Alt sto i hans navn og jeg hadde ingenting da han forlot oss. Men det skulle bli mye verre

Å være fattig er langt fra det samme som ha dårlig råd, vet Vera.

– Alvorlig pengemangel er etter min erfaring fjernt fra de flestes hverdag – heldigvis. Det var det også for meg. Jeg var gift, og vi hadde begge en normalt bra betalt jobb. Vi eide et hus og reiste jevnlig på ferieturer til Syden med våre to barn. Vi trengte ikke bekymre oss for ikke å ha penger til neste regning.

Den søte damen med langt, brunt hår trekker pusten dypt.

– Den gangen visste jeg ikke hvordan det var daglig å kjenne på skam. Jeg trengte ikke konstant å være på vakt overfor andre for å ville skjule hvordan vi levde. Fattigdom får deg til det.

Sjokket

Sønnen og datteren var bare seks og ni år da Veras mann kom hjem og erklærte: «Jeg er forelsket i en annen».

– Nå er det fem år siden. De er fremdeles et par, har fått barn og bor i «vårt» hus. Alt sto i hans navn. Det ble lite igjen til meg.

Dype rynker kommer til syne i den til nå glatte pannen.

– Måten han forlot oss på, var brutal, for også barna ble dumpet. Han vil merkelig nok ikke lenger se dem. Jeg tror Knut ble som forhekset av kjæresten.

– Hvordan reagerte de små?

– De ble fryktelig lei seg. Det var veldig tungt også å se at de led. Det var uforståelig for oss alle tre. Ingen ord eller godsaker var trøstende nok.

Vera fikk brått eneansvaret for barna, og hun slet med å holde fast på en 9–17-jobb.

– Inni meg var det kaos. Jeg var i sjokk. Det fikk meg til å reagere merkelig. Brått ble jeg en storforbruker av penger – som ikke var mine.

Trøstehandling

Vera tok opp et større lån etter å ha blitt skilt.

– Banken trodde jeg hadde en trygg jobb og innvilget en god del penger.

Hun leide en liten, møblert leilighet, men slet med å finne roen.

– Jeg var dypt deprimert. Trøsten for oss alle ble min pensjonerte pappa. Han er enkemann og jeg enebarn, og han elsker å være med ungene og de med ham.

Hun smiler når det blir sagt.

Kort tid etter skilsmissen blir Vera oppsagt på jobben.

– Uten utdannelse og tungt deprimert fant jeg ingen ny. Jeg burde ha vært sykmeldt.

Deretter bar det raskt mot avgrunnen.

– Mange trøstespiser når de er lei seg. Jeg, som alltid hadde vært forsiktig med penger – pappa pleide å kalle meg «sparegrisen sin» – begynte å storhandle. Det begynte med en lekker drakt i en eksklusiv klesbutikk.

«Den bare må du ha!» sa en stemme inni meg. Jeg husker at hjertet hamret. Drakten var altfor dyr. Likevel dro jeg frem kredittkortet – og hengte den i skapet hjemme. Den ble aldri brukt!

– Hvorfor?

– Fordi den ga meg dårlig samvittighet.

Verre skulle det likevel bli.

Selvdestruktiv

Hun sliter med å forstå hvorfor hun handlet som hun gjorde – bokstavelig talt.

– Jeg kjøpte dyre vesker og klær, en gedigen, kompleks grill jeg aldri brukte, tulleting og leker til barna, gaver til pappa og dyre ferier. Jeg spilte også bort en haug med penger på nett.

Hun blir sittende og gruble over «hvorfor».

– Jeg ble selvdestruktiv. Det livet jeg hadde elsket, den tryggheten jeg mente å ha, forsvant så å si over natten. Jeg mistet fotfestet og fikk behov for å utagere.

Hun strakk strikken så langt at hun i løpet av kort tid ble en gjeldsslave.

– Jeg forsto jo at det ville få konsekvenser, men skjøv fornuften vekk, sier hun.

– At jeg skulle handle meg til fattigdom, slo meg aldri.

Skuffet

I dag er Vera skuffet over seg selv.

– Jeg ble fattig fordi jeg var dum! Det er passende å bruke det ordet om min oppførsel. Også av respekt for dem som sliter med økonomien uten selv å være skyld i det.

Det var ikke bare faren til barna som forandret seg. Mammaen ble «shopoholiker».

– Heldigvis hadde de min snille pappa. De jublet over å få overnatte hos ham. Slik ble de i hvert fall litt skjermet fra de skremmende forandringene.

– Forsto faren din hva som skjedde?

– Han trodde jeg slet på grunn av skilsmissen og visste at jeg hadde mistet jobben. At kredittkortgjelden min var astronomisk, det ante han ingenting om.

Det hun hadde av sparepenger, tok raskt slutt.

– Hver dag sendte jeg barna til pappa for å spise, fordi jeg ikke hadde råd til mat. Den en gang lubne meg ble veldig tynn. Barnetrygden gikk med til å dekke husleien. Som jeg skammet meg! Det er et evig stress å bekymre seg for ikke å ha nok penger, forteller Vera.

Hun klarer knapt å prate om de to årene hun levde «fra hånd til munn».

– På Fattighuset fikk jeg matvarer. Jeg er veldig takknemlig for det, men skammen var tung å bære. Jeg følte meg mer og mer isolert fra samfunnet. Alle mine tidligere venner var borte.

Les også (+) Min sønns nye kjæreste var hans 12 år eldre lærer fra videregående

Snille pappa

Til slutt betrodde hun seg til faren.

– Han var bekymret for meg. Pappa hadde ingen penger til overs, men han hjalp meg på rett kurs ved å lytte.

«Rydd først opp i følelsene inni deg. Da skal du se at alt ordner seg», trøstet han klokt.

Det viste seg å være et godt råd.

– I dag er jeg på rett kurs med ny jobb. Pappa veiledet meg slik at jeg igjen fant den fornuftige, harmoniske Vera, sier hun takknemlig.

– For å hjelpe meg ut av det økonomiske uføret, foreslo han også at vi flyttet sammen og delte på husleien. Det har vært til glede og hjelp for begge parter.

– Barna har ingen kontakt med sin far, og de spør ikke lenger etter ham. Og jeg er singel, men vi er blide og glade igjen, forsikrer hun smilende.

– Og den dyre drakten, den er solgt på Finn.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller