Finn Schjøll fyller 75 år
– Jeg svarte at det ikke kunne gå, jeg var jo homofil. Da sa Toppen det peneste noen har sagt til meg i hele mitt liv
Han er født og oppvokst blant blomster og planter, og har hatt buketter som glede og levebrød hele livet. Da Finn Schjøll ble rammet av hjerneslag, var det atter en gang blomster og en positiv innstilling som ble redningen.
– Om jeg har planer om å bli heltidspensjonist? Jeg forstår ikke helt spørsmålet ditt. Hva foreslår du at jeg skal gjøre da? Jeg kan jo ikke sette meg ned heller. Det er da mye morsommere å jobbe og være kreativ, smiler en munnrapp Finn Schjøll.
Vi møter ham hjemme på den vakre eiendommen i Åsgårdstrand, med nydelig utsikt over Oslofjorden. Det er mye som skal klargjøres, og den kjente floristen piler mellom rommene.
Han danderer blomster, bretter ut duk, setter frem tallerkener og bestikk. Stearinlys blir tent, og kake blir lagt på et lekkert fat. «Er fatet for lite kanskje?» Skravla går.
Finn forteller om den fantastiske hagen som han har begynt å stelle i stand for sommeren. Om den nye blomsterboken han nylig har utgitt, med tilhørende lanseringsfest. Det er foredrag, og ellers spennende arbeidsplaner han håper skal bære frukter.
Les også: Finn Schjøll om den dramatiske opplevelsen: – Jeg skjønte at det var noe gærent
Rammet av hjerneslag
Det er nesten ikke til å tro at det kun er fem måneder siden den energiske blomsterdekoratøren ble rammet av hjerneslag.
– Jeg har hatt flaks. Og flaks ligger også i tankesettet du har. Jeg tror jeg mangler det genet for bekymring. Det har gått bra, og da fokuserer jeg på det. For det er alltid noe å glede seg over. Da er det lov å smile. Det gir veldig mye energi. Smil og latter er snarveien til god helse.
– Det er veldig energitappende å være sur. Jeg var sur en gang, og det husker jeg tok veldig mye energi. Jeg har heldigvis en hukommelse som gjør at jeg bare husker de fine tingene, forklarer jubilanten til Her og Nå.
17. mai fyller hele Norges Blomster-Finn 75 år. Selve dagen feires med storfamilien i Parga. Sammen med samboeren gjennom 40 år Knut B. Bakke, reiser han med sine to døtre, svigerbarn og de fire barnebarna på en ukestur til vestkysten av Hellas, noe Finn gleder seg enormt til.
I juni fyller Knut 80 år, og dermed skal paret feire begges jubileer i Åsgårdstrand i august.
– Da blir det en heidundrende hagefest her, med minst 100 gjester. Og jeg bekymrer meg ikke for noe. Er det sol, så er det sol, og pøser det ned så får det bare gjøre det. Da får folk ha på seg gummistøvler. Hyggelig blir det uansett, understreker Finn.
Les også: Kjendisparet møttes for 38 år siden: – Vi bare visste at «dette er rett»
Oppvokst i Horten
Den positive holdningen til livet fikk han inn med morsmelken. Jubilanten beskriver en lykkelig oppvekst med storfamilien på samme eiendom i Horten. Farmoren drev et stort gartneri på eiendommen, som vrimlet av arbeidere.
Som en av to brødre vokste Finn opp med foreldre, kusiner, tanter, onkler og bestemor. Og lærte tidlig å ta ansvar. Han både luket og sto i butikken fra han var guttunge. Familiebedriften produserte blomster til hele landet, og lille Finn fikk ofte sitte på med kusken når hestevogna daglig kjørte ned til jernbanestasjonen med varene.
– Det var et nydelig sted, det så jeg helt klart fra jeg var liten, at dette lignet ikke noe annet. Det var veldig gøy å være barn der. Som familie var vi en symbiose, en enhet.
– Min eldste kusine var 15 år eldre enn meg, og hun passet meg som liten. Da jeg ble 16 år og hun var 31, ble vi bestevenner. Det vennskapet varte livet ut, forteller Finn.
Født og oppvokst blant blomster og planter, lå det tidlig i kortene at Finn måtte bli florist selv.
– Jeg bestemte meg aldri for å bli det, det bare ble sånn. Men i voksen alder så har jeg skjønt at jeg også har et talent for salg. Jeg burde jo ha solgt biler, det hadde nok vært mer innbringende, humrer han.
Les også: (+) Therese Johaug: – Vi hadde nok ikke så god råd da jeg vokste opp
Åpnet blomsterforretning
For det var da han startet blomsterforretning i Oslo i 1983 at karrieren som blomsterdekoratør begynte å bli lukrativ. Finn har alltid trivdes med å jobbe i butikk. Prate med kunder, lage buketter for dem, og gi blomstertips. «Jeg er en menneske-elsker», som han selv sier.
Men da programlederne Toppen Bech og Brita Blomquist ønsket å ha den fargerike og utadvendte floristen som fast blomsterinnslag i Frokost-TV, var Finns første innskytelse å takke nei til tilbudet.
– Jeg tenkte at det ble helt feil. Du må ha året i bunn her altså, 1987. Jeg var 39 år, var en skilt tobarnsfar – og homofil. Man hadde jo hørt at det var noen homofile som jobbet i TV, men ingen snakket om det.
– For meg var det mye skam knyttet til det. Ikke fordi jeg var homo, men fordi jeg hadde vært gift. Jeg følte jeg hadde latt andre i stikken. Så jeg sa til Toppen og Brita at det ikke kunne gå, jeg var jo homofil. Da sa Toppen det peneste noen har sagt til meg i hele mitt liv. «Det vet vi, men det er deg vi vil ha». Jeg var på en måte foretrukket, forteller han, tydelig rørt.
Men om folk satte kaffen i halsen av å se Blomster-Finn på TV, merket han selv lite til det.
– Det er en fordel at nordmenn er usedvanlig veloppdragne. Vi er ikke flinke til «small-talk», men veloppdragenheten er et trumf-kort. Den må vi ikke glemme å bruke, for da kan det gå gærent. Det merket jeg nylig, sier en oppgitt Finn.
Les også: (+) Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending
Hyller Durek og Märtha
I april la 75-åringen ut det han trodde var en hyggelig videosnutt av seg selv med sjaman Durek Verrett (48) i sosiale medier, etter at prinsesse Märthas kjæreste hadde besøkt «God morgen, Norge». Men en oppskaket Finn måtte til slutt slette hele innlegget da det begynte å renne inn med stygge kommentarer.
– De var så grusomme, og jeg ville ikke at Märtha skulle se dem. Vi må slå ring om prinsessen vår. Hun er en nydelig dame som har vært usedvanlig flink med livet sitt. Jeg tror Durek passer henne perfekt, og jeg har bestemt meg for å bli ambassadøren deres.
– Jeg orker ikke den drittkastingen. Det er flaut og skammelig. For vi er jo egentlig ikke sånn som nasjon, fastslår han.
For akkurat hvor godt og trygt det er å bo i Norge, merket Finn da han ble rammet av hjerneslag i slutten av januar. Rask behandling, oppfølging og rehabilitering gjorde at han kom seg relativt fort til hektene igjen.
– Jeg ble jo rehabilitert før jeg ble syk omtrent, sier en imponert Finn.
Les også: Durek Verrett: – Jeg møtte barna hennes som hennes homofile venn
Kysthospitalet for rehabilitering
Blomsterdekoratøren ble hentet av ambulanse da en smertefull hodepine ikke ville gi seg. På sykehuset fikk han blodfortynnende medisiner, og lagt til observasjon. Hjerneslaget rammet midt på natten, bare timer senere. Da var han heldigvis omringet av helsepersonell.
– Og tro det eller ei, allerede neste morgen hadde jeg fått logoped. To dager senere hadde jeg fått plass på Kysthospitalet for rehabilitering. Logopeden kommer fremdeles hjem til meg. Jeg har fått mye mer følsomhet i ansiktet, og er ikke stiv eller skjev. Alt ble rettet opp. Dette er Norge altså! Jeg er så takknemlig, sier han.
På Kysthospitalet var det blomstene som kom ham til unnsetning. Da behandlerne spurte hva som var målet hans, var svaret krystallklart: «Å kunne binde blomsterbuketter igjen». Da var det bare å gyve løs.
– Jeg bestilte bøtter med blomster, begynte å binde, og satte dem rundt på hospitalet. Og det klarte jeg. Poenget med rehabilitering er jo at du skal kunne klare gå tilbake til det livet du har hatt. Jeg prøvde ikke å bli idrettsstjerne. Jeg hadde tilgang til fysioterapeut, idrettsterapeut og logoped. Det er et tilbud alle i Norge får, uavhengig av status. Det er sosialdemokrati, altså!
– Folk sier vi har betalt skatt et helt liv for dette. Men jeg har hatt to kreftbehandlinger, jeg har vært operert i beina, fått nye knær, blitt rammet av hjerneslag. Ingenting av dette har jeg betalt for. Så i år skal jeg flagge litt ekstra på 17. mai. For vi har det så godt i Norge!
– Livet er bra, det sier jeg ofte, smiler Blomster-Finn.
Finn Schjølls liv oppsummert:
0–10 år
– Jeg er født 17. mai på farmors gartneri i Horten. Der var det godt med armslag, og plass til alle. Jeg gikk i barnehage, og det er det ikke veldig mange som er født i 1948 som har gjort. Barnehager var stort sett for barn av enslige mødre, enker og enkemenn. Men mor jobbet. Før krigen hadde kvinnene bestandig jobbet. Det var 50-tallet som laget «husmoren» slik vi kjenner den i dag.
– På skolen var jeg middelmådig, og hadde få venner. Jeg hadde jernskinner på bena, og kunne derfor ikke leke noe særlig. Da får man ikke mange venner. Men da jeg var 10 år fikk jeg mine første ordentlige venner da Ingrid og Thomas fra Sverige begynte i klassen. Det var stas. Heldigvis vokste jeg opp på et sted hvor det var gøy å være, med stall og drivhus. Jeg fikk også en venn som het Solveig. Hun var venninne av og mye sammen med Grethe Kausland. Jeg bodde midt mellom dem, og hadde god plass, så der kunne vi alle møtes.
10–20 år
– Jeg begynte å jobbe i blomsterforretning da jeg var omtrent 10 år. Det ga meg en solid grunnutdannelse. Jeg gjorde unna militærtjenesten, og begynte som blomsterlærling i Oslo. I hovedstaden bodde jeg på hybel. Da jeg avsluttet læretiden min, var jeg fylt 20 år, og flyttet tilbake til Horten. Da begynte jeg å jobbe i butikken som tante og onkel drev, og som jeg senere overtok.
20–30 år
– Jeg giftet meg da jeg var 23 år, og ble skilt da jeg ble 30. Vi fikk to barn sammen, som har gitt meg mye glede. Hvis det er noe jeg har lykkes med i livet, så er det dem. Men å bli gift og skilt i løpet av syv år var ingen drømmesituasjon. Min håndtering av situasjonen kunne vært mye bedre, men brudd er vanskelig og komplisert. Dårlig råd hadde jeg også. Men døtrene mine har vært et anker. Hvis Knut har vært et seil, så har barna vært mitt anker.
30–40 år
– Det vil bli stående som miraklenes tiår. Fra å ha så dårlig råd at jeg måtte snu på hvert lille øre, så ble jeg faktisk en rik mann. Da jeg ble 35 år, snudde hele min økonomiske situasjon. Jeg lagde blomsterforretning sammen med May Ovtun. Det kunne ikke ha blitt mer vellykket.
– Dessuten møtte jeg Knut. Da fikk jeg seil. Det ga meg en veldig trygghet, for Knut så meg. Knut kom inn i mitt liv da jeg hadde dårlig råd. Det var en fordel. Da hadde han alt, og jeg hadde ingenting. Men han gikk langt altså. Det forteller mye mer om ham, enn om meg. Men da kjente jeg at jeg kunne fly.
– Dette var også tiåret da jeg havnet på TV for første gang. Det var gøy.
40–50 år
– Det er «prime time»! Da kunne jeg trekke pusten for første gang, og høste av det jeg hadde sådd. Barna mine var voksne, de hadde klart seg. Jeg hadde fått oppleve konfirmasjonene deres, og bryllupene deres. Jeg følte at jeg var verdens heldigste mann, og det er jeg jo også. Det var en riktig følelse.
50–60 år
– Det er «prime time» det også. Alt er fint. Jeg får barnebarn, og opplever nærhet. Det har vært det viktigste for meg. Nærhet, venner, barna mine, familien og Knut. Blomstene har vært fine, og butikklivet har vært gøy. Men jeg har skilt hardt på arbeid og jobb. Jobben har vært ekstremt morsom. Jeg var så heldig å ha hyggelige, snille kunder som jeg lærte mye av.
60–70 år
– Jeg holder på som vanlig, for man skifter ikke gir til enhver tid. Men jeg blir rammet av kreft. Jeg er veldig realistisk, så for meg var det urealistisk å skulle prøve å finne metoder til hvordan jeg skulle bli frisk. Jeg har klokkertro på leger og den alminnelige skolemedisin. Så ble jeg operert for kreften. Den dukker så opp igjen, og da blir du strålt. Og enten så stråler de bort kreften, eller så stråler de bort deg.
– Det finnes bare to varianter. Enten så dør du, eller så dør kreften. Og hos meg så dør kreften. Det var jo flaks. Men jeg orker ikke å ta et dypdykk i det. Det er for krevende. Også fordi jeg har vært realist hele livet. Jeg vet jeg skal dø en dag.
70–75 år
– Vi kjøper huset i Åsgårdstrand når jeg blir 70 år. Det tok ett år å pusse opp inne, og ett år å pusse opp ute. Huset har vært en fin ting, det har vært deilig å kunne beskjeftige seg med noe. Det var nydelig å få en så stor hage.
– Det har dessuten gått bra etter hjerneslaget. Jeg ble ikke så hardt rammet, det kunne vært mye verre. Igjen hadde jeg flaks. Jeg var på sykehuset da hjerneslaget kom, og jeg var raskt til opptrening. Du kan aldri sitte deg til god helse, den fingeren må du løfte selv.
