Espen Bredesen
OL-gullet var ikke hans største seier i Lillehammer: – Vibeke har vært med meg i all ettertid
Espen Bredesen glemmer aldri 1994. Først tok han OL-gull på hjemmebane, så fant skihopperen sin store kjærlighet.
30 år etter folkefesten på Lillehammer opplever hopphelten Espen Bredesen (56) fortsatt å bli stoppet på gaten av folk som vil mimre tilbake til OL-triumfen på hjemmebane.
OL-helten har sammen med Sissel Kyrkjebøs «Se ilden lyse», OL-floka og OL-maskotene Håkon og Kristin blitt en del av den norske folkesjela.
– Nå kom jeg akkurat fra baren her ute, og der kom jeg i prat med to eldre herrer som ikke hadde sett meg siden de var på Lillehammer i 1994. Det kommer stadig folk bort til meg som så meg ta gull og sølv under de olympiske lekene på hjemmebane. Det setter jeg stor pris på, smiler 56-åringen under årets Idrettsgalla.
OL på Lillehammer
For selv om karrieren inneholdt mange høydepunkter, er det nettopp medaljene han tok på Lillehammer som blir stående som det aller stolteste øyeblikket.
– Det betydde kolossalt mye å vinne der. Det er nok det største jeg har opplevd i min karriere og det øyeblikket som har betydd mest også for livet mitt videre.
– OL på Lillehammer var noe helt unikt. Jeg har deltatt i to OL til som utøver og har senere opplevd OL som ekspert i NRK, men Lillehammer henger definitivt høyest, mener Espen.
I hopphistorien er det to mann som har vunnet OL-gull, VM-gull, Hoppuka sammenlagt, verdenscupen sammenlagt, Holmenkollen – og hoppet lengst i verden på ski. Det er Matti Nykänen og Espen Bredesen.
Alt skjedde i løpet av ett år og 35 dager.
Espen har tidligere uttalt til VG at treneren Trond Jøran Pedersen var avgjørende for den enorme suksessen han opplevde det året.
Og bare for å ha nevnt det: Espen opplevde å bli sist i normalbakken under OL i Albertville i 1992. I storbakken ble han tredje sist …
Les også: (+) Karen-Marie har bodd alene i 50 år: – Iblant kan det føles litt tungt
Kona Vibeke Lie Bredesen
Når Espen spoler tilbake til dagene og timene før de avgjørende hoppene under OL, er arbeidet med treneren noe av det som står sterkest igjen i minnet.
– Jeg husker i detalj hva vi jobbet med og hvordan vi jobbet. Så husker jeg at det var kjempebra forhold i bakken og at jeg var best på trening i storbakken, men ikke i normalbakken – hvor jeg endte opp med å ta gull. Jeg trengte bare å gjøre en justering etter treningen, så var jeg der.
Gullmedaljen i normalbakken og sølvet i storbakken er i dag trygt plassert hjemme i Trøndelag. Men det viktigste gullet i 1994 hentet han hjem noen måneder etter OL-bragden.
– I år er det 30 år siden jeg møtte Vibeke. OL var en stor begivenhet, og det var veldig viktig at jeg vant. Vibeke har vært med meg i all ettertid. Det sier mye om hvor viktig hun er for meg. Så om de to seierne skal veies opp mot hverandre, så er de vel sånn ca. rangert likt, da, erter Espen sin kjære.
Les også: (+) Anne Lindmo: – For å bevare kjærligheten må man fortsette å tulle, fortsette å kysse og fortsette å heie på hverandre
Heiet hverandre frem
Espen trekker også frem det unike samholdet mellom de norske utøverne som en viktig del av opplevelsen.
– Jeg ble godt kjent med Johann Olav Koss, og vi har senere vært på sykkeltur sammen. Det var utrolig gøy. Jeg fulgte godt med på alt som skjedde i langrenn og alpint også, og ble godt kjent med Kjetil André Aamodt og Lasse Kjus – som jeg kjenner godt den dag i dag.
– Det var stort å kunne følge reisen til de andre utøverne også, sier Espen om de mange gode minnene fra februardagene i 1994 og alt som fulgte med.
