Familien Adampour vokste opp i trange kår
– Vi var en familie på åtte som levde på en årslønn på 270 000 kroner
I 1988 flyktet ekteparet Adampour til Norge med barna Lina og Mina. I dag teller barneflokken seks – fire jenter og to gutter. – Når jeg først måtte flykte fra mitt hjemland, takker jeg Gud for at det var Norge jeg kom til, sier Afsaneh Adampour.
– Jeg kunne kjenne på følelsen av at det var noen ting vi ikke hadde, men mamma fikk oss til å føle at det vi hadde var av verdi – at vi er av verdi, sier Lina Adampour (36) til Her og Nå om de trange kårene hun og søsknene vokste opp i.
Lina er fembarnsmor og eldst av søstrene – stjernene i NRKs nye dokusåpe «Familien Adampour».
De fire er Lina, Mina (34), Diana (28) og Sophia (24), samt brødrene Mikail (30) og David (33).
I serien møter vi også Lina og Dianas barn, Linas ektefelle Aqeel Babar (38) og moren Afsaneh (61). Afsaneh og ektemannen Amin kom til Norge som iranske flyktninger i 1988.
Oppveksten på Grünerløkka
Familien bosatte seg på Grünerløkka i Oslo. I en kommunal leilighet med to soverom vokste de seks søsknene opp.
– Det føltes litt som teksten i en sang; «Selv om vi ikke hadde mye, føltes det som om vi hadde alt», sier Mina og smiler.
Hun jobber som lege, men har også gjort seg bemerket som samfunnsdebattant.
– Jeg hørte aldri mamma si «det har vi ikke råd til». Men i retrospekt vet jeg at vi var fattige – vi var en familie på åtte som levde på en årslønn på 270 000 kroner, fortsetter Mina.
– Er det ingen av dere som kjente på at vi var fattige? spør tobarnsmoren Diana søstrene, før hun fortsetter:
– Jeg kjente veldig på det.
Vi møter søstrene Adampour og moren Afsaneh hjemme hos Lina på Gjerdrum utenfor Oslo. Fattigdom er tilsynelatende et tilbakelagt kapittel for Lina. Eneboligen er romslig og moderne.
Vi blir geleidet inn i et stort kjøkken med kjøkkenøy og spisestue, innenfor ligger dagligstuen, og innenfor der igjen en TV-stue med en skjerm på størrelse med et lite kinolerret.
Fra dagligstuen er det utsikt til hagen og et vinterstengt badebasseng.
– Jeg tror jeg må hjelpe Diana med antrekk, sier Lina og løper etter søsteren som har fått beskjed av Lina om å skifte. Etter cirka 10 minutter kommer Lina feiende inn med sitt skinnende hår og kritthvite smil.
– Jeg vet ikke om hun var ironisk. Ikke vil hun ha på seg kjole og ikke vil hun ha hjelp, ler hun.
Snart kommer Diana tilbake, og jeansene er byttet ut med en lyseblå sommerlig kjole.
Les også: Da Marie (43) ikke hadde råd til å betale for EU-kontroll på bilen, skjønte hun at noe måtte gjøres
Tilbrakte tid på Deichmanske bibliotek
De mimrer om oppveksten på Grünerløkka. Minnene er hovedsakelig av den gode sorten: Snille foreldre, en lykkelig barndom, men trange kår.
Fra de var gamle nok til å jobbe, har søsknene gjort nettopp det. De gikk med avisen, passet barn og satt i kassen på den lokale matbutikken.
Pengene de tjente gikk i det de kalte felleskassen. En «pengekasse» hele familien fikk nyte godt av.
– I vår situasjon skulle man egentlig ikke hatt råd til å gå på kino, men fordi vi hadde felleskassen, kunne jeg gå på kino en dag, så var det en annens tur når felleskassen hadde blitt fylt opp igjen. Den bidro til at vi ikke ble ekskludert fra å gjøre det samme som venner eller klassekamerater, forklarer Diana.
Søsknene fikk gjerne brukte gaver til jul, eid og bursdager. De ble glade for innpakkede leker som en av de eldre søsknene hadde lekt seg ferdig med.
– Mamma lærte oss at livet ikke handler om hvem som har hva. Livet handler om oss mennesker, det materialistiske har egentlig ikke noen verdi, sier Lina.
For den samfunnsengasjerte Mina ble Deichmanske bibliotek et sted hun tilbrakte mye tid.
– Jeg kjente veldig på det at vi ikke hadde råd til et avis- abonnement. Jeg elsket biblioteket. Der kunne jeg lese alle avisene helt gratis.
Lina nikker istemmende.
– Å ha avis i huset gir for meg en heftig luksusfølelse. Du kan klage og syte så mye du vil, men ser jeg at du har avis på bordet, tenker jeg: Du skal være takknemlig, poengterer hun.
– Jeg husker mamma satt og telte penger på kveldene. Det ble min oppgave å dobbeltsjekke kvitteringene når vi hadde handlet. Kanskje det er derfor jeg ble så god i matte, undrer Sophia.
Les også: (+) Malin (25) vokste opp i fattigdom
Konsekvenser i voksenlivet
Forskning viser at å vokse opp i trange kår kan gjøre overgangen fra ungdom til voksenlivet vanskeligere. Over halvparten av barn og unge i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn, og noen opplever diskriminering og forskjellsbehandling. Men både søstrene og brødrene Adampour har taklet overgangen til voksenlivet godt.
Det er ikke bare søstrene som gjør suksess. Broren David Adampour er kjøpmann, foredragsholder og ble kåret til «årets Osloborger» i 2018, mens broren Mikail gjør suksess som fotballagent. Kanskje er det mamma Afsaneh som er nøkkelen til suksessen?
Det var alltid åpent hus for barnas venner, alle fikk bli til middag. Moren satte barna på trikken, men for å spare pengene for trikkebilletten gikk hun hjem til fots.
– Vi fikk våre behov dekket på hennes bekostning, mener Diana.
På skolen insisterte moren på at de skulle ha kristendomsundervisning, selv om de som muslimer var fritatt. Og hun sørget for at de var med på de samme fritidsaktivitetene som barna i klassen.
– Mamma bidro til at vi ble integrert, mener Mina.
Mens søstrene forteller om alt moren har gjort for dem, triller tårene hos Afsaneh.
– Det aller viktigste hun har lært oss, er å være snille mot andre mennesker, legger Lina til.
Les også: Björg følte seg ikke elsket i barndommen – i voksen alder ryddet mor og datter opp
TV-serien «Familien Adampour»
Moren Afsaneh setter ord på veien til Norge, hvordan Lina nesten døde på et sykehus i Pakistan, og hvordan en barmhjertig sykepleier reddet livet hennes. Hun forteller at fattigdommen man finner i Iran og andre land hun har vært i, er noe helt annet enn den man har i Norge.
– I norsk målestokk hadde vi kanskje ingenting, men vi hadde likevel det vi trengte. I Norge får du medisin hvis du er syk og sosialhjelp hvis man trenger det. Når jeg først måtte reise fra mitt hjemland, takker jeg Gud for at det var Norge jeg kom til, sier Afsaneh.
Familien Adampour er en sammensveiset gjeng. De er involvert i alle aspekter av hverandres liv. Sophia beskriver dem som ekstremt nærme hverandre.
– Søsknene mine har betydd alt. Jeg føler meg veldig heldig som er den yngste. Jeg har både sett feilene de har begått og nytt godt av deres livserfaring. Jeg vet også at jeg kan dele alt med dem, sier Sophia.
Jentene er spente på hvordan TV-serien blir mottatt. Sophia håper den vil vise folk at deres familie ikke er så ulik andre familier i Norge.
– Vi drar på hytta, og vi kjøper inn julegaver. Kanskje vil det folk ser på TV være med å bygge noen broer, håper Sophia.
Denne saken ble første gang publisert 28/04 2022.
