– Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det. Jeg trodde det var min skyld

 Åros i Asker kommune:

Den nette skikkelsen som kommer oss i møte med smil, regnbuefargede crocs og sommerlette klær, er vennligheten selv. Til tross for 25 år på Østlandet har hun beholdt den nordnorske dialekten. Like plutselig som latteren dukker frem, kommer banneordene på løpende bånd, skal vi snart innse.

– Men det er i Oslo jeg har mine røtter, sier hun.

De siste årene har de riktignok bodd i Åros, en idyllisk plass i indre Oslofjord, i Asker kommune.

– Min natur er her i Åros, kyststien fra Båtstø til Sætre. Oslofjorden, brygga mi, og hagen min, ikke minst. Dette er mitt paradis, vi kommer ikke nærmere paradis enn dette. Men jeg har også forstått at man må jobbe for å bli i paradis. Vi kunne hatt et mer bedagelig liv i Oslo, sier hun og peker på plenen, de utallige blomsterbedene, krukkene og buskene som omfavner det hvitmalte huset.

Instruksene før vi møttes var klare.

– Jeg er ikke interessert i tilbakeblikk og røtter. Jeg har angst for røtter. Jeg skriver og er redd for å dø – og vil bare gå videre med nye ting. Derfor er jeg ikke så fascinert av alt dette maset om at jeg blir 80 år. Det ville være patetisk å gjøre noe storartet av det faktum at det er god helse og galskap som har gjort det mulig for meg å skrive alle disse årene, bedyrer 79-åringen.

50 år som forfatter

Det er for å skrive hun er her på jorda, har hun innsett. Så blir hun jo også beskrevet som en av våre aller største fortellere og kan se tilbake på snart 50 år som forfatter.

Fra debuten med diktsamlingen Vingeslag som kom i 1976, via gjennombruddet i 1981 – med suksessromanen Huset med den blinde glassveranda, første bind i trilogien om Tora – og frem til i dag, og Mitt menneske som kom ut i fjor, har bøkene kommet på løpende bånd og er oversatt til 30 språk.

– Jeg vet ikke om noen som er så privilegert som meg. Så usannsynlig privilegert. Frisk er jeg og. Bortsett fra noen «småvondter» man skal ha for å oppdage at man er i live. Og jeg har hjernen i
noenlunde funksjon. Nei, bare jeg kan huske på å være takknemlig, sier hun, som en påminnelse til seg selv.

– Jeg stopper opp og tenker på det, det gjør jeg. Og det bør jeg.

Til tross for at hun skriver om smertefulle temaer. Jo da, hun skriver om egne erfaringer, men ikke selvbiografisk.

– Å skrive en selvbiografi blir aldri ­riktig. Sannheten er ikke statisk. Folk kan kjenne igjen hendelser, men følelsene og ordene og det som til slutt blir satt sammen, har ingenting med sannhet å gjøre. Mennesker som er i samme rom, og skilles etter en time, kan ha opplevd den timen helt forskjellig, ut ifra hvilken setting det er. Jeg tror ikke på sannheten.

Les også: (+) Claudia Scott (64) har ikke snakket offentlig om dette før nå: – Jeg er privat som person, men det er ingen hemmelighet

Bruker andres elendighet

Når det er sagt:

– Jeg bruker mine egne og andres elendighet for alt det er verdt.

Hun ler høyt.

– Jeg stjeler som en ravn. Jeg kan være hvor som helst og snapper opp ting. Jeg er ganske rå, jeg innrømmer det.

– Hva snapper du opp?

– En replikk, et blikk. Rett og slett en måte å bevege seg på. Jeg kan sitte på trikken å se hvordan folk ikke vet at de ser forferdelig ensomme ut.

– Hvordan kjenner du på ensomhet?

– For meg er den store ensomheten angsten for å bli såret og holdt fast med makt. For å ikke kunne rømme.

– Det er veldig mange år siden jeg beklaget mitt liv og min barndom. Man må komme videre, det er den eneste sjansen. For et voksent menneske, som jeg etter hvert har blitt, er det å synes synd på seg sjøl patetisk. Men man må komme seg opp og ut av det. Jeg synes livet er en gave.

Øynene glimter til.

– Og nå har jo jeg ganske mye kjærlighet og humor i huset.

Les også: (+) Jeg så ikke hvor mye jeg såret andre, for jeg var hun som alltid visste best

Ektemannen Bjørn Hulleberg

Hun trodde ikke på kjærlig­heten da hun møtte Bjørn Hulleberg i Harstad på 1980-tallet. Hun var 43 år og skilt alenemor til to.

– Jeg husker første gang han skulle kjøre meg hjem til Lødingen fra Harstad etter et møte. Han begynte å snakke om kjærlighet, og jeg bedyra at det var bare tøv, og så holdt jeg et foredrag om det. Men han satte meg til veggs, trodde ikke jeg var ekte. Trodde jeg bare lot som, og at jeg skulle tøffe meg.

Det glimter til igjen.

– Og det hadde han selv­følgelig rett i. Jeg likte å være tøff, det var et forsvar.

I 37 år har de holdt sammen.

– Han er alt, den viktigste i mitt liv. Både som menneske og forfatter. Han er den første som leser manusene mine, også før forlaget. Mitt menneske. Det er et privilegium, mener hun.

– Man kan ikke ta det for gitt. Det å ha kjærlighet, det er et privilegium. Da kan man tåle hva som helst. En som aksepterer deg for den du er.

Les også: (+) Gunhild Dahlberg: – Jeg gråt og tenkte: «Nå er det slutt.» Han dro, og jeg følte meg lurt

Ble mor som 16-åring

Det er lærer hun er utdannet som, og det var som lærer hun jobbet i mange år før hun ble forfatter på heltid. Noen ganger kan hun savne det.

– Jeg likte å være med unge mennesker, barn – vel å merke som var så store at jeg kunne snakke med dem. Barn som trenger pleie og omsorg, der er ikke jeg så god, jeg må kunne snakke med dem.

– Jeg tok alltid parti med elevene mine. Samtidig var jeg forferdelig streng. Det var jeg med ungene mine også.

Hun fikk sin første sønn da hun bare var 16 år.

– Det er brått å bli voksen. Det er ikke noe å ønske seg. Jeg har et slagord som jeg bruker når jeg snakker med unge mennesker: Gud velsigne og studielånet og prevensjon.

I dag er de voksne barna for lengst ute av redet. Til sammen har de fire barnebarn, alle gutter.

– Jeg er ikke en sånn bestemor som stiller opp og syntes at det å være hovedpersonen i deres liv er det største. Det er så mange som er så mye bedre enn meg til det. Jeg er faktisk her for å skrive bøker. Det er det som holder meg fast i meg selv og i det å være menneske. Men heldigvis er det ikke alle som er sånn, noen er helt annerledes. Og det er bra.

Noen ganger sier hun ifra.

– Når folk snakker uavbrutt om sine barnebarn og hvor flott det er å stille opp for sine barnebarn. Da har det hendt at jeg sier at jeg kjeder meg. Og da har jeg knust deres entusiasme. Det er ikke pent.

Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen

Ble utsatt for overgrep som barn

Prisene er mange – 18 teller vi i biografien – og da er alt fra Bokhandlerprisen, sanitetskvinnenes Fredrikkeprisen, Amalie Skram-prisen, kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris blant de mange gjeve.

I 2007 ble hun utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Men gjeve priser, 20 bøker og mange års erfaring til tross, på utgivelsesdagen går hun til sengs og kjenner på skam.

– Jeg er vettaskremt hver gang. Fortsatt. Kanskje det er en mindreverdighetsfølelse. Men jeg tror det er sunt. Skammen kan være er en god ting, fordi det gir en empati og en gjenkjennelse. Men man skal slippe å skamme seg for det en annen har gjort.

Hun har snudd følelser til noe positivt, til en læring og erfaring i livet.

– Ja, til og med det verste, sier hun og sikter til overgrepene hun ble utsatt for som barn.

– Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det. Det var ikke oppfunnet ord for det. Det var så svart at egentlig skulle jeg vært død. Jeg trodde det var min skyld.

Raseriet er livsviktig, mener hun.

– For kvinner. Noen ganger er det nødvendig å forsvare seg. Stå opp for seg sjøl. Og ha styrke til å bli så lite likt at man sier: «Nok er pinadø nok! Nu!», sier hun og legger hardt trykk på hver stavelse og kakker fingeren i bordet i takt.

– Det kan man til og med si til sine barn. Kanskje spesielt til dem. Men også til sin elskede. Så må man komme gjennom det. Man kommer ikke gjennom hvis man ikke setter ord og følelser på det.

Les også: (+) – Jeg har hatt mange tunge perioder i livet som har gått utover familien. Perioder der de ikke synes det var noe ok å ha meg som mor

Nattemenneske

Hun har noe som hun kaller for nattemenneske.

– Den jeg er om natta når jeg ligger våken, eller hvis jeg drømmer. Når jeg våkner og setter meg til å skrive. Det er en som ikke er bundet av hva som er virkeligheten. Da kommer historiene som trenger meg. Nattemennesket reagerer ofte helt urasjonelt. Jeg blir fortsatt overrasket over hva nattemennesket vet om både meg og verden.

All galskap er ikke negativ, mener hun.

– Galskapen kan være en ressurs. Det er den destruktive galskapen som er negativ. Det er en frihet i den kreative delen. All kunst er jo en slags galskap, en overgivelse til noe. I musikken behøver du ikke ha noe til å tolke det, med ord er det litt annerledes. Jeg er så takknemlig for mine oversettere, gjendiktere. De er faktisk livsviktige for verdensfred og kommunikasjon.

Hun vet ikke hva hun skulle gjort hvis hun ikke kunne skrive.

– Selv om jeg var et gangs menneske før jeg skrev på heltid. Jeg gjorde jobben min og var sånn som ganske mange kvinner og jenter er: prøvde å være den flinkeste.

Hun smiler.

– Men jeg klarte det aldri, og da ble jeg motsatt. Aggressiv.

Les også: (+) Spådommen Sonja Haraldsen fikk som ung jente, skremmer henne den dag i dag

Tilbake til havet

Nå er det hagen og drivhuset som fyller livet, utover skrivingen. Og roingen. Møtet med leserne. Litteratur­festivaler. Fra terrassen ser hun over til Gråøya. Det hender hun svømmer over. Hun søker fortsatt til naturen. Graver i jorda og bryter stein.

– Det er fint å bryte stein. Det har noe med mestring å gjøre. Jeg tenker så jævlig godt når jeg bryter stein. Det er meg og elementene, meg og naturen.

Nå er det her i Åros hun har funnet tilbake til havet, saltvannet.

– Det her huset og prammen. Æ begynte å ro om morran, før Vårherre hadde fått på seg «luggan». Før alle motorbåtene kom. Berre æ og sjøfuglen. Æ føle mæ trygg på havet. Æ bruka å si at havet har æ intravenøst.

«Prøv Dem ikke på historiske romaner. Det kan De ikke», skriver forlaget. Noen år senere viser Sigrid dem hvor feil de tok

15 år gammel tar Camilla Stoltenberg et valg som setter en støkk i foreldrene