ADOPTERE BORT BARN I NORGE
På dåpsdagen passet Linda på lillesøsteren sin. Ingen visste at 14-åringen selv ventet et barn
Linda er nesten 15 år. Snart skal hun få et småsøsken, moren har termin i april. Mor og datter er gravide samtidig. Det er det bare Linda som vet.
Skiptvet, mars 2002: Det sparker! Herregud, det ER virkelig en baby der inne i magen hennes!
9.-klassingen Linda kjenner babyen sparke mot hendene sine. Hun er skrekkslagen.
Den vonde mistanken hun i flere måneder har fortrengt, blir plutselig til en nådeløs virkelighet. Hun skal ha barn! Og hun aner ikke hva hun skal gjøre.
Hun tør ikke fortelle det til noen, for da vil jo mamma og stefar få greie på det. Hun frykter for konsekvensene.
Gravid sammtidig med mamma
Linda ligger helt stille på sengen sin inne på det bitte lille rommet sitt med mørkeblå vegger. Hun valgte fargen selv da de flyttet inn til mammas kjæreste.
Fargen passer så fint til alle de selvlysende stjernene, planetene og flygende grisene hun har klistret opp. Linda liker å drømme seg bort, flykte fra den bråkete og kaotiske virkeligheten. Men det er ikke lett.
Mamma og stefar bråker og drikker konstant, og ofte har hun måttet ringe politiet når han blir voldelig mot moren. Snart skal hun få et småsøsken. Moren har termin i april. Mor og datter er gravid samtidig. Det er det bare Linda som vet.
Når har hun selv termin mon tro, lurer Linda på. Eller viktigere: Hva kan hun gjøre for å få alt dette til å forsvinne? Finnes det en måte hun kan ta livet sitt på, uten at barnet hennes dør?
Les også: Elise hadde følt seg sliten og trøtt i mange år. Først da hun ble gravid, falt brikkene på plass
Stjeler ammeinnlegg fra mamma
Lindas mage vokser, men blir ikke stor. Hun kan skjule den under sine vanlige klær og litt store gensere. April kommer, og lillesøster Stine blir født. Linda må ta seg mye av babyen når mor og stefar drikker.
Selv når Linda skifter bleie på søsteren sin, fortrenger hun sin egen graviditet. Brystene har begynt å lekke. For å skjule det stjeler hun ammeinnlegg fra morens eske på badet.
Det eneste Linda klarer å forholde seg til, er trangen til å beskytte lillesøsteren sin.
Linda vokste opp med mamma og pappa på gården hans. Utad så alt idyllisk ut. Mamma, pappa og lille Linda.
De to mye eldre stesøsknene var flyttet ut. Pappa var 30 år eldre enn mamma og et halvt år eldre enn mormor, men han var snill og Lindas trygghet. Han tok seg bare en dram eller to etter at hun hadde lagt seg, og var aldri ufin mot henne.
Moren var det verre med. Linda var nesten alltid redd. Om kvelden ville moren helst bare sitte å drikke og høre på svensktoppar på full guffe. Faren sto opp flere ganger og ba henne komme og legge seg.
Tallerkener fløy veggimellom, og lydnivået på kranglingen deres kunne ikke Lindas små hender over ørene stenge ute.
Moren var sjelden edru
Da Linda var 11 år, gikk moren og faren fra hverandre, og hun flyttet med moren til en 30 kvadratmeter liten leilighet i sentrum. Faren var hun hos sporadisk.
«Du MÅ være hos meg, vi har det jo så gøy!» sa moren ofte til Linda.
Av og til hadde de det fint. Når moren var edru, var hun flink til å leke med datteren. De tegnet, bakte og stelte i hagen sammen. Og skole lekte moren med henne så mye at Linda kunne både lese og skrive lenge før skolestart.
Men mammaen hadde alltid en grunn for å drikke: Fordi det var kveld, fordi de hadde besøk, fordi det var ferie – eller fordi hun var glad eller lei seg.
Linda turte ikke fortelle noen hvordan hun egentlig hadde det hjemme. Hun følte både skam og trang til å dekke over og beskyttet moren sin.
En julaften glemmer hun aldri: Hun var 12 år og skulle feire alene med moren. Linda var syk og gikk i pysjen. Moren var allerede full da hun svidde ribba så leiligheten ble dekket av røyk. Sausen sølte hun utover hele bordet. Etterpå gråt hun fordi hun ikke fikk like mange gaver som Linda, og forsvant til naboen for å feste.
Les også: (+) Kan jeg la babyen ligge og gråte i sengen, eller må jeg trøste ham hver gang?
Kastet ut hjemmefra
Skiptvet, juni 2002: Linda er konfirmant og har nettopp fylt 15 år. Hun står der i kirken med mammas hvite, gamle bluse og grå blazer under konfirmasjonskappen. Hun merker mange nysgjerrige blikk.
Ennå har hun ikke fortalt til noen hvilken situasjon hun er i, men ryktene har begynt å svirre. Er den unge konfirmanten i 10B gravid kanskje?
Bygdesladderen når raskt Lindas mor. Hun blir fly forbanna. Hun er full og griper tak i armen til Linda. Hun drar henne med seg gjennom den lange gangen fra det mørkeblå pikerommet og inn på badet.
«Få se på magen din! Vis meg magen din nå med det samme!» skriker hun og drar opp datterens genser.
«Fy faen!» brøler hun da hun ser den tydelige babymagen til Linda.
«Jeg kan bare gjøre det slutt på livet mitt, jeg», gråter den gravide jenta.
«Pell deg ut herfra! Ut!» sier moren.
Moren kontakter Lindas pappa. Så ringer hun etter en taxi, får Linda ut, og ber henne ikke komme tilbake.
Føler seg trygg hos pappa
Hos pappa blir Linda tatt godt imot. Han er gammel og ikke så sprek. Så mange ord har han heller ikke, men han klemmer henne og sier med varme i stemmen at dette skal gå bra.
Det er sent på kvelden. Linda er helt utmattet og går tidlig og legger seg på det gamle barnerommet sitt. Før hun sovner, hører hun at faren snakker med sin søster i telefonen nede i gangen.
Han gråter. De eneste ordene hun klarer å fange opp er: «Sjokk», «fortvilet» og «lille jenta mi».
På en måte kjennes det som en lettelse at hemmeligheten hennes nå er ute. Snart kan hun ikke holde det skjult lenger uansett. En dame fra barnevernet kommer hjem til Linda og pappaen hennes. Det diskuteres hva de skal gjøre.
«Adoptivforeldre skal så snart som tilrådelig fortelle adoptivbarnet at det er adoptert.
Fra barnet er 18 år har det krav på å få opplyst fra departementet hvem de opprinnelige foreldre er.»
Kilde: regjeringen.no
To uker før fødselen blir hun sendt til et beredskapshjem i Ørje. Pappa føler det er tryggest slik. Linda kommer til et ektepar med et eldre barn. De er fine og snille mennesker, og Linda føler seg trygg.
Moren og barnevernets sterke innspill er at hun må adoptere bort barnet. De mener at det er den eneste løsningen. Linda går med på det. Hun føler at hun ikke har noe annet valg.
Fikk ikke se barnet
Fredrikstad sykehus, en dag i august 2002: Lindas mamma har avslått forespørselen om å bli med på fødselen, men beredskapsforeldrene er med henne da vannet går klokken 07 om morgenen mens de parkerer foran sykehuset.
Linda er redd, men det hjelper at den trygge beredskapsmoren sitter på stolen ved siden av sengen hennes på fødestuen.
Hun blir fortalt at hun hverken skal se eller holde barnet sitt. Pleierne henger opp et hvitt forheng mellom magen hennes og jordmoren på den andre siden. Linda hører barnet skrike før noen bærer det raskt bort – og alt blir stille. En pleier kommer likevel bort til henne og sier:
– Jeg vet det er meningen du ikke skal vite noe, men jeg tror det vil bety mye for deg å vite at du fødte en frisk og velskapt, vakker gutt!
Pleierens ord betyr mye for Linda, men tomheten hun føler da hun reiser tilbake til Ørje samme dag, bare vokser og vokser. Det eneste tomheten fylles med, er skam.
Skam for hva hun har stelt i stand, og skam for å ha gitt bort sitt eget barn.
Les også: Therese var bare 20 år da hun fikk den tøffe beskjeden
Bekymret for søsteren
Etter et par måneder i Ørje må Linda flytte hjem til moren og stefaren igjen. Her er det like mye fyll og krangling som før. Linda tenker mest på lille Stine og gjør alt hun kan for at lillesøsteren skal skånes og ha det bra. Samtidig er det veldig rart å stelle en baby når hun akkurat har gitt fra seg sitt eget barn.
Ett år senere orker ikke Linda å bo hjemme lenger. Hun betror seg til mammaen til kjæresten hun har fått, og denne mammaen kontakter barnevernet.
Nå blir Linda flyttet på dagen. Hun blir boende hos kjærestens familie.
Fra den dagen hun flytter ut, nekter moren gradvis henne å ha noen kontakt med lillesøster Stine. Det gjør fryktelig vondt.
Av og til kjører Linda likevel sakte med mopeden sin forbi lekeplassen ved huset deres, i håp om å få et lite glimt av lillesøsteren. Og hun forteller barnevernet hvor bekymret hun er for henne.
Fem år gammel blir Stine flyttet ut av hjemmet sitt for godt.
Fant den store kjærligheten
Helt siden Linda fødte barnet sitt, har hun vært bygdas store samtaleemne. Få vil ha noe å gjøre med jenta med det frynsete ryktet.
Linda dropper ut av videregående og flytter i leilighet for seg selv. Nå er hun 18 og ute av barnevernets ansvar. Oppsparte midler og konfirmasjonspengene går til å betale husleie, og til festing.
Hun begynner med selvskading og forsøker også å ta sitt eget liv. Heldigvis blir hun reddet hver gang, og DPS blir koblet inn.
Hun er 22 år da det kommer en mann inn i livet hennes som ikke hører på ryktene og alle advarslene om Linda. Hun føler at Sigbjørn virkelig ser henne. Han får hele Lindas historie, og tåler den.
Dette er Lindas store kjærlighet, og paret er samboer i dag. Mannen er Sigbjørn Haugen (32) og sammen har de sønnen Tor-Johan (5).
Linda og Sigbjørn har vært sammen i 10 år – og i august gifter de seg.
– Uten Sigbjørn og Tor-Johan tror jeg ikke jeg hadde klart meg. Med dem har jeg et godt liv, sier Linda.
Linda forteller at det var veldig rart å gå gravid igjen, og få ta med seg barnet hjem fra sykehuset.
– Det fikk jeg jo ikke sist, sier Linda da vi treffer den vesle familien hjemme i sitt koselige hus i Trøgstad.
– Det har hjulpet meg enormt å få Tor-Johan. Han kan jeg gi all den morskjærligheten jeg har i meg, og som jeg ikke fikk gi for 19 år siden.
Les også: Amalie var det perfekte mobbeoffer. Diagnosen kom 10 år for sent.
Tenner lys for den ukjente sønnen
Både Lindas mor, far og stefar er i dag døde. Linda har fin kontakt med lillesøsteren Stine som i dag er 19 år, like gammel som hennes egen førstefødte sønn.
Det siste året før sønnen ble 18, telte hun ned til den dagen han ble myndig. Reglene er slik at etter man har fylt 18 år, har man rett til å få vite hvem ens biologiske foreldre er. Kanskje han ville kontakte henne? Det er nå halvannet år siden, og hun har ikke hørt noe.
Det eneste Linda har etter sin førstefødte i dag, er to babybilder som adopsjonskontoret sendte av en liten, smilende gutt med store, vakre øyne. Hver august har Linda det alltid ekstra tøft på bursdagen hans. Da tenner hun et lys for ham.
Sorgen over å måtte gi bort sønnen blir aldri borte.
– Jeg vet ikke engang om han lever, men jeg håper jo det! Og jeg håper at han en dag ønsker kontakt. Det vil alltid være et stort sort hull inni meg om jeg aldri får se ham, eller vite noe om ham. Har han det bra? Vet han om meg? Tenker han også på meg? Ligner vi?
– Uansett er det viktigste for meg at han fikk vokse opp med bedre vilkår enn han hadde fått hos meg. Det hjelper også å tenke på at jeg ga et par det barnet de ikke klarte å få selv. Det førte til at noen ble lykkelige, sier Linda stille.
Drømmer alltid om å treffe ham
Hennes største ønske er at han en dag skal banke på døren hennes, likevel respekterer hun hans personvern. Hun vil ikke ødelegge noe for ham hvis han ikke vet at han er adoptert.
– Kanskje ønsker han ikke selv å vite noe om meg, eller å treffe meg? Uansett hva svarene her er, må jeg bare leve med det – samme hvor vondt det er, sier hun.
– Men jeg kommer aldri til å slutte å håpe eller å drømme om at han en dag vil slå armene rundt meg og fortelle at han har det godt. Jeg vil alltid være mammaen hans som mistet ham, sier Linda.
Lindas søsken er kjent med og godkjenner at Linda forteller sin historie fra barndommen, slik hun selv husker den.
