selv har omtalt for «skammens diagnose».
– På det aller verste lå jeg rett ut sammenhengende i tre år. Det var vanskelig, også for sønnene mine som var vant til å ha en voldsomt aktiv mamma. Jeg var alltid hjemme, men aldri tilgjengelig. Jeg bare lå rett ut.
– Jeg lå ifra de reiste på skolen, og så sto jeg opp når klokka var 14 og det nærmet seg tiden for at de skulle komme hjem. Da satt jeg på potetene, og gikk ned og la meg igjen, forteller hun.
Bente blir emosjonell når hun snakker om de tyngste årene av sitt liv, og løfter på brillene for å tørke vekk tårer.
– Jeg var deprimert. Jeg som hadde ledet Enhet for selvmordsforebygging, ville heller ta livet mitt enn å leve med sykdommen. Jeg gjorde det aldri, for jeg har fantastiske sønner som jeg aldri ville utsatt for det. Men jeg tenkte: «Skal jeg leve sånn, så kommer jeg ikke til å leve lenge».
– Jeg gjorde jo ingenting. Det så ikke ut rundt meg heller. Det var helt håpløst å holde orden på noe, for jeg hadde ikke energi til det. Da jeg skulle ut til legen, tenkte jeg: «Gud bedre». Jeg så ut som en uteligger, minnes hun.
Les også: (+) Jeg mistet jobben og isolerte meg i leiligheten. Så en dag, ringte det på døra ...
100 prosent utføretrygdet
Hvordan preget det sønnene dine at du var så syk?
– De har vært gjennom litt. Som små var de redd for at mamma faktisk skulle dø. At jeg ble liggende som jeg gjorde var et sjokk for dem ettersom jeg hadde vært så aktiv. Vi har hatt mange samtaler om sykdommen min, og det var vondt for dem å snakke om det. Jeg bare gråt og sa: «Vi vet ikke hvordan dette skal gå, men mamma har det helt greit». Jeg måtte trygge dem.
– Jeg har spurt dem om hvordan disse årene var for dem, og de har svart: «Vi er alltid trygge på deg, mamma. Du er der alltid uansett», sier hun rørt.
Bente ble 100 prosent uføretrygdet, men nektet å gi slipp på tanken om å en dag vende tilbake i arbeid. Samtidig kjente hun på mye skam over sykdommen. Hun har hørt alt fra «tenk positivt» og «gå deg en tur» til «kan du ikke bare ta deg sammen? ». Men så lett er det ikke.
For Bente ble det å forsone seg med sykdommen et skritt i riktig retning.
– Det er de verste årene jeg har hatt i livet mitt. Samtidig har de gjort så mye positivt med meg også. Jeg var ikke bitter, men hadde et par måneder der jeg var deprimert.
– Så klarte jeg å snu det. Jeg tenkte: «Okay, nå er min situasjon sånn. Da gjør jeg det beste ut av det». Da fikk jeg roen over situasjonen, jeg stresset ikke lenger med det, men tok innover meg at: «Sånn er livet», forklarer hun.
«Betennelsesdempende mat»
«Farmen»-deltageren har hentet styrke i meditasjon og stressmestring, og når hun etter hvert fikk litt mer overskudd fant hun uvurderlig hjelp på nettet.
– Jeg visste at jeg hadde betennelser i systemet, men legen kunne ikke hjelpe meg med det. Så googlet jeg «betennelsesdempende mat» og fant informasjon fra Berit Nordstrand. Jeg satt i gang med en streng kur der jeg kuttet ut alt av melkeprodukter, bønner, linser, korn og sukker.
Les også: Mat som kan trigge betennelser
– Jeg merket uhorvelig fort at det skjedde en endring. En venninne sendte melding og lurte på om jeg ville møte henne på kafé. Plutselig kunne jeg si «ja». Jeg hadde faktisk overskudd uten å ha planlagt for det hele uka. Før det kunne jeg ha én maks to avtaler i uka, sier hun.
Tre måneder senere fikk Bente en telefon fra psykiatrisk poliklinikk, der hun tidligere hadde vært leder. De manglet en gruppeterapeut og lurte på om hun hadde ork og lyst på jobben.
– Tenk, der hadde jeg ligget i mange år og så ønsket de meg fortsatt! Bare det å være ønsket! Jeg glemmer aldri da jeg sto på badet og ordnet meg og tenkte: «Nå skal jeg på jobb». Det var så godt.
– Jeg hadde ingen tilhørighet til arbeidslivet lenger. Jeg husker jeg tenkte at: «Hvis jeg klarer å jobbe 10 prosent er jeg kjempefornøyd». Men så kjente jeg at det var for lite. Da fikk jeg mer og mer jobb, smiler hun.
Mistet faren sin før innspilling
I dag er det tre år siden Bente la om på kostholdet, og hun klarer fortsatt å holde helsen i sjakk. Nå er hun tilbake i full jobb innen psykiatrien, har fått ny kjæreste og nytt hus.
Da energien og eventyrlysten kom tilbake, tenkte hun at «Farmen» kunne bli en spennende utfordring.
54-åringen er oppvokst på en geitegård i Røldal – med utedo, vann i bekken, håndmelking og ysting av ost. På mange måter skulle hun tilbake til barndommens rike i TV 2-programmet, men like før innspillingen fikk hun en trist telefon fra hjembygda.
– Mamma ringte og fortalte at pappa hadde fått koldbrann i foten og ikke hadde mange dagene igjen å leve. Det var et sjokk, for jeg visste ikke at det var noe galt. Han var 86 år og hadde det bra. Han blomstret det siste halvåret før han ble syk. Vi måtte hive oss rundt og reise hjem til Røldal for å møte pappa for han sovnet inn, forteller hun.
Selv om faren var i et smertehelvete, var han ved bevissthet inn til det siste. Bentes bror hadde kjøpt ny TV til ham – med tanke på eventyret datteren hans hadde i vente, men som han dessverre aldri skulle få oppleve.
– De siste timene pappa levde sa jeg til ham: «Jeg skal fortelle deg noe som jeg vet at du vil bli stolt av. Jeg skal være med på Farmen». Det var vondt å se at tårene hans rant mens han lå der med smerter. Pappa elsket «Farmen» og dro på smilebåndet mens det kom tårer da jeg fortalte ham at jeg skulle være med. Så sovnet han inn en time senere.
Bente er glad for at hun, sønnene og søsteren fikk fem døgn sammen med faren til å gråte, prate og mimre før han gikk bort.
– Jeg reiste inn på gården under en uke etter pappas begravelse. Hadde begravelsen vært en uke senere, hadde jeg ikke kunnet være med i programmet. Hadde jeg ikke nådd frem før han døde, hadde jeg nok også hatt vanskeligere for å gå inn på «Farmen» etterpå, sier hun.
Hvordan var det å flytte inn på gården mens du var i sorg?
– Jeg følte at pappa var med meg der inne, men det skjedde så mye der inne og jeg var aldri fred. Men da jeg satt på do kunne jeg være bare meg. Både kattene og hunden Taino var der, så satt jeg der og mintes pappa. Jeg sa: «Pappa, jeg vet at du henger med. Jeg vet at du er stolt av meg», smiler Bente.
