Jeg har dårlig samvittighet. Burde jeg ha skjønt hva som skjedde med min gamle mor?

Når foreldrene våre begynner å bli gamle, vet vi alle at det betyr at livet deres om ikke så lenge vil være over. Likevel er det ikke bestandig vi tar innover oss hvor fort vi faktisk kan miste dem. I hvert fall ikke om de er ungdommelige og spreke for alderen, slik moren min var.

I oppveksten var jeg en typisk pappajente, så mamma og jeg sto hverandre ikke så nær til å begynne med.

Det var først etter at jeg ble voksen og selv fikk barn, at vi fikk et mer åpent og fortrolig forhold til hverandre. Vi fant en god balanse mellom en mor-datter-relasjon og vennskap.

Noe av det beste med mamma var at hun var svært reflektert og belest. Vi kunne sitte i timevis og diskutere ulike emner, og da særlig politiske, siden vi begge var opptatt av hva som foregikk rundt oss og hadde mange tanker og meninger om hvordan de ulike samfunns- og verdensproblemene best kunne løses.

Stort sett var vi enige, men selv om vi også kunne ha våre motsetninger innimellom, kranglet vi aldri. Det var derfor alltid en glede å diskutere med mamma.

Jeg satte også stor pris på mamma som historieforteller, og jeg tror at hun kunne ha blitt en utmerket forfatter. Ikke minst elsket hun å fortelle fra sin oppvekst i en kjernefamilie på Sørlandet under og etter krigen.

Selv om jeg hadde hørt de fleste historiene hennes mange ganger som barn, var det først som voksen at jeg virkelig hadde glede av dem og lærte å verdsette kunnskapen de ga meg, både om henne, familien og tiden de alle levde i.

I likhet med meg, var mamma også glad i musikk, teater og reising, og det samme ble etter hvert barna mine, Iselin og Lukas.

Vi fire delte derfor mange fine opplevelser på barnevennlige arrangementer og reiser, både i inn- og utland, frem til Iselin og Lukas kom i tenårene.

Mamma var spesielt god å ha under kriser, siden hun var en sterk og handlekraftig person som holdt hodet kaldt og som regel var flink til å finne gode løsninger på problemer.

Jeg har lært mye av henne når det kommer til å mestre livets mange utfordringer. Hun har lært meg ikke å gi opp, selv om en situasjon kan synes håpløs.

Etter mange krevende, men meningsfulle arbeidsår innen helsevesenet, pensjonerte mamma seg. Det skjedde samtidig som jeg selv valgte å satse mer på jobb og karriere, siden barna mine begynte å bli store.

I årene som fulgte så jeg ikke mamma så ofte som før, men jeg trøstet meg med at vi skulle ta det igjen senere.

For vi hadde jo nok av tid til å gjøre alt vi fortsatt hadde så lyst til å gjøre sammen, som for eksempel å dra på tur sammen til Praha, starte med slektsgranskning og ta den lange turen ut til barndomshjemmet hennes.

Jeg var overbevist om at mamma ville leve lenge, for i vår familie blir de fleste langt over 90 år. Mamma virket dessuten uvanlig ungdommelig og sprek for alderen.

Les også (+): Min stedatter ødela forholdet vårt. Så skjed­de det utro­li­ge og to­talt over­ras­ken­de

Vondt og uvirkelig

Våren hadde nettopp kommet da jeg fikk telefonen fra sykehuset. Mamma var blitt innlagt med en livstruende tilstand. Først kunne jeg ikke tro at det var sant.

Riktignok hadde hun, som i utgangspunktet var ganske lubben, blitt litt tynnere den siste tiden, og hun hadde også virket mer sliten enn vanlig.

Men vekttapet hadde jeg vært sikker på skyldtes at hun som pensjonist var blitt mer opptatt av å spise sunt, og at det var på grunn av den nye dietten at hun hadde mistet noen kilo.

At hun var sliten, trodde jeg kom av at hun ikke var så flink til å sette grenser for seg selv i forhold til familien. Hun hjalp stadig til med stort og smått, til tross for at jeg innstendig hadde bedt henne om å tenke mer på seg selv.

At hun kunne være alvorlig syk, hadde jeg aldri tenkt på. Hun hadde alltid snakket om hvor viktig det er å ta vare på helsen, og jeg stolte nok litt for mye på at hun selv ville være den første til å reagere om noe ikke var som det skulle.

Da jeg ankom sykehuset og fikk møte mamma, var hun i en svært dårlig forfatning. For første gang på veldig mange år, så jeg henne gråte.

Det hele var uvirkelig og vondt, men som mange andre pårørende i samme situasjon, klamret jeg meg til håpet om at legene på sykehuset ville klare å hjelpe henne, bare de fant ut hva som var galt. Livet hennes kunne da ikke gå mot slutten allerede? Mamma selv ga klart uttrykk for at hun fortsatt ønsket å leve, og det ga meg håp.

Noe av det første jeg gjorde etter at mamma kom på sykehuset, var å kjøpe en fin blomsterdekorasjon med vårblomster og gåsunger som hun kunne ha på nattbordet sitt. Jeg tenkte at når hun ikke kunne glede seg over våren i den lille hagen hun hadde hjemme, fikk jeg bringe litt av den til sykesengen hennes.

Og mamma viste stor takknemlighet for dekorasjonen. Ja, for alt jeg gjorde for henne. Mesteparten av tiden var hun også beundringsverdig rolig og fattet, til tross for at hun skjønte at det kanskje gikk raskt mot slutten.

Etter flere dager med grundige undersøkelser, kom den triste beskjeden om at mamma hadde kreft og dessverre hadde kommet for sent til sykehuset til at det var mulig å hjelpe henne.

Det var en utrolig tung beskjed å få, men jeg var bestemt på å holde meg sterk, så jeg kunne være en best mulig støtte for mamma den tiden hun hadde igjen.

Les også (+): Kjære mamma. Du ville ikke være mormor, du hadde ikke tid, sa du

Hvorfor, mamma?

I dagene som fulgte, grublet jeg mye på hvorfor mamma ikke hadde søkte hjelp tidligere, for legene var klare på at hun hadde vært syk en stund, og at hun lenge måtte ha skjønt at noe var galt. Så hvorfor hadde hun oppført seg så normalt?

Hadde hun fornektet overfor seg selv at hun kunne være alvorlig syk, fordi tanken på hva det innebar var for skremmende? Eller hadde hun – til tross for at det virket som hun taklet pensjonisttilværelsen bra – utviklet en depresjon etter at hun sluttet å jobbe, og derfor var ute av stand til å ta skikkelig vare på seg selv?

Svaret fikk jeg aldri, for mamma var for syk til at jeg hadde lyst til å spørre henne. Men det er fortsatt vondt å tenke på alle dagene, ukene og månedene hvor hun var helt alene med uroen og de stadig økende helseplagene, uten at jeg skjønte noe eller fikk vært der for å støtte og hjelpe henne.

Det var vondt å tenke på at hun egentlig ville leve, og at hun kanskje kunne ha vært i live i dag, om hun bare hadde fått hjelp i tide.

Mamma lå på sykehuset i bare noen få uker før hun var borte, men denne tiden er jeg utrolig takknemlig for at jeg fikk dele med henne.

For jeg vet at jeg bidro til at de siste dagene hennes ble litt lettere å komme seg igjennom, og det var godt å kunne vise henne at hun ikke trengte å skjule svakheten og sårbarheten sin for meg.

Jeg har også dårlig samvittighet. Burde jeg ha skjønt hva som skjedde med henne? Var det noe jeg kunne gjort annerledes?

Jeg respekterte henne ikke noe mindre fordi hun våget å vise at hun trengte meg, snarere tvert imot.

Det at jeg mistet mamma så brått har lært meg hvor uforutsigbart og skjørt livet er, og hvor viktig det er at vi aldri utsetter ting som betyr mye for oss.

Som det å vise våre nærmeste at vi er glad i dem eller å dele gode opplevelser med dem.

Jeg så ikke hvor syk mamma var før det var for sent. Det har minnet meg på hvor viktig det er å være oppmerksom på hvordan de rundt oss har det. Vi må aldri slå oss til ro med at familie eller venner klarer å ordne opp på egen hånd, selv om de virker sterke og oppegående.

Hvis du føler at noe ikke er som det skal, så spør den det gjelder.

Vis at du virkelig bryr deg, og ikke la vedkommende avvise deg. Det kan redde liv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg reiste hjem da mor ble syk, men ingenting ble som jeg trodde

Jeg sørget og trengte trøst. Svaret fra mannen min var sjokkerende