30 år siden OL på Lillehammer
Karen Marie Ellefsen får fortsatt frysninger av opplevelsene: – Det ville aldri bli maken til leker igjen
«You have presented to the entire world – the best Olympic Winter Games ever!» Slik oppsummerte IOC-president Juan Antonio Samaranch de 16 OL-dagene på Lillehammer i 1994. 12 . februar 2024 er det 30 år siden det store vintersporteventyret.
Daværende statsminister, Gro Harlem Brundtland, fikk rett da hun sa:
– Det er typisk norsk å være god.
Gledelig mange bidro til å skape magiske øyeblikk under de 17. olympiske vinterlekene. At det var bitende kaldt, gjorde ingenting. Hele 2,1 millioner tilskuere holdt varmen ved å slå OL-floka og juble over hver medalje. Dessuten skinte jo solen fra en klar og blå himmel.
Hjemmet har mimret sammen med noen av dem som bidro til å skape eventyret, blant andre Gro og hennes kulturminister Åse Kleveland.
Vi har snakket med Hallvard Flatland og Karen-Marie Ellefsen, som hver kveld ga oss et tre timer langt direktesendt program fra OL-byen, «Vindu mot Lillehammer», og tre av barna bak maskotene Håkon og Kristin.
Vi har møtt en lokal journalist som leide ut huset til en tysk alpinist som tok to gull, og har selvsagt snakket med noen av våre idrettsutøvere, de som gjorde oss stolte til bristepunktet med til sammen 26 medaljer, 10 av dem gull.
Johann Olav Koss sto for tre av dem, med sine tre seire og tre verdensrekorder i Vikingskipet på Hamar, mens Espen Bredesen sikret Norges første hoppgull på 30 år.
Selvsagt må det feires, også i 2024.
Johann Olav Koss (55)
Skøytekongen Johann Olav husker stemningen i Vikingskipet, som er en av verdens største skøytehaller, som magisk. Der vant han tre individuelle OL-gull og satte tre verdensrekorder.
«Jeg kjente på en elektrisitet av godhet. Folk var så positive, glade og energiske. Sammen skapte de min mulighet til å klare det jeg gjorde. Det føltes som tilskuerne løftet meg frem.»
Etter OL-gullet på 1500 meter donerte Koss seiersbonusen til Olympic Aid. Senere overtok han den humanitære organisasjonen som ble omdannet til Right To Play. Koss er fortsatt engasjert i både den norske og internasjonale delen av organisasjonen, som jobber for barns rettigheter til å leke – uansett hvor i verden de vokser opp.
«OL ga meg en unik plattform til å fortelle om barn i krig. Gjennom Right To Play har jeg vært med på en fantastisk reise, hvor vi har nådd millioner av barn med lek og idrett.»
Les også: Firebarnsfar Koss om den store omveltningen i livet: – Det var tøft
Karen-Marie Ellefsen (73)
«Jeg får fortsatt frysninger når jeg ser bilder fra OL på Lillehammer. Det enorme folkehavet i begeistring, i rødt, hvitt og blått. Medaljene som rant inn til de norske utøverne. For meg var den største opplevelsen dobbeltseieren i hopp. Men også tre nordmenn først i herrenes alpine kombinasjon ble det en ellevill dag.
I vårt NRK-studio den kvelden fremførte sangduoen Dollie de Luxe, som vokste opp nær Espen Bredesen på Oppsal i Oslo, et rykende ferskt stev til hoppvinneren.
Alle var blide, og gågata i sentrum så stappfull av folk at den ble døpt om til «stågata». Hver kveld var det mange tusen mennesker på seiersseremoniene på Stampesletta. Det var en kamp mot klokka å få vinnerne inn i studio til åpningen av sendingen.
Det mest overraskende norske gullet var tremilsseieren til Thomas Alsgaard. Etterpå lovte forhåndsfavoritt og sølvmedaljevinner Bjørn Dæhlie at han aldri mer skulle kalle Thomas for «junior».
10. februar i år bir 30-årsjubileet for Lillehammer-OL markert.
På nytt blir gågata på Lillehammer gjort om til en «stågate». Det blir T-skjorte auksjon, kåring av beste OL-antrekk og moro med OL-floka. Tidligere OL-president Gerhard Heiberg gratulerer med jubileet.
Tidligere LOOC-ansatte feirer på Lillehammer Hotel, og kongeparet skal være til stede.
Under årets World Cup på Kvitfjell får du en ny mulighet. 1.–2. mars inviteres du nemlig til en musikalsk jubileumsforestilling. Komponisten bak de kjente tonene fra OL, Dag Kolsrud, har satt sammen forestillingen, med lokale og nasjonale artister.
Arne Hjeltnes leder den musikalske kvelden, som på 94 minutter vil trekke linjer både bakover og fremover i tid.
Med sine tre gullmedaljer på skøyter ble Johann Olav Koss OL-kongen. Etter seieren på 10 000 meter satte en tidligere trippelvinner fra OL, nemlig Hjalmar «Hjallis» Andersen fra OL i Oslo i 1952, en krone på hodet hans. Vi hadde også fått tak i et sangkor fra Oslo med folk som Koss studerte medisin med. «Disse skal ha eksamen i morgen», var det første Johann sa da han så dem på scenen.
Vi måtte svelge noen nedturer også, som at Kjetil André Aamodt tapte utforrennet med fire hundredeler etter å ha ledet lenge, og at Bjørn Dæhlie tapte spurten mot italienske Silvio Fauner på stafetten.
Vi hadde også besøk i studio av utenlandske vinnere. Jeg husker tyskeren Markus Wasmeier, som tok to gull i alpint, og de russiske langrennskvinnene, som tok stafettgull. Hverken Flatland eller jeg kan russisk, så vi fikk hjelp av Dagsrevyens Hans Wilhelm Steinfeldt.
Mange sterke inntrykk har festet seg. Som da Stein Gruben i flomlyset hoppet med OL-fakkelen og himmelen sendte noen snøfnugg nærmest på bestilling. De amerikanske fjernsynsfolka trodde snøen var kunstig, og spurte: «Hvordan fikk dere det til?»
Jeg ser også for meg bildet av den amerikanske sprinteren Dan Jansen. Med den lille datteren på armen gikk han æresrunden etter endelig å ha vunnet et OL-gull. Hans siste sjanse.
Jeg glemmer heller ikke det største mediestyret, historien om de amerikanske kunstløperne Nancy Kerrigan og Tonya Harding. Den hadde utspring i en episode før OL, da eksmannen til Harding hadde angrepet Kerrigan. Mediedekningen av knivingen mellom de to fikk folk til å tro at kampen om gullet ville stå mellom dem. I stedet vant ukrainske Oksana Baiul.
OL på Lillehammer var unikt. Fire år senere, under OL i Nagano, sa en av sjefene i den europeiske kringkastingsunionen at Lillehammer hadde «ødelagt» vinter-OL. Det ville aldri bli maken til leker igjen.»
Les også: (+) Karen-Marie har bodd alene i 50 år: – Iblant kan det føles litt tungt
Hallvard Flatland (66)
«Programmet «Vindu mot Lillehammer» var et sportsrelatert underholdningsprogram, som gikk på direkten hver kveld fra Kulturhuset Banken i OL-byen. Med meg på laget hadde jeg Otto Jespersen og Karen-Marie Ellefsen. Vi hadde besøk av vinnere og andre celebriteter.
Mitt sterkeste minne er da vi skulle kåre Koss til tidenes olympier. «Hva får han som utmerkelse?» spurte jeg. Ingen hadde tenkt på noen gave. Siden maleren Jakob Weidemann bodde på Lillehammer, sendte vi Dagsnytt-sjef Tom Berntzen til ham for å be om et bilde. Da intervjuet med Koss startet, var ennå ikke Berntzen å se. Først på tampen av programmet så jeg en dør bli åpnet bakerst i rommet, maleriet kom til syne og deretter Berntzen. Lettet sa jeg til Koss: «Du skal selvsagt få et synlig bevis på kåringen, et maleri av vår egen Weidemann».
Et annet minne er om prins Albert av Monaco. Han nektet vanligvis å være med på direkte-TV. Han slet nemlig med stamming. Jeg klarte å overtale ham og lovet: «En flott dame kommer til å geleide deg ut av studio». Overraskelsen var Flettfrid Andresen. Hun likte jo kongelige. De gikk ut som bestevenner.»
Les også: Hallvard Flatland: – Sjokket og vantroen i ansiktet hennes gjorde det verdt det
Stine Lise Hattestad Bratsberg (57)
«Å vinne kulekjøring på hjemmebane var en stor opplevelse. Familie og venner var til stede, og det ble et fint punktum på en lang karriere. Å få Norges første individuelle gullmedalje var gøy, ja, fantastisk. OL i 1994 ble dessuten et eksempel til etterfølgelse når det gjelder miljøvennlighet. Gerhard Heiberg hadde høye ambisjoner på området og leverte. God reklame for Norge.»
Espen Bredesen (56)
Espens OL-gull var Norges første i hopp siden 1964. Fem dager før hadde han tatt sølv i stor bakke.
«Da jeg svingte på sletta, skjønte jeg at finalehoppet i normalbakken satt. For en følelse!
Mutter'n, søstrene mine og masse venner var til stede som tilskuere. Jeg hadde sett et bilde av en kompisgjeng med flagg og et banner hvor det sto: «Team Bredesen». Veldig rørende. Jeg vant gullet for dem alle, for hele Norge.
I ettertid har jeg møtt mange som så gullhoppet. Én fortalte at bestefaren hans sto i sofaen og heiet. Slikt er moro å høre. Selv var jeg han som skiftet bak tårnet, hoppet og kjørte fra Lillehammer. I Oslo feiret jeg på Aker Brygge med venner fra Idrettshøgskolen, Jon og Lars Rønningen. Vi festet til femmila startet neste morgen.
Medaljene fra hoppkarrieren henger i dag i klubbhuset til Oppsal Idrettsforening.»
I dag bor Espen og familien i Trøndelag, der han er daglig leder i et firma. Han holder foredrag basert på idrettskarrieren og er utdannet både som mentor og coach.
Les også: – Et paradoks at vi betaler mange tusen for å bo i små tretopphytter
Stein B. Olsen (62)
Stein arbeider med «Arven etter OL», som arrangementsrådgiver i Visit Lillehammer. Gjøvikenseren, for vi må ikke glemme at OL også foregikk i Gjøvik og på Hamar, flyttet til Lillehammer i 1980.
«Det er fortsatt full aktivitet i alle anlegg med ulike arrangementer, hele 365 dager i året. Hoppbakken er en av verdens mest brukte. Vi har løst arven etter OL på en god måte.
Vi leide ut huset til Tysklands alpinist, Markus Wasmeier. Kona mi og barna dro til Gjøvik og jeg «campet» på jobben i lokalavisen. Wasmeier kom med kone og unger, foreldre, onkler, tanter og venner. Han endte opp med å vinne to gullmedaljer, i super-G og storslalåm.
Da han vant den første, var jeg utsendt til Kvitfjell av lokalavisen. Foran meg sto de store TV-kanalene i kø for å prate med ham. Jeg gikk bort til faren hans og gratulerte. Han sa at Kitty, kona til Markus, var hjemme på grunn av kulden. Dette var jo før internett, så jeg slo på tråden hjem til meg selv og ga kona hans nyheten. Hun gråt av glede og ville prate med mannen sin. Jeg reiste meg opp og ropte ut: «Markus, Kitty er i telefonen!» Han brøytet vei forbi pressen og kastet seg gråtende rundt halsen min. Slik fikk Wasmeier gullsamtalen med kona si.
Etterpå spurte tysk fjernsyn meg: «Hvem er du?» Den kvelden ringte en nabo. Det sto store TV-trailere utenfor huset vårt. De sendte direkte fra stua vår.
Ti år etter møttes vi igjen med Lasse Kjus i Kvitfjell. Vi har fremdeles kontakt.»
Åse Kleveland (74)
«På vei til åpningen av OL kjørte vi i regjeringen og våre partnere buss. Alle var kledd i de symbolske bobledressene, slike som rundt 12 000 frivillige brukte. Den dagen virket det som det i dobbelt forstand ikke var en sky på himmelen – før telefonen min ringte. Maleriet Skrik var stjålet fra Nasjonalgalleriet! Mens de fleste rettet fokuset mot Lillehammer hadde tyven – som senere ble tatt – satt opp en stige, klatret inn vinduet og plukket med seg et av verdens mest verdifulle malerier.
Da vi kom til Lillehammer, tok mannen min, Oddvar, og jeg inn på et lite hotell i sentrum og spaserte etterpå nedover gågaten. Som kultursjef for OL, hadde jeg siden 1990 vært jevnlig i byen og møtt mange pessimister. Nå var plutselig alle blide. Mange var kledd i fargerike, nostalgiske strikkegensere, som ukebladene hadde delt oppskrifter på, og flere hadde funnet frem bestefars gamle, grå sekk og satt norske flagg oppi. Jeg blir gråtkvalt når jeg tenker på det. Bitene falt så fint på plass.
Åpningsseremonien ble et meget sterkt minne. Vi kan takke Bentein Baardson for den kunstneriske ideen.
Et egg kom opp av bakken. Underjordiske vesener – vetter og alver – bygget et rede for å varme og verne om egget. Vettene løftet egget opp, og det ble forvandlet til en jordklode som åpnet seg, og en fredsdue kom til syne. Samtidig ble det sluppet ut flere hundre kunstige hvite duer.
Fredsbudskapet varmet i den bitende kulden. Vi satt i fakkelskinnet med hvit plastikk over klærne, og plutselig glitret ekte snøkrystaller i luften. Magisk.
Etterpå var jeg vertinne under en middag for de utenlandske ministrene på Simenstad gård. Vi var alle litt, hva skal jeg si, «høye», etter den sterke opplevelsen. Da kroppene våre tinte opp, fikk vi alle veldig røde kinn. Den kinesiske idrettsministeren sa: «Vi ser ut som de norske barna jeg så i dag, de skled og hoppet i snøen. Alle virker så glade i Norge».
Ja, det var sannelig en fest å være norsk under OL på Lillehammer.»
Les også: Åse Kleveland hyller sin avdøde mor: – Vi hadde et varmt og sterkt forhold
Gro Harlem Brundtland (84)
Hvordan ble det mulig for en bitte liten by ved Mjøsa i lille Norge å bli tildelt verdens største vinteridrettsarrangement? Åse Kleveland mener vi kan takke Gro Harlem Brundtland, og mange er enige. De viser til Brundtlands «friertale» til IOC i Seoul i 1988. Vår daværende statsminister var den gang en stor, internasjonal stjerne på den politiske himmelen.
Presidenten i Den internasjonale olympiske komité var først misfornøyd. Etter at Samaranch annonserte Lillehammer som vinner, sa han til sin sekretær: «You gave me the wrong envelope!»
Han skulle skifte mening totalt.
Gro selv er beskjeden i en e-post til Hjemmet. Hun nøyer seg med å si:
«Åpningen av OL på Lillehammer var vakker og helt uforglemmelig! Til tross for at det var iskaldt.
Vi fikk vist verden at vi er et land med stor idrettsglede og samhold, og at vi var i stand til å legge vekt på natur og miljø.»
Les også: – Gro er et kvinnelig ikon
Cecilie Holm Moldegård (41)
Husker du fjerdeklassingene som var Håkon og Kristin? OL-maskotene var åtte gutter og åtte jenter fra hele landet, plukket ut blant vel 10 000 søkere. Cecilie Holm Moldegård var én av dem som var Kristin. I dag er hun lege ved revmatismesykehuset i Lillehammer.
«Først gikk vi på «maskotskole» og lærte alt fra OL-historie til mediehåndtering. Barna var også Blekkulfs miljøhåndhevere under OL.
Jeg var med på den flotte åpningsseremonien. I trappen møtte vi dronning Sonja, som hilste hyggelig, og i varmeteltet sto Sissel Kyrkjebø, som skulle synge OL-hymnen. Jeg husker ennå hvordan hun lente hodet tilbake og lo av noe. Det føltes som hun var omgitt av stjernestøv.
Mitt største høydepunkt var klemmen jeg fikk av gullvinneren på femmila, Vladimir Smirnoff.
Jeg husker også at kostymene våre ikke var varme nok. Enkelte øvelser ble nesten avlyst på grunn av kulden. Det gikk rykter om at arrangørene varmet opp termometrene – for å få grønt lys.
Erlend Rao (42)
Vidar Rao var én av dem som var Håkon i 1994. I dag bor han i Trondheim med familien. Han er overlege ved nevrokirurgisk avdeling ved St. Olavs hospital.
«Det var stort å komme nært på de store idrettsheltene. Mitt største øyeblikk var tredobbelt norsk i herrenes alpine kombinasjon. Vi fikk gi blomster til gullvinner Lasse Kjus, sølvvinner Kjetil André Aamodt og bronsevinner Harald Christian Strand Nilsen.»
Vibeke Tannvik (41)
Vibeke Tannvik fra Kirkenes var også blant barna som var Kristin. I dag bor hun i Tromsø og er rådgiver i NHO Arktis.
«Jeg fikk mange herlige opplevelser som OL-maskot. I København løp jeg en fakkelstafett med han som i dag er kong Frederik, vi spiste slottspannekaker og sang foran 5000 mennesker. På Lillehammer møtte jeg Hillary Clinton og datteren.
Jeg har tatt vare på Kristin-kostymet, og mamma laget et fotoalbum fra OL i 1994. Det skal bli moro å vise det til mine barn når de blir større.
De voksne var veldig snille med oss. OL-president Gerhard Heiberg var som en onkel.
Da Koss vant sitt tredje gull, var jeg i Vikingskipet på en fridag. I stedet for å be ham om en autograf pilte jeg etter mitt idol, NRKs Ingvild Bryn.»
