«Blomster-Finn»
Finn Schjøll om Märtha Louise: – Sånt gjør man ikke mot en ung og usikker jente!
Etter hjerneslaget har Finn Schjøll måttet bremse litt opp. Men verbalt er både tempo og kraft som før. Minst.
Åsgårdstrand:
– Du vet, sier Finn Schjøll og smiler skrått.
– Det er alltid gøy å dra ned buksa når noen ser på, men det var ikke så morsomt i den situasjonen jeg var i akkurat da.
Det er onsdag formiddag, og Hjemmet har reist på besøk til «hele Norges Blomster-Finn» i Åsgårdstrand.
I hagen holder et kamerateam på å forberede en live – sending på nett, mens hovedpersonen selv har plantet seg godt i sofakroken.
Der forteller han akkurat nå om konsekvensene av å bli rammet av hjerneslag.
– Jeg kunne nesten ikke gå og måtte ha hjelp til alt mulig. For eksempel til å gå på do. I to og en halv uke hadde jeg følge på toalettet, sier han og sukker tungt.
– Og det var da du fikk erfare at det ikke alltid er like moro å kle av seg?
Schjøll nikker.
– Nei, det var ikke så gøy. I tillegg var det bare damer der, så det hadde ingen effekt. De ble jo bare redde for dette skremmende synet som åpenbarte seg. Ha, ha, ha!
Hadde flaks
En ekstremt kraftig hodepine. Det var slik det begynte, en søndag ettermiddag i begynnelsen av februar. Schjøll forteller at smerten var så intens at den rett og slett ikke lar seg beskrive.
– Jeg ble hentet i ambulanse og ble lagt inn til observasjon på sykehuset. Natt til mandag kom slaget – og det var ren flaks!
– Flaks å få slag?
– Nei, sier han og rister på hodet.
– Det var flaks at jeg allerede var på sykehuset da det skjedde. Jeg var allerede medisinert, ja, jeg var på en måte allerede berga.
Kraftige hjerneslag kan komme helt uten forvarsel, men det er vanligere at de ikke gjør det. Problemet er ofte at folk ikke alltid tar forvarslene på alvor.
– Det var i hagen her i fjor sommer at jeg skjønte at noe var galt. Akkurat da var en sykepleier på besøk her, og hun rådet meg til å dra til legevakta. Men de kunne ikke se noe, som jeg syntes var rart – men det er ingen kritikk av dem: Kan man ikke se noe, så kan man ikke det. Sånn er livet.
– Og andre gang?
– Det var sent i vinter. Jeg hadde vært dommer i en snømannkonkurranse på Norefjell, og da jeg skulle kjøre hjem igjen, oppdaget jeg at jeg hele tiden ble trukket mot venstre.
– Oops! Mot motgående trafikk?
– Ja. Og da måtte jeg overlate kjøringen til passasjeren. Da dro jeg ikke på legevakta, som jeg burde ha gjort, men hjem for å sove. Da jeg våknet neste morgen, følte jeg meg fin, så jeg tenkte ikke mer på det.
Les også: Finn Schjøll om den dramatiske opplevelsen: – Jeg skjønte at det var noe gærent
Tåler ikke kritikk
Om slaget kunne vært unngått om han hadde søkt legehjelp den gangen han kom fra Norefjell? Det mener han er umulig å si.
– Jeg ble innlagt en søndag, fikk slag natt til mandag, og allerede onsdag var jeg i gang med å trene meg opp igjen. Jeg gikk i trapper. Opp og ned. Det var et jævla slit, men det var helt nødvendig. Skal man komme seg tilbake til det livet man hadde, må man fortsette der man slapp.
Finn oppfører seg nesten helt som før, men folk som kjenner ham godt, vil nok legge merke til at bevegelsene er litt saktere og at han blir litt fortere trett.
– Jeg har noen «suvenirer» ennå. Fingertuppene sover liksom litt, og synet på venstre øye er ikke helt topp ennå. Og så må jeg oftere ta pauser.
– Er det plagsomt?
Han rister på hodet.
– Jeg tror det er bra å ha noen huskelapper etterpå. Bli minnet på det som har skjedd. Og en annen ting …
Bak den koboltblå brilleinnfatningen blir blikket smalere:
– Jeg tåler ikke kritikk av helsevesenet! Det er fantastisk, men folk kritiserer det hele tiden. Vi skjønner ikke hvor godt vi har det!
Han skyter hodet litt lengre frem.
– Og så tåler jeg ikke at folk kritiserer andre. Se på prinsesse Märtha og Durek.
– Eh, ja vel?
– Jo, jeg hadde lagt ut noe om dem på Instagram-kontoen min forleden, men måtte slette det fordi folk skrev så mye stygt der. Det går ikke an! Man må da oppføre seg!
– Skjønner du at …
– Og Märtha, avbryter han.
– Hun som har fått kritikk hele livet. Da hun var 16 år gammel, eller kanskje hun var konfirmant, ble hun slaktet for kjolevalget sitt. Sånt gjør man ikke mot en ung og usikker jente! Nei, ærlig talt.
– Men skjønner du at noen er kritiske til mye av det prinsessens forlovede står for?
– Ja, det forstår jeg. Men det handler om måten man er kritiske på. Hva man får seg til å si. Vi har alle et ansvar for det vi sier og gjør, så det er ikke så farlig om man behersker seg litt. Utøver litt selvkritikk. Det er ikke alltid alle de andre som er verst, som har skylda eller som det er noe feil med. Vi kan alle ta feil …
Han tenker seg om et øyeblikk.
– Ja, bortsett fra meg, da! He, he.
Les også: Åpen Finn Schjøll: – Nesten vanskelig å snakke om
Fant «syndens pøl»
At Finn Schjøll skulle bli blomsterhandler var ingen overraskelse. Han vokste opp i Horten og tilbrakte mye tid i familiens gartneri – når han ikke gikk på «møter» og hørte på svovelpredikanter snakke om helvete, evig lidelse og «syndens pøl».
Spesielt det siste skulle engasjere ham sterkt, ja, sette i gang en nærmest hellig søken – som ikke endte helt som han håpet.
– Jeg hørte tidlig om denne «syndens pøl» og alt det fæle som var der. Både drikk og svineri og hor – kort sagt alt en ung gutt drømmer om. Jeg husker jeg tenkte med skrekkblandet fryd: Tenk å være der! Tenk å få oppleve «syndens pøl»!
– Er ikke det en omskriving av skjærsilden eller helvete?
Schjøll legger hodet litt på skakke.
– Ikke her. Måten dette ble snakket om gjorde at jeg skjønte det måtte være et fysisk sted og ganske i nærheten. Og da satte jeg i gang. Gikk gate opp og gate ned og lette.
– Fant du det?
– Ja. Det viste seg å være byens melkebar, en sånn amerikanskinspirert milkshake – bar, vettu. Jeg kikket inn, og der satt de, alle sammen. Alle synderne. Og midt blant dem satt storebroren min, og da røk jo den. Jeg kunne ikke gå inn på hans enemerker.
– Nedtur?
– Å, ja! Det var en skikkelig nedtur! Jeg husker ennå at jeg tenkte: Søren, og! Han kom først til «syndens pøl»!
Les også: (+) Jeg fikk en diagnose jeg aldri hadde hørt om, og alle brikkene falt endelig på plass
Trist og skremmende
Men Schjøll skulle senere i livet bli en skikkelig synder selv – i hvert fall i øynene på svovelpredikantene han møtte i barndommen.
På midten av 80-tallet var han med i TV – serien Mannen i dag, og ble en av de få «offentlige homofile» i Norge. Mye har skjedd siden, men at det stadig er fordommer rundt homofili, synes han er både trist og skremmende.
– Fordommene var mye sterkere da jeg vokste opp, det skal jeg love deg. Men hvorfor klarer vi ikke å få dem helt bort nå?
Han svarer på det retoriske spørsmålet selv.
– Jeg tror det har å gjøre med måten vi snakker med hverandre på. At «jævla homo» og «jævla jøde» fremdeles er blant de vanligste banneordene blant barn, sier mye. Barn har jo dette fra et sted, og da lurer jeg på hvordan voksne snakker rundt middagsbordet hjemme. Så snakk ordentlig med barna dine!
Finn Schjøll innrømmer at han en god stund ikke var noen stor fan av Pride, den årlige markeringen av homofiles rettigheter. Han syntes det var vanskelig å identifisere seg med «brannmenn i såpeskum», som han sier.
Menetter hvert skjønte han viktigheten av nettopp show-aspektet. At folk kledde seg ut og opp for å gå i paraden.
– Altså, herregud, ingen hadde vel giddet å stå og se på en gjeng med kontorister i dress og slips som gikk i kø. Det må være noe mer. Og, ærlig talt, er det ikke bare fantastisk gøyalt med en gjeng 150 kilo tunge, skjeggete menn i strutteskjørt og ballettsko! Jeg er kjempebegeistret for Pride nå. Det er jo helt fantastisk!
Les også: Adam Schjølberg blir hetset for legningen sin: – Jeg kan ikke la det gå inn på meg
Menn i kjole
At Pride er blitt enda viktigere etter fjorårets terrorangrep, er han ikke i tvil om. Og han undrer seg stadig over hvordan noen kan hate noe så inderlig at det resulterer i slike tragedier.
– Jeg tror det først og fremst handler om mangel på kunnskap. Ren uvitenhet. Se bare på hva mange tenker om transpersoner i dag. Hvorfor opplever mange det som så farlig å se en mann i kjole? Det bør da ikke være verre enn å se en dame i bukser? Hva er det man er så redd for? Hva er det som er så farlig med dette? Nei, jeg skjønner det ikke, sier han og rister på hodet.
Og så skjer det noe underlig. Schjøll som vanligvis leverer verbal fri flyt, blir stille. I minst fem–seks sekunder.
– Mennesker som føler at de er født i feil kropp har det ikke lett. Og hvorfor skal vi andre da gjøre det enda vanskeligere for dem? Nei, det der må vi bare så fort som mulig omfavne. Vi må snarest begynne å tenke på hvor flott det er at mennesker får blomstre på egne premisser.
Han blir stille igjen. Så sier han:
– Ingen har lov til å legge premissene for hvordan andre skal leve sitt liv. Ingen!
Tulle vekk tulleting
Han er kjent for sitt uslitelige gode humør. For sin kjappe replikk. For å «snakke fra levra», eller i godt selskap, kanskje et sted enda lenger nede på kroppen. Og han er fullt klar over det selv.
– På samme måte som man kan ta tak i den man er sammen med og klemme bort vanskelighetene, mener jeg man også kan le og spøke bort mye.
– Men noen ting er vel for alvorlige til det?
– Hvis man opplever de store, alvorlige krisene, så er det krise. Hvis du må ta begge bena, blir blind eller et barn, en forelder eller en partner dør, så er det jo alvorlig. Men tulletingene kan man tulle vekk. Jeg later ikke som om jeg er rammet av store kriser når jeg ikke er det.
– Å få slag må vel kunne regnes som en krise?
– Jo, men jeg var heldig. Så det ble ikke noen stor krise for meg. Jeg har hatt flaks. Og jeg er fullt klar over at en sånn Lottogevinst ikke kommer to ganger på rad.
– Er du redd for at det kan skje igjen?
– Nei. Jeg vil si at du og de aller fleste andre har større sjanse for å få slag enn meg, siden jeg går på blodfortynnende medisiner. Men … hvis du er overrasket over at det skjer noe med kroppen din når du nærmer deg 75, er du stupid. Når 80–åringer dør plutselig, er det ikke overraskende. Vi kommer alle med en slags «best før»–dato, og den ligger i fødselsåret. Man må ikke bli helt tullete og tro at det ikke kan skje med deg, for det vil det gjøre. Garantert!
– Etter slag – og to runder med prostatakreft for fem år siden – tenker du oftere på døden nå enn før?
– Jeg har alltid tenkt på døden, jeg. Memento mori, husk at du skal dø, heter det. Og det er helt sant. Men jeg er ikke redd døden. Jeg tenker at det er en bra ordning. Når det er over, så er det over.
Så lener han seg tilbake.
– Men samtidig er det viktig å huske på at når vi er her, så er vi her. Vi må benytte den tiden vi er blitt tildelt så godt som overhodet mulig. Verden er et fint sted å være. Og man må konsentrere seg mer om øyeblikket. Hvis sekundene ikke har verdi, har heller ikke minuttene, timene, dagene og årene det. Det tror jeg er viktig å minne seg selv om. Hele tiden.
Les også: (+) Min verste frykt ble virkelighet. En morgen ringte presten på døren
Trives med alderen
Vi har forflyttet oss til Frantzens konditori litt lenger oppe i den lille idyllen av en småby. Det er ingen tvil om at Schjøll er populær.
En ting er at han er kjent fra utallige TV–opptredener, mange bøker – den siste Deilige buketter fra egen hage kom nylig ut – stadige avis– og ukebladoppslag.
At han strør rundt seg med komplimenter til kjente og ukjente, spiller garantert også inn på popularitetsbarometeret. Folk synes å trives i hans selskap, og han synes å trives med å være Finn Schjøll.
– Ja? Og hvorfor skulle jeg ikke det? sier han, og nyter en munnfull softis.
– Jeg har et godt liv. Trives med Knut, som jeg har vært sammen med i 40 år, har mer enn nok å gjøre, jeg spiser, drikker, går på do, har sex – kort sagt: Jeg gjør det alle andre gjør og føler meg privilegert.
– Du fylte 75 på selveste 17. mai. Hvor gammel føler du deg?
– Nei, det tør jeg ikke si. Det ser ikke bra ut på trykk. Men jeg trives med alderen min.
– Da Wenche Foss var godt over 80 år gammel sa hun at «lidenskapen aldri dør» …
Schjøll avbryter:
– Da Wenche Foss var over 90, sa hun at det fremdeles var varme i lysthuset hennes. Ha, ha! Og det tror jeg er viktig.
Han tenker seg om et øyeblikk.
– Vi har alltid fått høre at hørselen er det siste som forsvinner, men nå har jeg hørt at det er seksualiteten. Og det tror jeg på. Det er jo også morsommere sånn, da, sier han og smiler, nesten gutteaktig.
– Å ha sex og høre dårlig må da være mye bedre enn ikke å ha sex, men å høre hvor gøy alle andre har det.
